Skogbruk i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Skogbruk i Norge drives i hovedsak gjennom private gårdsskoger, med mer enn 120 000 skogeiere. Skogene i Norge består mest av barskog.

Skogene i Norge[rediger | rediger kilde]

Nyplantet gran.
Granskog utenfor Oslo
Lunning av tømmer i Vefsn 2008
Skogsmaskin (PORSCHE Carrera 911GT3 harvester) på jobb i Hedmark 2008.
Skogsmaskin (Ponsse Buffalo forwarder)
Tømmer lastes i Orkanger havn med kurs for Norske SkogSkogn 2013.
Se også: Norges skoger

Av Norges landareal på 324 mill. dekar utgjør skogen ca 134 mill. dekar (LMD, 2011). Av dette er ca 83 mill. dekar produktiv skog, men av dette er bare 60 mill dekar interessant for ordinær skogbruksvirksomhet.

Eierforholdene til skogene[rediger | rediger kilde]

Av Norges produktive skogareal på 83 mill. dekar (daa)[1], eier privatpersoner 77 %, selskaper og sameier 7,5 %, staten 7 % (6 % Statskog SF og 1 % Opplysningsvesenets fond), kommuner 3 % og allmenninger 5,5 %. Statskog er den største enkeltskogeieren i landet.

Av 125 000 eiendommer er 120 000 av dem eid av privatpersoner. Eiendommene er for det meste små; 60 % er mindre enn 250 dekar, 90 % er mindre enn 1000 dekar. Bare i underkant av 1 % er større enn 5000 dekar (12 000 eiendommer).[2] Norge har en større andel privat skog enn noe annet land i Europa.[3]

Privatskogbruket er dominerende i Sør- og Midt-Norge opp til Nordlands grense. Videre nordover dominerer staten som eier gjennom foretaket Statskog SF. De største private eiendommene ligger på Østlandet og i Nord-Trøndelag.

På Østlandet finnes eieformen allmenning eller bygdeallmenning. Dette er en eieform der gårdbrukere i ei bygd eier skogen sammen, og hver enkelt har en eller flere såkalte «lotter» eller andeler. Det finnes 40 bygdeallmenninger med til sammen 15 000 bruksberettigede.[4] Allmenningene drives ofte som en bedrift med ansatte, styre og årsmøte.

Mange kommuner er også skogeiere, noen av de betydelige sådanne. Blant de største er Trysil (640 000 daa), Steinkjer (220 000 daa), Stor-Elvdal (200 000 daa) og Oslo (160 000 daa). Trysil er den største kommunale skog- og utmarkseiendommen i Norge.

I underkant av 40 000 eiere (32 %) er organisert gjennom Norges Skogeierforbund og Norskog. Disse leverer ca 80 % av alt virke som omsettes årlig i Norge. De resterende 20 %, omsettes gjennom andre kanaler som SB Skog og Stora-Enso.

Skogbrukets økonomi[rediger | rediger kilde]

Skogbruket i Norge er preget av et stort antall eiendommer i privat eie, som regel i kombinasjon med jordbruk. Det er registrert 110 500 personlige skogeiere i Norge. Gjennomsnittsstørrelsen på en skogeiendom er vel 500 dekar, og de relativt små størrelsene preger økonomien i stor grad. Det årlig mulige hogstkvantumet på så små eiendommer blir lite og det er rasjonelt å samle opp kvantum og hogge med flere års mellomrom. I følge Statistisk sentralbyrå hadde bare 23 300 personlige skogeiere positiv næringsinntekt fra skogbruket i 2010. Det betyr at det foregikk hogst på ca. 20 % av eiendommene[5].

Hogstkvantum[rediger | rediger kilde]

Det årlige volumet av tømmer som selges videre til industriell videreforedling har i mange år ligget på 7-9 mill. m3[6]. Kvantumet avhenger i noen grad av priser og driftsforhold, slik at i år med gode priser og driftsforhold hogges og selges det mer enn i år med dårligere priser og driftsforhold. I tillegg hogges det et økende kvantum til brensel og ved, og det utgjør nå ca. 3,5 mill. m3 pr. år. Tilveksten i norske skoger er mye høyere enn dette, ca. 25 mill. m3 pr. år[7], slik at det er mulig å øke hogstkvantumet betydelig dersom det er marked for det.

Hogst og salg av tømmer til industriell videreforedling har variert mellom 7 og 9 millioner m3 pr. år. Førstehåndsverdien (bruttoverdien før skatt og kostnader ved å få tømmeret ut av skogen) av 8,3 mill. m3 var i 2010 ca. 3 milliarder kr. Virke til ved og juletre og pyntegrønt kommer i tillegg med ca. 800 mill. kr i 2010[8].

Brutto produksjonsverdi var i 2010 ca. 22 milliarder kr i trelast- og trevareindustrien og ca. 14 milliarder kr i treforedlingsindustrien. Total bruttoproduksjonsverdi for skogbruksbaserte næringer var i 2010 ca. 36 milliarder kr. Dette er lik brutto produksjonsverdi i trelast-, trevare- og papirforedlingsindustrien, og er en tolvdobling av førstehåndsverdien.

Næringsinntekt[rediger | rediger kilde]

Samlet skattbar næringsinntekt fra skogbruk i Norge var totalt på ca. 900 millioner kr i 2010, eller kr. 35 000 i gjennomsnitt pr. eiendom [9]. Det lave gjennomsnittstallet for inntekt skyldes mange små eiendommer på under 5 000 dekar. 80 % av skogeierne hadde inntekt under kr. 35 000. For eiendommer mellom 5 000 og 20 000 dekar var den gjennomsnittlige næringsinntekten fra skogbruk kr. 182 000, tilsvarende tall for eiendommer over 20 000 dekar var kr. 471 000.

Skogbruksinntekter har en spesiell skatteordning, gjennomsnittsligning. Det innebærer at årets skattbare skogbruksinntekt beregnes som gjennomsnittet av fem siste års reelle skogbruksinntekt. Dette er med på å utjevne inntektsnivået.

Bare 7 % av skogeiernes gjennomsnittlige bruttoinntekt kommer fra skogbruk, resten kommer fra lønnsinntekt, jordbruk og annen næring[10]. Den gjennomsnittlige skogeier har også økende inntekter fra annen utnyttelse av utmarksarealene, særlig salg av jakt- og fiske, hytteutleie og bortfeste av tomter (tomtefeste).

Samfunnsøkonomi og sysselsetting[rediger | rediger kilde]

Skogbrukets betydning som næringsvei og arbeidsplass er fremdeles betydelig selv om den har avtatt med årene. Spesielt i distriktkommuner har den ganske stor betydning for sysselsetting og økonomi. Skogen representerer en fornybar ressurs som ved fornuftig bruk kan utnyttes i all framtid. I mange distrikter, og på mange eiendommer er det store muligheter til å forbedre og øke utnyttelsen til glede for både skogeiere og de som utfører arbeidet. Dette vil igjen ha stor innvirkning på lokal økonomi og sysselsetting.

Mekanisering og rasjonalisering av særlig hogst og framkjøring av tømmer til bilvei, har ført til at sysselsettingen i skogbruket har avtatt sterkt. I dag er det ca. 5 400 årsverk knyttet til skogbruk[11]. Noe av arbeidet med planting, rydding og skogskjøtsel utføres på deltid av skogeierne selv, av ansatte eller innleide, slik at skogbruket sysselsetter ca. 20 000 personer på deltid pr år. Tar en med videreforedling i trelast- og trevareindustri, representerer det ca. 14 000 årsverk, og treforedlingsindustrien (papir og cellulose) bidrar med nye 5 000 arbeidsplasser, det meste på heltid[12] . Til sammen representerer dette ca. 23 000 årsverk i direkte tilknytning til skogkultur, hogst, framkjøring, transport og forskjellige former for videreforedling. Dette utgjør ca. 1 % av Fastlands-Norges årsverkssysselsetting i 2010[13]. I tillegg skaper denne virksomheten ringvirkninger for næringer som leverer andre varer og tjenester til skogbruket direkte eller til transporten og videreforedlingsvirksomheten. Undersøkelser har antydet en faktor på opp mot 2, det vil si at ringvirkningene fordobler den lokale sysselsettingen og verdiskapingen.

Eksportverdi[rediger | rediger kilde]

En stor del av treforedlingsindustriens produkter som papir og cellulose eksporteres. Men det skjer også en del eksport av tømmer og produkter fra trelast- og trevareindustrien. Eksportverdien av skog- og treprodukter har ligget på ca. 12-13 milliarder kr og det har utgjort anslagsvis 8-9 % av samlet eksportverdi fra Fastlands-Norge. Det betyr at eksport av skogprodukter fremdeles er viktig for landets økonomi.

Skogbruk og miljø[rediger | rediger kilde]

Se også: Skog og klima

Skogbruket i Norge er gjennom lovverk og sertifiseringsordninger pålagt å drive et skogbruk som ivaretar biologisk mangfold og miljø. Dette skjer gjennom næringens egen miljøstandard, Levende Skog som gjennom 25 kravpunkter beskriver hvilke hensyn som skal tas ved hogst og andre inngrep.

I tillegg pålegger lov av 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbruksloven), og forskrift om bærekraftig skogbruk av 2006, skogbruket å ta hensyn til miljø og biologisk mangfold. Sertifiseringsordningen gjør at næringen blir kontrollert av sertifiseringsselskaper som Det Norske Veritas og andre som er godkjent av Norsk Akkreditering. Blir det avdekket store avvik, vil næringens utøvere kunne miste dette sertifikatet og deretter få problemer med å få solgt tømmeret.

Det økende volumet i norske skoger samt de treproduktene som ”lagres” i form av papir, trelast, hus, møbler osv. betyr at det bindes og har blitt bundet store mengder CO2. I Norge har et lavt avvirkningsnivå og investeringer i skogkultur gjort at tilveksten er mer enn dobbelt så høy som avvirkningen. Dette gir økt binding av CO2 og den årlige netto bindingen i norske skoger er i dag ca. 28,5 millioner tonn CO2, dvs. 65 prosent av menneskeskapte CO2-utslipp i Norge. Økt satsing på utnyttelse av skogressursene og trebaserte produkter der det er mulig, vil kunne øke denne bindingen betydelig. Det vil være med på å senke netto CO2-utslipp i Norge[14]. Økt bruk av trevirke og treavfall (papir, rivningsmaterialer osv.) som energikilde, vil også øke denne virkningen i forhold til å bruke olje, kull eller gass til oppvarming og andre energiformål.

I samfunnsøkonomisk sammenheng kan en beregne verdien av denne [[CO2-bindingen]] ved å sammenholde den med kostnaden ved å kjøpe [[CO2-kvoter]] eller med [[CO2-avgifter]] som er lagt på drivstoff. Hvis prisen er 200 kr pr. tonn CO2, er verdien av netto CO2-binding i norske skoger ca. 5,7 milliarder kr. Dette overstiger førstehåndsverdien av det skogsvirket som hogges og omsettes årlig i Norge, men foreløpig er det ikke politisk eller markedsmessig aksept for salg av CO2-kvoter basert på tilveksten i norske skoger.

Skogbrukets institusjoner[rediger | rediger kilde]

Forvaltning[rediger | rediger kilde]

Landbruks- og matdepartementet er ansvarlig for skogbrukspolitikken. Departementet har en avdeling for skogressurspolitikk. Denne avdelingens hovedoppgave er å bidra til å utvikle en langsiktig skog- og ressurspolitikk for verdiskaping, miljø og bærekraftig næringsutøvelse.

Fylkesmannens landbruksavdeling har ansvar for den statlige skogbruksforvaltningen. Avdelingene ledes av en landbruksdirektør. Fylkesmannens landbruksavdeling er sekretariat for et politisk organ på fylkesnivå, det statlige fylkeslandbrukstyret, i saker etter jord-, skogbruk- og konsesjonslov. Landbruksavdelingen følger opp regjeringens politikk og har en viktig rolle i utviklingen av landbruksbasert næringsvirksomhet. Kommunen er selvstendig landbruksmyndighet etter jord- og skogbruksloven med ansvar for en rekke landbrukssaker. De fleste kommuner har en skogbruksfaglig ansvarlig, ofte kalt skogbrukssjef. Kommunen er pålagt å utføre statlige forvaltningsoppgaver i henhold til lovverket. Skogbrukssjefen forvalter også tildeling av offentlige tilskudd til skogbrukstiltak som er berettiget til det. En annen viktig oppgave er å administrere skogfondsordningen for skogeierne i kommunen. Rådgivning og veiledning er også en oppgave for skogbrukssjefen.

Statskog SF eies av staten, men er et eget juridisk selskap. Statens eierskap utøves av Landbruks- og matministeren gjennom foretaksmøtet. Statskogs hovedmål er å bidra til å oppfylle nasjonale mål for bruk og vern av skog- og utmarksområdene, stimulere og legge til rette for allmennhetens tilgang til jakt, fiske og annet friluftsliv og øke egen og andres verdiskaping i tilknytning til eiendommene, samt skape og sikre lønnsomme arbeidsplasser gjennom rasjonell og forretningsmessig utnyttelse av kompetanse, kapital og areal.

Skogeierorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Norges Skogeierforbund og Norskog er næringspolitiske interesseorganisasjoner for sine medlemmer og skal arbeide for skogeiernes interesser vis-à-vis offentlige myndigheter, tømmerkjøpere og andre. I underkant av 40 000 skogeiere (32%) er organisert gjennom Norges Skogeierforbund og NORSKOG. Disse leverer ca 80 % av alt virke som omsettes årlig i Norge. De resterende 20 %, omsettes gjennom andre kanaler som SB Skog.

Ideelle organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Det norske Skogselskap er en landsomfattende ideell medlemsorganisasjon med 12 000 medlemmer. Skogselskapets formål er å fremme forståelse for skogens mangesidige betydning, og arbeide for økt verdiskaping og en langsiktig bærekraftig forvaltning av skogen. Medlemsmassen omfatter både organisasjoner og institusjoner i skogbruket og enkeltmedlemmer med interesse for skogbruk og skognatur. I de fleste fylkene finnes det egne fylkesskogselskap, som er tilsluttet DnS. Flere fylkesskogselskap driver også planteskole virksomhet.

Skogbrukets Kursinstitutt er en landsdekkende organisasjon som har til formål å formidle kompetanse og informasjon om skog- og naturbruk til skogeiere, næringsutøvere og skoleverk.

Jenter i skogbruket er en organisasjon som arbeider for å motivere og stimulere jenter i alle aldre til deltakelse og engasjement på alle plan innen skogbruket.[15] Organisasjonen er landsomfattende, og organisert med fylkeslag. JiS ble stiftet i 1986 og baserer sin virksomhet på ideelt arbeid. Medlemskap i organisasjonen er åpent for alle med interesse for skogbruk, men retter seg spesielt mot jenter. Antall medlemmer er ca 450.

Skogbruksutdanning[rediger | rediger kilde]

I videregående skole tilbys Vg1 Naturbruk med naturbasert aktivitet og naturbasert produksjon. Disse skolene har også Vg2 Skogbruk. Etter andre året kan man tas opp som lærling og bli fagarbeider med yrkestittel skogsoperatør.

På universitets- og høgskolenivå er det mulig å ta årsstudium eller en bachelorgrad (3 år) i skogbruk ved Høgskolen i Hedmark[16], og bachelorstudium i skogfag ved Universitetet for miljø og biovitenskap.[17] Studiet ved UMB kan utvides med to års masterstudium.

Skogbrukshistorie[rediger | rediger kilde]

Felling og kvisting av tre tidlig på 1900-tallet.
Laftet tømmerhoggerkoie fra Stor-Elvdal fra 1800-tallet, utstilt på Hedmarksmuseet på Hamar

Skogen har nesten alltid vært en ressurs for mennesket. Først og fremst har den vært kilde til mat, og ved for varme og matlaging. På boplassene ble trevirke brukt til å sette opp telt og etter hvert enkle hytter. I overgangen fra eldre til yngre steinalder ble menneskene mer bofaste og det finnes spor etter jordbruk og de første bøndene. I Norge skjedde dette for ca. 6000 år siden. To tusen år senere begynte de å bygge langhus, og bruken av tre i bygninger økte.

I århundrene etter ble skogen en viktig del av kulturen og næringen. Hovedsakelig ble den da brukt til matauk, ved og materialer til hus og gjerder. På 15-1600 tallet ble det en endring i bruken av skogen. De store bergverkene i Norge trengte mye ved for å bryte malm og smelte den om til metaller. Dette gikk hardt utover skogen, særlig rundt de store bergverkene som Røros Kobberverk og Sølvverket på Kongsberg. Omtrent samtidig kom oppgangssaga. Med den ble det lettere å sage plank, og den store plankehandelen fra byene begynte. Skogene ble hogd, skåret og solgt som plank til England og Nederland. Etter hvert økte etterspørselen etter tømmer, og hele landet ble tatt i bruk der elvene ble brukt til tømmerfløting for å få tømmeret fram til kjøper. Det vokste fram en ny overklasse i Norge; «plankeadelen». Skogene ble tømt for de store trærne, mens resten sto igjen, noe som førte til glisne skoger med liten kubikkmasse og lav produksjon. Dette fikk skogforvalter Agnar Barth til å komme med sin påstand om at «våre skoge nu gaar sin undergang i møde med stormskridt». Dette var i 1916 og var starten på Landsskogtakseringen, der Norge som det første land i verden, gjennomførte en registrering av de norske skogressursene. Norge fikk sin første skoglov i 1932.

I dag er skogen gjenreist. Den stående kubikkmasse har økt hvert år og er mer enn fordoblet fra 300 millioner m3 i 1925 til 750 millioner m3 i dag. I dag brukes trevirket fremdeles som byggematerialer og ved. I tillegg til brukes ulike komponenter i trevirket til betongkonstruksjoner, dyrefor, klær (viskose, rayon), mat (vanillin) og medisiner.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: category:Forestry in Norway – bilder, video eller lyd