Aristeides

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et ostrakon (keramikkskår) med navnet Aristeides, Det antikke agoramuseet i Athen.
[Ostrakon med Aristides' inskripsjon.

Aristeides, (gresk: Ἀριστείδης) (født 530 f.Kr. — død 468 f.Kr.) var en athensk statsmann som huskes som dyktig hærfører under perserkrigene. Med tilnavnet «den rettvise» og Herodotos skrev om ham som «det fantes ikke i hela Athen en så verdig eller rettvis mann som han»,[1] og han fikk tilsvarende rosende omtale i skriftene til filosofen Platon.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Aristides var sønn av Lysimakos og medlem av en familie med moderat framgang. Fra hans tidlig liv er det kun fortalt at han ble en tilhenger av statsmannen Kleisthenes og sto på den aristokratiske fraksjonen i Athens politikk. Han ble først kjent som strategos i ledelsen av Antiokis, den stammen eller region han kom fra, i slaget ved Maraton i 490 f.Kr. Det var uten tvil som konsekvens av at han utmerket seg her at han ble valgt som arkont det påfølgende år (489—488 f.Kr.). Han fremmet en konservativ politikk som hadde som mål å opprettholde Athen som militær landbasert makt, og han var en av de fremste motstanderne av flåtepolitikken til Themistokles.

Konflikten mellom de to lederne endte med ostrakisme (forvisning) av Aristides ved en dato som ulik har blitt oppgitt som mellom 485 og 482 f.Kr. Det er sagt at ved denne anledning hadde en stemmeberettiget velger som ikke kunne lese kommet opp til ham og gitt ham sin stemmeskår og bedt om å skrive navnet Aristides. Han spurte da om Aristides hadde gjort noe galt om mot ham. «Nei,» svarte denne, «og jeg kjenner ham ikke en gang, men det irriterer meg at overalt blir han kalt for ‘den rettvise’.»" Aristides skrev da opp sitt eget navn på stemmeseddelen.[2]

Tidlig i 480 f.Kr. dro Aristides fordel av en forordning som tilbakekalte forviste for å kunne delta i forsvaret av Athen mot persisk invasjon. Han ble valgt til strategos for året 480–479 f.Kr. I slaget ved Salamis ga han lojal støtte til Themistokles, og kronet seieren ved å landsette athensk infanteri på øya Psyttaleia og tilintetgjøre den persiske styrken som var stasjonert der.

I 479 f.Kr ble gjenvalgt som strategos og ble gitt særlig makt som kommandant av den athenske styrken i slaget ved Plataiai. Det er også sagt at han slo ned en konspirasjon blant noen oligarkiske misfornøyde i hæren. Han vant også tilliten til de joniske allierte som, etter å ha gjort opprør mot den spartanske admiral Pausanias, ga ham hovedkommandoen og etterlot ham med absolutt skjønn i å fastgjøre de økonomiske bidragene til det nydannede athenske sjøforbundet. Hans bedømmelse av hva de enkelte skulle betale ble akseptert av alle akseptable og det fortsatte å være grunnlaget for skatteleggingen for det meste av forbundets varighet.

Han fortsatte å holde en dominerende posisjon i Athen. I begynnelsen synes det som om han beholdt et godt forhold til Themistokles, som han sa hadde bidratt til å overliste spartanerne over gjenoppbyggingen av Athens forsvarsmurer.

«Så lenge den [solen] går i samme bane skal Athens innbyggere føre krig mot perserne over det land som har blitt ødelagt og de templer som har blitt vanhelliget og brent av dem.» [3]

Det er sagt at han døde i Athen, andre hevdet at det skjedde ved en reise til Svartehavet. Datoen for hans død er oppgitt av Cornelius Nepos til 468 f.Kr., men uansett levde han til å være vitne til ostrakisme av Themistokles, som han alltid viste sjenerøsitet, men han døde før Perikles' framvekst. Hans eiendommer synes å ha blitt hardt rammet av de persiske invasjonene for han etterlot åpenbart ikke nok penger til å betale utgiftene til sin begravelse, hans grav i Faleiron ble reist ved hjelp av offentlige midler og det er kjent at hans etterkommere selv på 300-tallet f.Kr. mottok statspensjon.

Samtidskilder[rediger | rediger kilde]

Herodotos er praktisk talt den eneste troverdige kilden, men Plutark, som skrev på romersk tid, hadde tilgang en rekke historiske kilder som nå er borte, og han var en pliktoppfyllende lærd som vide sine kilder omhyggelig. Aristides er priset av Sokrates i Platons dialoger Gorgias og Menon som et usedvanlig godt eksempel på lederskap.[4][5] Imidlertid skal det også nevnes at i Platons dialog Theaetetos referer Sokrates til Aristides i mindre positive vendinger og fremmet han som et eksempel på en student som forlater sin omsorg for snart og innser senere at han er en tåpe.

Andre med samme navn[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Herodotos: Historier, 8.79
  2. ^ Plutark: Life of Aristeides, VII, 5-6.
  3. ^ Plutark: Aristides, på Wikisource
  4. ^ Platon: Gorgias, 526a-b
  5. ^ Platon: Menon 94a1