Gresskar i nød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gresskar i nød
Orig. The Seven Year Itch
Opening title from The Seven Year Itch trailer.jpg
Fra traileren til Gresskar i nød
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Billy Wilder
Produsent Charles K. Feldman
Billy Wilder
Manus George Axelrod
Billy Wilder
Medvirkende Marilyn Monroe
Tom Ewell
Sjeffotograf Milton R. Krasner
Filmselskap 20th Century Fox
Utgivelsesår 3. juni 1955 USA
10. oktober 1955 Norge
Lengde 105 min
Budsjett $ 1 800 000
IMDb-profil
Medietilsynet

Gresskar i nød (engelsk: The Seven Year Itch) er en amerikansk romantisk komedie fra 1955, regissert av Billy Wilder og produsert av Charles K. Feldman Group og 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe og Tom Ewell. Filmen handler om en mann som har vært lykkelig gift i sju år, men som fristes av en annen kvinne når han er alene hjemme en sommer. Manus er skrevet av George Axelrod og Billy Wilder, basert på Axelrods Broadway-teaterstykke The Seven Year Itch fra 1952.

Filmen ble en stor suksess og tjente inn omtrent åtte millioner dollar.

Handling[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe og Tom Ewell i Gresskar i nød.

På grunn av den uutholdelige varmen i Manhattan om sommeren, har det i lang tid vært vanlig for mennene å sende koner og barn bort en periode. Dette er til fordel for alle parter; koner og barn slipper unna varmen og får en ferie, mens mennene får muligheten til å «slå ut håret».

Forlagssekretæren Richard Sherman sender konen Helen og sønnen Ricky til Maine på ferie, og gleder seg til to uker med fri. Han er imidlertid fast bestemt på at han ikke er som de andre mennene, som går amok så snart deres koner er ute av syne. Første kvelden alene møter han en modell som leier leiligheten over hans en periode. Hun har store problemer med å holde ut i varmen, spesielt på grunn av at leiligheten hennes ikke har aircondition. For å kjøle seg ned pleier hun å legge underbuksene sine i fryseren.

Alene i leiligheten sin begynner Richard plutselig å tenke på hvorfor konen hans sa at hun skulle ringe han klokken 22.00 den kvelden. Han grubler seg etterhvert frem til ut at dette må bety at hun ikke stoler på ham, til tross av at hun alltid ler når han prøver å overbevise henne om at han er tiltrekkende for andre kvinner. Han begynner straks å fantasere om at alle vakre kvinner som han møter blir helt ville etter han, mens han på sin side, trofast mot sin kone, rett og slett må jage dem unna. Helen ringer så før tiden og Richard blir svært bekymret da hun forteller at hun har møtt Tom MacKenzie på feriestedet. Tom er en forfatter kjent for å skrive romantiske fortellinger, og Richard blir overbevist om at han kommer til å forføre Helen.

Han blir brutalt slått ut av fantasiverdenen da jenta som leier leiligheten over mister en plante ned på altanen der han sitter. Hun unnskylder seg og han inviterer henne ned på en drink. Mens han venter på henne velger han ut musikk og valger faller på Rakhmaninovs «Piano Concerto No. 2». Han fantaserer om å førføre jenta mens de hører på musikken. Det ringer på døren, men det er bare vaktmesteren herr Kruhulik som har kommet for å fjerne noen tepper i leiligheten. En nervøs Richard blir kvitt av ham før han tar imot jenta som kommer like etterpå. Jenta oppdager gifteringen hans, men hun synes bare det er bra at han har gift, siden han da ikke kommer til å prøve seg på henne. De to spiller «Chopsticks» på pianoet, noe som ender med at han prøver å kysse henne. Hun bøyer seg unna og de havner i bakken. Jenta blir ikke sur, men Richard synes det er best at de avslutter kvelden.

Neste morgen er Richard svært forvirret. Han får avslag da han spør sjefen om fri for å reise til Helen. Deretter kommer han over en bok som tar opp den psykiske lidelsen «sjuårskløen». Forfatteren hevder at mange menn er utro etter å ha vært gift i sju år, og at sjansen er ekstra stor da det er varmt i været. Richard synes alle symptomene passer på ham og avtaler å møte forfatteren. Etter dette møtet har han fått bekreftet sine mistanker, og tenker med gru på hva som kommer til å hende dersom hans kone får vite at han hadde prøvd seg på jenta. Han bestemmer seg for å ringe Helen for å finne ut om hun har hørt noe. En barnevakt svarer på telefonen og informerer han om at Helen er ute med Tom. Først blir Richard lettet ettersom hans kone er ute, har det moro og kan umulig vite noe. Etterhvert innser han likevel at Tom kan benytte tiden sammen til å forføre henne.

Marilyn Monroe i Gresskar i nød.

Richard bestemmer seg derfor for å ta jenta med ut på middag og kino. Etterpå får han sneket seg til et kyss. Jenta reklamerer nemlig for en tannkrem som skal gi frisk pust, og beviser det ved å kysse han. De returnerer så til hans avkjølte leilighet. Leiligheten som hun bor i er så varm at hun ikke har fått en god natts søvn på flere dager, og en noe motvillig Richard går med på at hun kan få overnatte på en stol i hans leilighet. Like etterpå kommer vaktmesteren igjen for å fjerne teppene, men går da han ser jenta. For at ikke det skal oppstå noen misforståelser sender Richard jenta hjem igjen. Overraskelsen er derfor stor da hun en liten stund etterpå kommer ned en trapp fra taket. De to leilighetene var tidligere én stor leilighet, og det var en enkel jobb å fjerne plankene som sperret for trappen. Jenta er overlykkelig fordi dette gir dem muligheten til å gå frem og tilbake hos hverandre hele sommeren uten å bli oppdaget, men Richard vet ikke om han holder ut all den fristelsen som dette ville medføre.

Neste morgen våkner Richard opp på sofaen, mens jenta overnattet i hans seng. Han innbiller seg at Helen kommer til å drepe han etter at vaktmesteren har fortalt henne det han så. Jenta blir overrasket da Richard forteller henne at hans kone aldri blir sjalu på ham fordi hun ikke tror at han er tiltrekkende for andre kvinner. Hun forteller at kvinner foretrekker en snill og sjenert mann fremfor en som er kjekk og selvopptatt, og at hun ville vært sjalu dersom hun var hans kone. Plutselig dukker Tom opp for å hente Rickys padleåre som hadde blitt glemt igjen. Richard er overbevist om han kommer for å be om skilsmisse på Helens vegne, og slår han ned. Fast bestemt på å være med familien sin løper han deretter ut av huset med padleåren på vei til togstasjonen. Han lover også at jenta kan bruke leiligheten hans hele tiden mens han er borte.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Marilyn Monroe i Gresskar i nød.

Den 20. november 1952 hadde Broadway-teaterstykket The Seven Year Itch premiere. I hovedrollene spilte Tom Ewell og Vanessa Brown. Teaterstykket ble en stor suksess og flere filmselskaper, inkludert Warner Bros., Metro-Goldwyn-Mayer og 20th Century Fox, ønsket å kjøpe rettighetene til en filmatisering. Først måtte imidlertid sensurmyndighetene vurdere om manuset kunne godkjennes. Ettersom det ikke var tillatt å fremstille utroskap på en humoristisk måte krevde sensurmyndighetene at alle hentydninger til et forhold mellom rollefiguren Richard Sherman og den navnløse kvinnelige hovedrolleinehaveren måtte fjernes.[1]

I begynnelsen av 1953 var regissøren Billy Wilder i samtaler med manusforfatteren av teaterstykket, George Axelrod, i håp om å kunne produsere tre ulike filmversjoner: En på engelsk med Ewell og Marilyn Monroe i hovedrollene, en på fransk med Fernandel i hovedrollen og en på spansk med Cantinflas i hovedrollen. Agenten Charles K. Feldman kjøpte rettighetene til en filmatisering for 255 000 dollar, og det ble annonsert at Wilder skulle regissere filmen. Feldman og Wilder vurderte også å produsere en filmversjon på italiensk med Gina Lollobridgida i hovedrollen. En filmatisering av teaterstykket kunne imidlertid ikke bli utgitt før 31. januar 1956 ettersom det fortsatt ble spilt på Broadway og både Axelrod og produsentene av teaterstykket fikk lønnen sin utbetalt over flere år. Fox betalte 175 000 dollar til Axelrod og produsentene av teaterstykket for å få utgi filmen i juni 1955 i stedet.[1]

Flere filmselskaper ble kontaktet for å distribuere filmen, inkludert Warner Bros., Columbia Pictures og United Artists. Feldman foretrakk United Artists, men ble overtalt av Wilder til å produsere den i samarbeid med Fox i stedet. En av grunnene til at Wilder valgte dette filmselskapet var at det da ville bli enklere å få Monroe i den kvinnelige hovedrollen ettersom hun hadde kontrakt med dem. Feldman var Monroes agent, og da avtalen med Fox ble signert var en del av avtalen at Monroe skulle spille i filmen. Walter Matthau var Wilders førstevalg i rollen som Richard Sherman. Han ombestemte seg imidlertid fordi han mente at Matthau var for lite kjent. Wilder og produksjonsefen i Fox, Darryl F. Zanuck, vurderte da å gi rollen til enten Gary Cooper eller William Holden. James Stewart skal ha vært interessert i å spille denne rollen, men kunne ikke fordi han hadde andre forpliktelser. Valget falt til slutt på Ewell. I et brev fra Zanuck til Wilder og Feldman skrev datert 20. september 1954 skrev han: «Dersom jeg hadde lest manuset da vi skulle velge rollene ville jeg aldri ha anbefalt William Holden eller noen annen enn Tommy Ewell. Ingen jeg kan komme på kan spille denne historien. Jeg forstod den ikke helt på det tidspunktet, men etter å ha lest den igjen mener jeg at Holden hadde blitt et like feil valg som Gary Cooper.» Han la også til følgende: «Til tross for den enorme suksessen dette teaterstykket hadde på teaterscenen vil filmen etter min mening være 50 prosent med Marilyn Monroe. Hun er en absolutt nødvendighet for denne historien.»[1]

Marilyn Monroe i Gresskar i nød.

Monroes legendariske scene der kjolen hennes blåser opp ble filmet i de grytidlige morgentimene 15. september 1954 på Manhattan. Rundt 4000 skuelystne hadde møtt opp for å få det med seg.[2] Blant dem var hennes ektemann, den tidligere baseballspilleren Joe DiMaggio, som angivelig skal ha blitt forbannet over hele spetakkelet.[3] Etter en opprivende krangel mellom Monroe og DiMaggio stod ikke ekteskapet til å redde. Den 4. oktober ble det annonsert til pressen at de hadde tatt ut separasjon.[4] Det viste seg at opptakene ikke kunne brukes på grunn av all støyen fra de skuelystne, så den måtte spilles inn på nytt i studio.[1]

Zanuck klaget til Feldman over at produksjonen lå etter skjema, delvis på grunn av Monroes sykdom og behov for gjentatte opptak av enkelte scener. Feldman forsvarte henne med at hun ikke hadde hatt nok tid til å øve og at hun hadde jobbet 15 dager i strekk for å ta igjen den tiden hun måtte få fri i forbindelse med skilsmissen sin. Monroe spilte inn sine siste scener i januar 1955, til tross for at hun på dette tidspunktet var i konflikt med Fox over kontrakten sin. Uoverensstemmelsen varte ut året da hun ble tilbudt en kontrakt som gav henne langt større kontroll over sin egen karriere og høyere lønn.[1]

Den største forskjellen mellom teaterstykket og filmversjonen var at rollefiguren Richard Sherman og den navnløse kvinnelige hovedrolleinnehaveren aldri innleder et forhold. En annen forskjell var at Rakhmaninovs «Piano Concerto No. 2» ble brukt i forføringsscenen i stedet for Maxwell Anderson og Kurt Weills «September Song». Filmen inneholder også flere referanser til filmindustrien. I en scene sier rollefiguren Helen Sherman til rollefiguren Richard Sherman at han innbiller seg ting i CinemaScope med stereolyd. En scene der rollefiguren Richard Sherman kysser rollefiguren Elaine er en parodiHerfra til Evigheten. Rollefiguren Richard Sherman og den navnløse kvinnelige hovedrolleinnehaveren går på kino for å se The Creature from the Black Lagoon. Hun henviser senere til denne filmen i en av hans drømmesekvenser.[1]

Sensurmyndighetene krevde at alle referanser til kjertler måtte fjernes, at høyvogn-scenen måtte forkortes og at en av de tre klippene der Monroe får kjolen sin blåst opp måtte fjernes. Da dette ble gjort ble filmen godkjent.[1]

Axelrod har uttalt at det ikke er noen symbolsk grunn til at den kvinnelige hovedrollen ikke fikk noe navn, men rett og slett fordi han ikke fant et navn som passet.[5] Han syntes imidlertid at av alle de skuespillerinnene som har spilt denne rollen opp igjennom årene, kom Monroe nærmest slik han hadde forestilt seg den.[6] Basert på dette har han også innrømmet at dersom han hadde skrevet teaterstykket etter å ha sett Monroe i rollen, så hadde han sannsynligvis gitt den kvinnelige hovedrollen navnet Marilyn.[5]

Filmen overskred budsjettet med 150 000 dollar og kostet totalt 1,8 millioner dollar å produsere.[2]

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Som en del av promoteringen av filmen ble en fire etasjer høy pappfigur av Monroe, der hun får kjolen sin blåst opp, hengt opp utenfor Loew's State Theatre i New York. National Legion of Decency protesterte mot det dristige bildet, og det ble derfor erstattet av en «mer passende» rundt 15 meter høy versjon. Flere aviser nektet også å trykke det dristige bildet, så andre annonser måtte bli brukt for å promotere filmen. Bildeboken Marilyn Monroe as the Girl med over 100 bilder av Monroe, tatt av fotografen Sam Shaw, ble også utgitt.[1]

Filmen hadde snikpremiere i New York på Monroes bursdag, 1. juni 1955. Hun møtte opp sammen med DiMaggio, til tross for at skilsmissen deres på dette tidspunktet var fullført. National Legion of Decency protesterte mot filmen og truet med å bannlyse den. Blant scenene de reagerte på var da rørleggeren mister nøkkelen sin ned i badekaret til den navnløse kvinnelige hovedrolleinnehaveren og må hente den opp igjen og da den navnløse kvinnelige hovedrolleinnehaveren forteller rollefiguren Richard Sherman at hun synes synd på menn som må gå med «de hete buksene». Scenene ble klippet fra den amerikanske versjonen av filmen, men var inkludert i de utenlandske versjonene. National Legion of Decency mislikte også at man kunne få inntrykk av at den navnløse kvinnelige hovedrolleinnehaveren var naken på et bilde i U.S. Camera. De insisterte derfor på at et bilde av henne iført en bikini måtte inkluderes. Filmen ble forbudt i Irland ettersom den ble vurdert som «upassende for offentlig visning» av de lokale sensurmyndighetene.[1]

Filmen ble en stor suksess og tjente inn omtrent åtte millioner dollar.[2] Variety mente filmen tok seg noen friheter i forhold til teaterstykket, men at underholdningsverdien likevel var stor. «Latteren sitter løst og underholdningen er lett og lystig», skrev de. Monroe fikk godkjent karakter for sin rolletolkning, mens det var prestasjonene til Ewell som ble trukket frem som den beste i filmen.[7] Bosley Crowther i The New York Times mente på sin side at det var Monroe som var filmens midtpunkt.[8] New York Daily Mirror roste både Ewell og Monroe for deres prestasjoner, og mente at Monroe «viser hvorfor hun er en av Hollywoods største attraksjoner».[8] The New Yorker var ikke så veldig begeistret for filmen og mente den var «på samme nivå som en burleskforestilling».[8]

I dag huskes filmen først og fremst for Monroes rolle, spesielt scenen der kjolen hennes blåser opp.

Etter at filmen kom ut har begrepet «sjuårskløen» blitt en del av populærkulturen, og har til med med blitt brukt av psykologer.[9]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Notes for The Seven Year Itch (1955). TCM.
  2. ^ a b c Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 475
  3. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878., s. 284
  4. ^ Morgan, Michelle (2007). Marilyn Monroe : Private and Undisclosed. Constable. ISBN 978-1845295240., s. 145
  5. ^ a b Shaw, Sam og Rosten, Norman (1987). Marilyn Among Friends. Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0747500124., s. 54
  6. ^ Shaw, Sam og Rosten, Norman (1987). Marilyn Among Friends. Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0747500124., s. 52
  7. ^ «The Seven Year Itch», Variety, 1. januar 1955.
  8. ^ a b c Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 440
  9. ^ «The Ties That Unbind», Psychology Today, Januar/Februar 2000.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]