Oppidum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Et oppidum (flertall: oppida) er det latinske navnet på bosettingene i et romersk administrasjonssentrum.

Julius Cæsar beskrev de større jernalderbosettingene han erobret i Gallia som oppida, og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-Europa. Mange oppida utviklet seg fra bygdeborger, men ikke alle hadde forsvarsfunksjoner. Utviklingen av oppida var en milepæl i urbaniseringen av kontinentet, de var de første større bosettingene nord for Middelhavet som kunne beskrives som byer.

Cæsar påpekte at hver gallisk stamme kunne ha flere oppida, men ikke alle var like viktige, noe som kan tyde på en viss form for hierarki. I erobrede land fortsatte romerne å bruke oppidaens infrastruktur for å administrere imperiet, og mange av dem ble etterhvert romerske byer.

Eksempler på oppida: