Sperretak

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
sperretak hvor sperrene inngår i et sperrebind

Et Sperretak er en takkonstruksjon der de skrå takflatene bæres av skråstilte sperrer fra de takbærende veggene til mønet (takryggen). Sperretaket er oftest et saltak med fall til to sider, men kan også være et ensidig pulttak eller inngå i varianter av disse takformene. Sperretaket er den eldste kjente takkonstruksjonen i Vest- og Nordeuropa. I Norge ble det brukt i forhistoriske langhus, og siden middelalderen på hus av grindverk eller lafteverk.

Sperrene opptrer som oftest parvis og sammenbundet i mønet, men kan også ligge uavhengig av hverandre på hver takflate, men med opplegg på en mønsås. På grunn av sidetrykket fra tyngden av de skrå takflatene ble de takbærende (lang)veggene som regel forbundet med en bete (strekkbjelke) for å hindre at de skulle bli presset utover. Denne byggemåten var særlig utbredt på Vestlandet og i Agder. På Østlandet fikk laftehus som oftest åstak.

I større bygninger inngår sperrene ofte i et sperrebind, hvor de sammen med en horisontal bjelke danner en statisk stiv trekant. Sperrene kan også forbindes med en avstivende høyereliggende hanebjelke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ahlstrand, Jan Torsten.; Arkitekturtermer. Lund: Studentlitteratur, 1976, ISBN 91-44-02852-0
  • Volmer, Lutz og W.Haio Zimmermann (2012): Glossary of Prehistoric and Historic Timber Buildings. Verlag Marie Leidorf GmbH, Rahden. ISBN 978-3-86757-333-7