Tyrkere

For innbyggerne i Tyrkia, se tyrkere.

Land og selvstyrte regioner hvor et tyrkisk språk har offisiell status.

Tyrkere eller tyrkiske folk er betegnelser på en rekke etniske folkegrupper som lever i nordlige, sentrale og vestlige Asia, i nordvestlige Kina og deler av østlige Europa. De snakker språk som tilhører den tyrkiske språkfamilie. De deler i varierende grad bestemte kulturelle trekk og historiske bakgrunn. Begrepet «tyrkisk» representerer en bred etnisk-språklig gruppe av mennesker som omfatter eksisterende samfunn som tyrkere i Tyrkia, aserbajdsjanere, tsjuvasjere, kasakere, tatarere, kirgisere, turkmenere, uighurere, usbekere, basjkirere, kaschgaiere, gagausere, jakutere, krim-karaittere, krimtsjakere, karakalpakere, karatschaiere, nogajere foruten også tidligere sivilisasjoner og folk som göktürkene, kumanere, kiptsjakere, avarere, førbulgarere, turgesjere, khazarere, seldsjukkene, osmanere, mamelukkere, timuridene og muligens også hunere ogXiongnu.

Spredning og lokalisering

Spredningen av folk av tyrkisk kulturell bakgrunn strekker seg fra Sibir, over Sentral-Asia, til Øst-Europa. Per 2011 var den største gruppen av tyrkiske mennesker som lever over hele Sentral-Asia — Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, og Aserbajdsjan, i tillegg til Tyrkia og Iran. I tillegg finnes det tyrkiske folk på Krim, de øst-turkistanske regionene av vestlige Kina, nordlige Irak, Pakistan, Israel, Russland, Afghanistan og i landene på Balkan: Moldova, Bulgaria, Romania og tidligere Jugoslavia. Et lite antall tyrkiske folk lever også i Vilnius, hovedstaden i Litauen, et lite antall bor i østlige Polen, og den sørøstlige delen av Finland. Det er også betydelige befolkninger av tyrkiske folk (opprinnelige hovedsakelig fra Tyrkia) i særlig Tyskland, men også i USA og Australia, hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandring fra og med 1960-tallet.

Tidvis har etnografer gruppert tyrkiske folk i seks hovedgrupper: oghuz-tyrkere, kiptsjakere, karlukere, sibirere, tsjuvasjere, og jakutere. Den førstnevnte gruppen har også blitt karakterisert som «vestlige tyrkere» mens de øvrige fem gruppene, i den samme klassifikasjon, har blitt kalt for «østlige tyrkere».

Alle tyrkiske folk med bakgrunn fra Sentral-Asia er av blandet kaukasoidisk-mongoloide etniske opprinnelse. Den genetiske avstanden mellom de ulike befolkningsgruppene av usbekere spredt over Usbekistan er ikke større enn avstanden mellom mange av dem og karakalpakere. Det antyder at begge folkegrupper har meget lik opprinnelse. Karakalpakerne har en noe større tilbøyelighet mot de genetiske østlige markører enn hva tilfellet er med usbekerne.

Det er stor variasjon i utseende og etniske typer blant de tyrkiske folkene. De har fysiske trekk som strekker seg fra kaukasoidisk til nordlig mongoloide. Mongoloide og kaukasoidisk ansiktsstruktur er felles for mange tyrkiske grupper, som blant annet tsjuvasjere, tatarer, kasakere, hazarere og basjkirere.

Historie

Göktürker-rikets utstrekning rundt år 600

Første gang ordet Türk brukes i statsnavn er med Göktürk khaganatet, en rekke mektige, nomadisk konføderasjoner i middelalderen i et område som strekker seg fra landene nord for Caucasus fra vest, til forbi dagens Mongolia i øst, langs de sentralasiatiske delene av silkeveien. Et brev av Ishbara Qaghan til Emperor Wen of Sui fra året 585 beskriver ham som "Den store Tyrkiske Khan". Orkhoninskripsjonene (etablert under den andre Göktürk Khaganatet, året 735, benytter et alfabet med de samme bokstavene som i Norsk runeskrift men med andre lydverdier) nevner ordene Turk og Turuk.

Deretter ble det etablert flere statsdannelser hvor tyrkere og tyrkisk språk var dominerende, etter nesten det samme mønster men med lokasjon også utenfor sentral asia. Disse ble vanligvis basert på krigskunst som hestefolk, men også senere bruk av krutt-våpen. De ble vanligvis kortlevde pga stammemodellen og fordi de var etablert av sterke karismatiske individuelle ledere / familier. Følgende historiske stater kan nevnes: Avar 564–804, Khazar 618–1048, Xueyantuo 628–646, Bulgar 632–668, Kangar 659–750, Turgesh 699–766, Uyghur 744–840, Karluk Yabgu 756–940, Kara-Khanatet 840–1212, Gansu Uyghur Kongerike 848–1036, Qocho Kongerike 856–1335, Pecheneg 860–1091, Kimek 743–1035, Cuman 1067–1239, Oghuz Yabgu 750–1055, Shatuo 923–979, Ghazne 963–1186, Seljuk 1037–1194, Khwarazm 1077–1231, Delhi 1206–1526, Det Gyldne Hord 1240s–1502, Mamluk (Cairo) 1250–1517, og Det Osmanske Rike 1295-1922.

Kartet i Divanü Lügati't-Türk med tekst i dagens tyrkisk.

Det første ordbok på tyrkisk, Divanü Lügati't-Türk (Arabisk: ديوان لغات الترك), ble skrevet av Mahmud al-Kashgari i Bagdad i perioden 1072-1074. Den inneholdt også kart og referanser til tyrkiske folkeslag den gang.

Eksterne lenker

• Turkic Republics, Regions, and Peoples: Resources, University of Michigan
• Türkçekent Orientaals lenker for læring av tyrkisk språk
• Türkçestan Orientaals lenker til tyrkiske språk
• Krimtatarer