Futhark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Futhark
ᚠᚢᚦᚨᚱᚲ

Futhark
Den eldre futhark
Type Alfabet
Språk Norrønt, andre germanske språk
I bruk 1./2. årh.12./13. årh.
Avstamning Førkananittisk
 → Fønikisk
  → Gresk
   → Gammelitalisk
    → Latinsk
     → Futhark
ISO 15924 Runr
Unicode 16A0 - 16FF

Futhark (norrønt Fuþark, med runer ᚠᚢᚦᚨᚱᚲ) brukes vanligvis som betegnelse på den første runerekken, som inneholdt 24 tegn.

Navnet Futhark er en nyere konstruksjon, og er tatt fra uttalen på de seks første tegnene: F - U - Þ - A - R - K. Disse tegnene beholdes i stor grad i de senere runerekkene, og disse betegnes også ofte som futharker og ikke som alfabeter.[1]

Den eldre futharken[rediger | rediger kilde]

Kart over runefunn med den eldre futharkens runer.

Den eldre futharken besto av 24 runer. Den kalles også for den urnordiske, urgermanske eller samgermanske futharken og var i bruk hos alle germanske folk. I Sverige er det funnet futharker som i prinsippet er fullstendige på Kylversteinen fra Gotland, datert til rundt 400 e.Kr., som kan være den eldste kjente futharken i verden. Vadstenabrakteaten fra Östergötland er noe senere, rundt 450-550 e.Kr., Mariedammbrakteaten fra Närke fra omtrent samme tid, og Grumpanbrakteaten fra Västergötland er fra 500 e.Kr. I Danmark finnes det ufullstendige futharker på Lindkærbrakteaten (400-650 e.Kr.), Gudmebrakteaten (400-650 e.Kr.) og muligens også på den udaterte Roskildebrakteaten som ble funnet så sent som i 1997. På det europeiske fastlandet er det funnet fire ufullstendige urgermanske futharker: Den ungarske Aquincumspennen i Budapest (ca. 500 e.Kr.), Charnayspennen i Frankrike (ca. 520-570 e.Kr.), Brezapilaren i Bosnia (ca. 550 e.Kr.) og Beuchtespennen i Niedersachsen (ca. 560-590 e.Kr.).

Kylversteinens futhark:
Futharken på Kylversteinen
f u þ a r k g w h n i j p e/ï R/z s t b e m l ŋ d o ?.

Vadstenabrakteatens futhark:
Futharken på Vadstenabrakteaten
f u þ a r k g w : h n i j e/ï p R/z s : t b e m l ŋ o (d).

Grumpanbrakteatens futhark:
Futharken på Grumpanbrakteaten
f u þ a r k g w : h n i j e/ï p – – : t b e m l R o d.

Man kjenner til rundt 300 innskrifter som benytter denne runeraden. De fleste er fra den sørlige delen av Skandinavia.[2] Funnene er generelt vanskelig å tolke. Gjennom Kylversteinens og Vadstenabrakteatens futharker kunne runologene gjenskape runenes innbyrdes ordning og gjøre inndelinger.[3]

Hvor og når den eldre futharken oppstod[rediger | rediger kilde]

Lansespissen fra Kovel i Ukraina
Lansespissen fra Dahmsdorf-Müncheberg

Det er ikke kjent når og hvor den eldre futharken ble skapt.[1] Det regnes som sannsynlig at dette skjedde en gang i løpet av de første århundrene e.Kr[3][4], og forskerne mener å kunne datere de eldste runeinskripsjonene til det andre århundret etter vår tidsregning.[1]
Det er generell enighet om at ethvert skriftsystem gjennomgår en utvikling og abstrahering fra piktografiske symboler, og at dette også gjelder for futharken. Man mener å se forløpere til runene i en del av de symboler man finner i helleristninger. Det er i tillegg påpekt en rekke likheter mellom runetegnene i futharken og de greske eller latinske alfabeter. Det er generelt en enighet i forskermiljøene om at runene har blitt noe påvirket i hvert fall av det latinske alfabetet, men ikke enighet om hvor stor denne påvirkningen har vært.[1] Relativt gamle funn av objekter med runeinskripsjoner er gjort i Øst-Europa, blant annet er et lansehode fra 200-tallet funnet i Kowel i Ukraina[5], en ring datert til mellom år 250 og år 400,[trenger referanse] funnet i Pietroassa i Romania[1], og et lansehode funnet Dahmsdorf-Müncheberg i Brandenburg, Tyskland. Disse funnene har ledet til teorier om at runene ble skapt i dette området av goterne, for eksempel i området rundt Donau eller Wisła. En annen teori går ut på at de germanske stammene i Danmark, muligvis sør i Jylland, oppfant runene. En tredje teori går ut på at utspringet til futharken ligger i Alpene.[1]

Det er tre hovedteorier om hvor futharken oppstod[trenger referanse]:

  1. Den greske teori som fungerte som et forbilde ved enten det arkaiske greske alfabet fra 500-tallet f.Kr. eller en østgresk minuskelskrift fra 100- eller 200-tallet e.Kr.[trenger referanse] Kontakten skal ha skjedd i området ved Donau. De nordiske runeinnskriftene er imidlertid eldre enn dette tidspunktet da goterne antas å ha befunnet seg ved dette området.[trenger referanse]
  2. Den etruskiske-norditaliske teori mener at runene var avledet fra det etruskiske alfabetet eller et annet av de alfabeter som var i bruk i det nordlige Italia og i området rundt Alpene i de siste århundrene f.Kr. Disse alfabetene er alle, som det latinske, avledet fra det greske, men har en del spesielle tegn og særegen form. Teorien støtter seg hovedsakelig på en innskrift på en hjelm fra Negau: Harigastiz fefakit, «Harigastiz gjorde (den)». Innskriften er datert til 100- eller 200-tallet e.Kr. og benytter et nord-italiensk alfabet, og verbet er gammellatin, men navnet synes å være germansk. Tolkningen av teksten er derimot omdiskutert.
  3. Den latinske teori begrunnes i at Romerriket og dets kultur hadde en enorm innflytelse på det tidspunktet runene dukket opp. Enkelte av tegnene synes å ha et latinsk forbilde, eksempelvis kan ᛓ = F og ᚱ = R ha fått deres særegne kantede form ettersom de ble utviklet for å bli risset inn i et hardt materiale som tre eller stein.[6] Til forskjell fra tilnærmet alle andre alfabeter nedarvet fra det latinske avviker imidlertid runene, ved at rekkefølgen innbyrdes er helt forskjellig fra det latinske, og også ved at de tilhørende lydene i flere tilfeller heller ikke har likheter med de lignende latinske bokstavene.[1]

Slektskap med Tyrkiske runer[rediger | rediger kilde]

Utenom disse teoriene finnes det også mulig slektskap med sentralasiatisk skrift; Orkhoninskripsjonene[7], flere steinsøyler med runer på alle fire sider, etablert under det andre Göktürk-khaganatet, ca år 735, forteller om khaganatets historie i et alfabet med de samme bokstavene som futhark, men med andre lydverdier: ordet Odin i skandinavisk futhark skrives f.eks. med de samme tre bokstavene (Odal Dagr Ing) som bilge (vis mann på tyrkisk) i Orkhoninskripsjonene. Bokstaven Ty (pil) heter/har i Orkhoninskripsjonene lydverdien k (ok betyr pil på tyrkisk). Bokstaven Wynn (lik latinsk P eller D) heter/har lydverdien y (Yay betyr bue på tyrkisk) [8].

Hvorfor den eldre futharken oppstod[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere teorier om hvorfor skrivesystemet oppstod. Runene har fra starten av vært benyttet dels til økonomiske og administrative behov, og dels i kultisk eller i religiøse sammenhenger, og det har vært en pågående diskusjon i fagmiljøene hvilket av disse som var den primære drivkraften for at futharken ble laget.[9][1] Den danske professoren Anders Bæksteds syn har vært at motivasjonen primært har vært pragmatisk, og drevet av at samfunnet ble så administrativt komplekst at behovet for et skriftspråk oppstod.[9] Hans syn har siden 1950-tallet hatt gehør i forskermiljøene.[1] Den danske forskeren Preben Meulengracht Sørensen har i nyere tid foreslått at runene oppsto fra et behov å markere politisk uavhengighet overfor Romerriket ved å ha et eget skriftspråk, og hevder det ikke var et udekket, reelt behov for et skriftspråk i Norden før det store religionskiftet på 1000-tallet.[10]

Den eldre futharkens tre slekter[rediger | rediger kilde]

Den eldre futharken er oppbygd av tre grupper med åtte runer i hver gruppe («slekter»), eller et system der runene deles inn i 8 x 3. Gruppene er Frøys ætt, Hagals ætt og Tyrs ætt. Hver ætt begynner med gruppenavnets førsterune.

Den eldre futharkens slekter.

Runenes navn[rediger | rediger kilde]

Ut av manuskripter om runer fra middelalderen kan vi lese at hver enkelt rune i Futharken hadde et navn, som også var et ord brukt i norrøn dagligtale. Selv om man kun kjenner disse fra senere kilder antas det at navnene har fulgt futharken fra den ble skapt. Disse har blant annet fungert som mnemoniske verktøy, og runens lyd har i de fleste tilfeller vært lik ordets første bokstav. Unntakene er runene Ing og Elgr. Runen Ing stod for lyden som nå betegnes med konsonantforbindelsen ng, og Elgr stod for en spesiell type R (som kan ha lignet delvis på engelsk red); i disse navnene kommer runenes lyd senere i ordet. I runeinskripsjoner forekommer det at enkeltruner blir brukt som ideogrammer, fremfor at hele ordet skrives ut med enkeltruner.[1]

Runenes navn:
Rune Urnordisk Norrønt Betydning
*fehu (i) buskap, varer, eiendom, penger
*ūruR úrr (m) urokse, vill okse
*þurisaR þurs (m) tusse, jotne, troll
*ansuR áss (m) gud
*raidu reið (f) å ri, reise på hesterygg, vogn/ kjerre
*kauna kaun (i) betennelse, sår
*gebu gjof (f) gave
*wunju ikke kjent glede
*hagalaR hagall (m) haggel
*naudiR nauð (f) nød, hjelpetrengende, fastlåsthet
*īsaR iss (m) is
*jāra ár (i) år
*perþu ikke kjent betydning ukjent
*īwaR ýr (m) barlind
*algiR elgr (m) elg
*sōwilu sol (f) sol
*tīwaR Týr (m) Ty (norrøn gud)
*berkana bjarkan (i) bjerk, bjerkekvist
*ehwaR jór (m) hest
*mannaR maðr (m) menneske, mann
*laguR logr (m) vann
*ingwaR Ing (m) Ing (norrøn gud, også Yngve/ Frøy)
*dagaR dagr (m) dag
*ōphila óðal (i) odel, eiendom mottatt ved odel

Kilde: [1] (navn merket med * er konstruerte)

Unicode[rediger | rediger kilde]

Unicodetegnsettet har oppføringer for runetegnene.

Runer
Unicode.org oversikt (PDF)
U+ 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 A B C D E F
16A0
16B0
16C0
16D0
16E0
16F0  


Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Terje Spurkland, Norwegian Runes and Runic inscriptions. Boydell Press 2005 (I begyndelsen var FuÞark, Cappelen 2001)
  2. ^ Nationalencyklopedin (1995), Artikkelen «Runinskrifter», ISBN 91-7024-620-3
  3. ^ a b Enoksen, Lars Magnar (1998, 2003): Runor. Historia, tydning, tolkning, Historiska Media, ISBN 91-88930-32-7
  4. ^ Jansson, Sven B. F. (1984): Runinskrifter i Sverige, 3. oppl., ISBN 91-20-07030-6
  5. ^ Litteraturliste for lansehodet fra Kovel (Tysk)
  6. ^ Meulengracht-Sørensen (2006), s. 37-39
  7. ^ Christian, David (1998). A history of Russia, Central Asia and Mongolia, Vol. 1: Inner Eurasia from prehistory to the Mongol Empire. Blackwell. pp. 247–64.
  8. ^ http://www.antalyaonline.net/futhark/index.htm MYSTERY OF THE FUTHARK ALPHABET
  9. ^ a b Anders Bæksted, Målruner og Troldruner. Runemagiske studier. København: Gydendalske Boghandel, Nordisk Forlag, 1952
  10. ^ Meulengracht-Sørensen (2006), s. 39

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]