Zimbrisk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zimbrisk
Tzimbrisch, Táuc
Historisk og nåværende utbredelse av zimbrisk i hhv. gult og oransje
Historisk og nåværende utbredelse av zimbrisk i hhv. gult og oransje
Brukt i Italia Italia
Region Nord-Italia
Antall brukere 4000
Lingvistisk
klassifikasjon
Indoeuropeisk
Germansk
Vestgermansk
Tysk
Overtysk
Bairisk
Sydbairisk
Zimbrisk
Språkkoder
ISO 639-2 ikke tildelt ennå
ISO 639-3 cim – «standardzimbrisk»
mhnmòcheno

Portal: Språk

Zimbrisk (uttales «tsimbrisk», skrives også cimbrisk, men må ikke forveksles med kimbrisk) er et språk som tales av zimberne i en del isolerte alpine språkøyer i det nordlige Italia. Det regnes til den sydbairiske dialektgruppen av tysk, men er svært forskjellig fra andre bairiske og tyske dialekter. Språket har vært isolert så lenge at det ikke er gjensidig forståelig med det tyske språket for øvrig. Det har også bevart noen svært «arkaiske» språklige trekk, som har gått tapt i andre tyske dialekter for mange hundre år siden, dvs. ved overgangen fra middelhøytysk til nyhøytysk.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Zimbrisk tales i dag i følgende områder:

  • Tre landsbyer i Bersntol (standardtysk Fersental, italiensk Valle del Fersina eller Val dei Mocheni) i Trentino. Opptil 1000 personer bruker her en zimbrisk dialekt som også (dog hovedsakelig på italiensk) kalles mòcheno.
  • Kommunen Lusern (it. Luserna) i Trentino, der samtlige 300 innbyggere snakker zimbrisk.
  • Én av de opprinnelig «Sju kommuner» (zimbrisk Siben Komoin, tysk Sieben Gemeinden, it. Sette Comuni) i provinsen Vicenza, nemlig Rabam (ty. Rovaan, it. Roana). På 1600- og 1700-tallet var De sju kommuner et kulturelt sentrum som bl.a. ga ut lyrikk og religiøse bøker på zimbrisk. I dag bruker ca. 1500 av 3800 innbyggere i Roana zimbrisk aktivt.
  • Én av de opprinnelig «Tretten kommuner» (ty. Dreizehn Gemeinden, it. Tredici Comuni eller Lessinia) i provinsen Verona, nemlig Ljetzan (ty. Glietzen, it. Giazza). To tredjedeler av 350 innbyggere snakker zimbrisk.
  • Kommunen Plodn (ty. Pladen, it. Sappada) i provinsen Belluno; ca. 900 av 1400 snakker zimbrisk.
  • To landsbyer (Zahre, it. Sauris, og Tischlbong, ty. Tischlwang, it. Timau) i provinsen Udine, der et flertall på litt under 1000 innbyggere bruker zimbrisk.

For hundre år siden var antallet morsmålsbrukere av zimbrisk på nærmere 40 000 personer, fordelt over totalt ca. 33 tettsteder. Etter mange tiårs hensynsløs italieniseringspolitkk1900-tallet har imidlertid språket dødd ut i 24 av tettstedene. I noen av de ni resterende landsbyene beherskes zimbrisk nå bare av et mindretall av innbyggerne. De siste par årene har det imidlertid vært bestrebelser på å bevare språket, og i noen av de zimbriske kommunene har nedgangen i antallet morsmålsbrukere nå stoppet opp. I provinsene Trentino og Udine er zimberne nå offisielt anerkjente språklige minoriteter.

Språkets slektskap[rediger | rediger kilde]

Alle brukere av zimbrisk er to- eller trespråklige med italiensk og/eller friulisk som annetspråk. Mange forstår også høytysk. De zimbriske dialektene som tales i de ulike områdene, er delvis svært forskjellige. Felles for dem er at de stammer fra bairiske (dvs. bayerske eller tirolske) dialekter fra middelhøytysk tid. Men de ulike språkøyene har blitt dannet i minst tre forskjellige utvandringsbølger fra ulike områder.

Generelt har de ikke blitt påvirket av andre språk i nevneverdig grad. Grunnen til dette er den ekstreme isolasjonen av landsbyene i utilgjengelige fjellområder (stort sett mellom 800 og 1300 moh.). Likevel finner man noen innslag av sydtirolske dialekter i Bernstol, en viss italiensk påvirkning i Lusern, og innslag av østtirolske dialekter i Zahre og Tischlbong. Dette dokumenterer den (likevel sparsommelige) kontakten mellom disse områdene.

Zimbernes opphav[rediger | rediger kilde]

Zimberne utvandret i løpet av 1000- og 1100-tallet fra Bayern (som den gang også omfattet dagens Tirol). De slo seg ned i ubebodde fjellstrøk som var veldig isolerte fra de omkringliggende dalene. Det er mulig at denne kolonialiseringen ble aktivt støttet gjennom biskopene av bl.a. Freising og Trento.

Selv om zimberne fort ble glemt av tyskerne, var de en velkjent minoritet i omegnet. De var f.eks. viktige leverandører av trevirke til Venezia. Til gjengjeld innrømmet dogen av Venezia zimberne vidtrekkende politisk og kulturell autonomi. Disse rettighetene gikk tapt da Venezia mistet sin egen selvstendighet på slutten av 1700-tallet.

Navnet zimbere kan komme av det gamle tyske ordet for tømmermenn (Tzimber). Det kan imidlertid også være avledet av den gamle teorien om at zimberne er etterkommere etter den germanske stammen kimbrerne. Kimbrerne hadde vandret gjennom store deler av Europa før de 101 f.Kr. ble slått av romerne nord for Verona, altså i nærheten av zimbernes bosetninger i dag. Teorien om en historisk eller språklig sammenheng mellom disse to folkegrupper er forlengst forlatt, men kan likevel ha gitt opphav til folkegruppens navn.

Se også[rediger | rediger kilde]