Tak (arkitektur)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tromsø bibliotek har et tak, sammensatt av dobbeltkrumme skall, som gjør det lett gjenkjennelig.
Forskjellige taktyper i Antananarivo på Madagaskar.
Snitt av et laftehus med åstak.
Snitt av et laftehus med sperretak.
Torvtak i Heidal, Gudbrandsdal.

Tak på en bygning er den eller de øverste tekkende delene av en bygning. Dets viktigst oppgave er å beskytte huset mot klimatiske påkjenninger som nedbør, vind, solstråling, varme og kulde. I tillegg til de bygningstekniske funksjonene gir taket et viktig bidrag til bygningens arkitektoniske uttrykk. Utseendet avhenger både av form og taktekking.

I dagligtalen brukes ordet tak ofte om det som i fagspråket kalles himling, det vil si den øvre avgrensningen av et innvendig rom, eller undersiden av hvert etasjeskille.

Ordet «tak»[rediger | rediger kilde]

Etymologisk er ordet i nært beslektet med verbet å tekke. Norrønt þak kunne bety både «hustak», «overdekning» eller det vanligste tekkematerialet, never. I noen dialekter (bl.a. i Setesdal og Ryfylke) brukes ordet tak om bjørkenever, mens et hustak kalles toke.

Betegnelsen «tak» brukes også om annet enn bygninger: biltak, vogntak, telttak osv. Vi kan også tale om tak i naturlige grotter eller huler, eller i utsprengte tunneler eller rom i fjell.

Ordet tak brukes også ofte i overført betydning som metafor eller bilde på den øvre og uoverstigelige grensen for et fenomen, i uttrykk som «å stange hodet i taket», «stor takhøyde» eller «lavt under taket» (i en organisasjon eller et politisk parti), «kostnadstak» eller «pristak», og «å bo under samme tak». Ordet kan også brukes poetisk, som i omtalen av Himalaya som «verdens tak» eller Jotunheimen som «Norges tak».

Takkonstruksjoner[rediger | rediger kilde]

De fleste tak har bærekonstruksjoner av trevirke. Blant de eldste er skjelettkonstruksjoner av staur og greiner til forskjellige former for telt og gammer. Andre gamle konstruksjoner er åstak med åser av grovere stokker, brukt både til flate tak, pulttak og saltak, og sperretak med skråstilte sperrer av rundtømmer eller firhogne stokker, oftest i saltak eller pulttak. Sperrer kan også bli understøttet av en mønsås i husets møne, eller av sideåser. Sperrer kan også inngå i sammensatte sperrebind sammen med bjelker, hanebjelker og andre konstruktive ledd. Kraftige sperrebind eller sperrebukker kan også brukes til å understøtte åstak med lange spenn.

Taktekkingen kan i noen tak festes direkte til bærekonstruksjonen, som moderne former for platetekking, eller til lekter på sperrene, som i tradisjonelle halmtak og steintak. Andre tekkemåter krever som underlag et taktro av bord, staur eller kvister, som i torvtak eller tak av adobe.

Stein eller tegl ble allerede i oldtiden brukt til å bære tak i form av hvelv eller kupler, i middelalderen også til tak båret av murte ribber.

I 1800-årene kom bærekonstruksjoner av stålbjelker eller fagverk av stål i bruk, og tidlig på 1900-tallet ble armert betong tatt i bruk til dekker og tak i form av støpte plater, eller til bærende takbjelker. I nyere tid er det også utviklet prefabrikerte elementer til tak.

Taktekking[rediger | rediger kilde]

Tretak i Thailand.

Mange ulike plantematerialer har vært brukt til å tekke tak. Flere steder i Sør-Skandinavia og på Kontinentet var det vanlig å tekke tak med takrør, et 2–3 meter høyt gras som vokser i myrer, grunne sjøer og ved havstrender, og som under visse forutsetninger egner seg godt til taktekking. I tropiske områder der det vokser palmetrær har man ofte brukt palmegreinene til å tekke tak med. I Nord-Europa og andre strøk med mye bjørk ble never ofte brukt til taktekking, som regel tynget ned av trematerialer, stein eller torv. Torvtak med never har vært den vanligste tekkemåten i Norge. I de siste tiårene er det også uavhengig av torvtakstradisjonen utviklet grønne tak med levende vekster på.

Trevirke har vært mye brukt til taktekking av kløyvinger eller bord, og av kortere spon, fliser eller stikker. Spontak var vanlig på de norske stavkirkene. Steinheller, særlig av skifer, er også et velkjent materiale til tekking, i Norge særlig fra slutten av 1700-årene.

Takstein har siden oldtiden vært laget av tegl, og i nyere tid også av betong. I middelalderen tok man i burk plarter av metall, særlig bly eller kobber, og i nyere tid av jern i form av plater eller bølgeblikk. På 1800-tallet kom takpapp i bruk, og mot slutten av 1900-tallet folier og plater av plast

Takformer[rediger | rediger kilde]

I arkitekturen er taket på bygningen et viktig arkitektonisk element som skal samsvare estetisk med bygningen ellers, og i noen tilfeller signalisere eller framheve bygningens funksjon og status. På prestisjebygg kunne takene være en særlig synleg del av bygningen, utformet med stor fantasi innenfor visse mer eller mindre faste grenser og i samsvar med sin tids formelle eller tradisjonelle regler. Kupler, tårn, arker og dekorativt utstyr kunne berike taket. Men det stort registeret av variasjoner kan innordnes i et begrenset antall hovudformer, noen med lange tradisjoner:

Saltak Saltak er et tak med skrå takflater fra to sider av bygningen som møtes i mønet. I begge ender av huset avgrenser takkantene et trekantet veggfelt, en gavl. Vinduer i gavlen kan slippe dagslys inn i loftsetasjen.
Valmet tak, valmtak Valmtak er en variant av saltaket. Saltaket strekker seg ikke i hele husets lengde, men møter skrå takflater fra hver av husets kortsider, slik at gavlane blir erstattet av valmer.
Telttak eller pyramidetak Telttak er et valmtak over en kvadratisk bygningskropp, der de fire skrå takflatene møtes i en spiss og får taket til å likne en pyramide. Betegnelsen telttak viser til de gamle pyramideteltene, som hadde kvadratisk grunnplan og en sentralt plassert teltstang til å holde duken oppe.
Halvvalmtak Halvvalmtak er en variant av valmtaket der skråflatene på kortsidene ikke går helt ned til loftsgulvet, slik at gavlene blir redusert til trapesformer.
Mansardtak Mansardtak er en variant av saltaket. Hver takside har en markert langsgåande knekk som skille mellom en bratt nedre takflate og en slakere øvre takflate. Det kan være vinduer i det bratte partiet, slik at loftet kan utnyttes til bruksrom.
Valmet mansardtak eller kombinert valm-mansardtak er et mansardtak som har fall til alle husets fire sider som et valmtak. Med mansard på alle fire sider kan det settes inn vinduer i de bratte partiene rundt hele huset.
Halvvalmet mansardtak er en variant av valmet mansardtak som svarer til halvvalmtaket. På husets kortsider er det valm bare på den slake øvre delen av mansardtaket, slik at gavlen også her blir redusert til et trapes med bratte sidekanter.
Seteritak er en takform der takflaten er brutt av en vertikal avsats som løper rundt hele bygningen. Takvinkelen over og under dette vertikale båndet er som regel den samme. Taket nedenfor avsatsen kan være noe brattere. Det finnes også eksempler der den nederste del av taket er buet, enten konvekst eller konkavt.
Pulttak Pulttak er et tak med bare én takflate som har fall til den ene siden av bygningen.
Flatt tak Flatt tak er et tak som er tilnærmet horisontalt, men med slakt fall enten til én eller flere sider, eller med fall innover til et innvendig nedløp for takvann inne på takflaten.
Skalltak er tak av en tynn armert betongplate som har bølgeform for å være selvberande over et stort areal mellom støttepunktene.
Shedtak Shedtak, eller «sagtannet tak», er et tak som statisk kan ha samme virkemåte som skalltaket, men «bølgene» består av vekselvis bratte og mindre bratte flater med fall til motsatt side. Slike tak finnes ofte på fabrikker.

Ved å plassere vinduer i de bratte partiene, kan taket gi dagslys til de indre delene store lokaler med lang avstand til vindusvegger.

Bilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Roofs – bilder, video eller lyd