Restaureringen av Nidarosdomen

Nidarosdomen før restaurering (1857)

Nidarosdomen etter restaurering (2006)

Restaureringen av Nidarosdomen startet etter flere branner, ulykker, provisoriske reparasjoner og manglende vedlikehold av Nidarosdomen. Ved midten av 1800-tallet var katedralen redusert til et halvt ruinert byggverk som hadde mistet mye av sitt opprinnelige preg. Restaureringen av bygget ble et vel hundreårig arbeid som forvandlet kirkeresten til den storslåtte katedralen vi ser i dag. Restaureringsarbeidet er det største som noen gang er foretatt i Norge, og valgene som ble foretatt under restaureringen preger i høyeste grad bygningen slik den framstår i dag. Dette skyldes særlig at det er svært begrensede kilder for det opprinnelige utseendet til kirken, noe som krevde en stor grad av rekonstruksjon og gjenoppbygning på friere kunstnerisk grunnlag.

Terminologi

Lengdesnitt av langkoret med vesentlige termer angitt. (Etter Chr. Christie)

Nidarosdomens viktigste deler

A: Oktogonen (Høykoret)

B: Koret (Langkoret)

C: Midttårnet

D: Skipet (Vestskipet)

E: Søndre tverrskip

F: Nordre tverrskip

G: Kapittelhuset eller Skrudhuset

H: Johanneskapellet (over dette: Olavskapellet)

I: Kvinnenes minnekapell (over dette: Mariakapellet)

K: Søndre vesttårn

L: Nordre vesttårn

Oppsummering av bygningshistorikk før 1800-tallet

Tverrskipet ble bygget 1140-1180 i forskjellige stilarter; nederst normannisk chevron-stil, lenger opp tidlig gotikk.

Etter brannen i 1328 ble triforiet i oktogonen gjenoppført i engelsk decorated style.

Vestskipet ble ikke gjenreist etter brannen 1531. Kobberstikk av Maschius, 1661.

Etter brannen i 1531 fikk langkoret flatt tretak og tykke, hvite vegger, etterhvert med lukkede «pulpiturer» for rikfolk.

Nidarosdomen sett fra sør, ca. 1830. Maleri av Mathias F. Dalager.

Vestfronten var helt ødelagt og skulle by på den største utfordringen under restaureringen. Stikk av August Meyer, 1839.

Nidarosdomen bygges

Etter Olav Haraldssons død på Stiklestad 1030, ble hans legeme gravd ned i en sandmæl ved Nidelven i Nidaros. 3. august 1031, et år og fem dager etter slaget ble Olav erklært hellig. På det sted hvor graven hadde vært ble det reist en enkel kirke i tre, en stavkirke. Olavs ry som helgen vokste raskt og antallet pilegrimer som søkte hans grav økte. Som et ledd i prosessen med å gi kirken en mer permanent organisasjon i Norge, ble det i år 1070 opprettet et bispesete i Nidaros. Bispesetet lå, sammen med de to øvrige norske bispesetene i Oslo og på Selje (senere Bergen), under erkebipsesetet i Hamburg/Bremen. I forbindelse med opprettelsen av bispesetet i Nidaros begynte man i 1070 under kong Olav Kyrre å bygge en katedral, bispekirke, i stein. Kirkens hovedalter ble plassert på det stedet hvor St. Olav etter tradisjonen hadde vært gravlagt. Den første katedralen som ble bygd over St. Olavs grav ble revet allerede på 1200-tallet for å gi plass til en større kirke. Av den grunn vet vi lite om hvordan den første katedralen på stedet så ut. Katedralen var sannsynligvis bygd etter engelske forbilder med et rett avslutta kor i øst. Den var bygd i det vi i dag anser for å være den romanske perioden, karakterisert ved runde buer, små vindus- og døråpninger samt tykke, massive murer. Ytterveggene i skipet sto på det stedet hvor pilarene i koret i dag står og kirken gikk så langt vest som dagens hovedtårn er. I vest var katedralen etter all sannsynlighet avslutta med et såkalt vestverk karakterisert av to tårn. Katedralen ble viet til treenigheten og gikk i middelalderen under navnet Kristkirken i Nidaros.

Da Nidaros ble egen kirkeprovins 1153, begynte straks omformingen av Olav Kyrres Kristkirke til en romansk katedral, verdig kirkens nye status. Vestverket ble gjenbrukt som katedralens sentraltårn, ved at hjørnene ble forsterket til kraftige pilarer, og veggene uthulet med store bueåpninger. Kirkeskipet ble revet, men fundamentene gjenbrukt til langkorets bueganger. Romanske tverrskip ble oppført nord og sør for sentraltårnet, og et eget kapell – Kapittelhuset – ble oppført på utsiden av selve kirken. Borgerkrigene på 1100-tallet drev erkebiskop Øystein Erlendsson i landflyktighet til England i 1180, og arbeidet lå praktisk talt nede. Da erkebiskopen vendte tilbake 1183 bragte han med seg dyktige steinhoggere og mange nye impulser fra den tidlige engelske gotikken. De øverste delene av tverrskipene og den øvrige katedralen ble derfor bygget i gotikk.

Under bygging av langkoret behersket man fortsatt ikke den nye teknikken fullt ut. Ytterveggene var for dårlig fundamentert, strebebuene altfor tynne, og søylene i midtarkadene tålte ikke trykket av hvelvet og måtte forsterkes med kraftige støttemurer. I det senere vestskipet var dimensjonene betydelig kraftigere.

Man regner med at hele katedralen stod ferdig rundt år 1320, i den grad den ble helt fullført – en vet at i middelalderen gikk det ofte tregt på slutten av katedralbyggingen, etter at kirkerommet kunne tas i bruk.

Ødeleggelser og gjenoppbygning

Kirken sto knapt ferdig før første kjente brann i kirken i 1328 førte til store ødeleggelser. Taket brant og styrtet ned og ødela steinhvelvene, så også treverket innvendig ble antent. Korveggen mot oktogonen ble knust da tårnet falt ned, og ble gjenoppbygget i sengotisk stil. Alt tyder på at skadene var fullt utbedret før kirken igjen ble ødelagt av brann i 1432. Denne gangen ble bl.a. gavlen i nordre tverrskip ødelagt, og det romanske vinduet byttet ut med et spissbuet gotisk vindu. En antar at kirken fortsatt ble fullt gjenoppbygget etter denne brannen, og etter neste brann, trolig allerede i 1451.

Verre gikk det da kirken ble ødelagt i en stor bybrann i 1531. Yttermurene var noenlunde hele, men innvendige arkader i skip og langkor var for det meste ødelagt, og gavlen i søndre tverrskip var rast ut. Vestskipet ble nå så skadet at gjenoppbygning ble oppgitt, og reparasjon av søndre tverrskip ble utsatt. Ikke bare var skadene særdeles omfattende, men erkebiskop Olav Engelbrektssons konflikt med den protestantiske kongen gjorde at erkebiskopen måtte prioritere sin nye festning på Steinvikholmen framfor gjenoppbygning av Nidarosdomen.

Da reformasjonen ble innført i 1537, forsvant kirkens faste inntekter, og midler til videre reparasjoner måtte bevilges av kongen, noe som ytterligere svekket arbeidet. Gjenoppbygningen tok denne gangen ikke sikte på full gjenreisning, men konsentrerte seg om å sette brannruinene i stand som menighetskirke; menigheten ble etablert i 1578. Langkoret var like ødelagt som vestskipet, men oktogonen – kirkens viktigste del – var noenlunde bevart, så koret måtte gjenoppbygges for å binde sammen oktogonen med midttårnet og tverrskipene. Restene av arkaderekkene ble revet, og steinene herfra ble brukt som fyllmasse til nye massive, hvitkalkede innermurer i koret. Samme framgangsmåte ble benyttet da tårnets portaler mot vest og sør (mot de ikke reparerte ruinene) ble murt igjen. Korhvelvet ble erstattet av et flatt tretak. Tårnet var for skadet til en full gjenoppbygning, men fikk i stedet en nesten 70 meter høy bratt tårnhjelm av tre, etterhvert med kobbertekke. Søndre tverrskip ble også etterhvert satt under tak og reparert, først med en tregavl, så med en mer permanent teglsteinsgavl i 1666.

Tårnet blåste ned i en kraftig storm i 1689. Branner i 1708 og 1719 ødela på ny innredningen i kirken, men murene overlevde uten for store skader. Oktogonen fikk moderne barokkhette, kledd i kobber fra det gamle, nedblåste tårnet. Tårnet fikk en temmelig flat tårnhjelm, som antagelig var ment provisorisk, men som skulle overleve fram til restaureringen begynte. Med installering av Wagnerorgelet i 1741 og ny altertavle i 1744 fikk kirken et praktfullt barokkinteriør.

Som sognekirke forble kirkens økonomi anstrengt gjennom hele 1700-tallet, og kirken måtte skaffe seg ekstrainntekter ved at fornemme borgere fikk sette inn lukkede stoler i korveggene, såkalte pulpiturer. Likeledes ble en del kapeller murt igjen og leid ut som gravkammer for velstående borgere. Kirken ble utvidet med gravkjellere og etterhvert ble også ruinen av vestskipet tatt i bruk som gravplass – mer enn 600 lik fikk således plass i Nidarosdomen og måtte fjernes under restaureringen.

Brannen i 1719 var den siste i kirkens historie, og derfor har en del av interiøret (bl.a. orgelet og altertavlen) overlevd fram til i dag, selv om det meste – pulpiturene inkludert – ble revet ut og skrotet under den senere restaureringen.

Utvikling fram mot restaurering

Nidarosdomen som nasjonalt ikon

Karl XIV Johan krones 1818. Maleri av Jacob Munch, som har tatt seg den kunstneriske frihet å erstatte de forfalne korveggene med fiktive gotiske vegger.

Oktogonen, malt av Hanno på 1830-tallet. Altertavlen erstattet av Thorvaldsens Kristus, men forfallet forøvrig er tydelig.

Bevart murverk fra middelalderen. Tegning av J. Mathiesen.

Med den gryende nasjonale bevisstheten etter 1814, ble Nidarosdomen etterhvert trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen. Posisjonen ble naturlig nok styrket av at Grunnloven av 1814 utpekte Nidarosdomen som kroningskirke, noe som framhevet Norges status som eget rike under unionen med Sverige.

Kirken ble pusset opp innvendig og barokkpreget dempet til Karl Johans kroning 1818. Kirken ble også malt grå utvendig for å skjule de skrøpelige murene. Kirken fikk etter dette et preg av den mer moderne empirestilen. Oktogonen fikk nytt hvelv i 1833, og da måtte den barokke altertavlen flyttes. Denne var nå gått helt av moten og ble donert til Vår Frue kirke, der den fortsatt står. En klassisistisk apostelgruppe av Hans Michelsen med en gipskopi av Bertel Thorvaldsens Kristus ble i stedet satt opp i oktogonen.

Det forekom også avisartikler som foreslo en mer omfattende restaurering av den gotiske katedralen, og befri den fra de gjenværende rokokko- og barokktilføyningene. Saken fikk imidlertid ikke gjennomslag i Stortinget.

Restaureringstanken modnes

Til tross for oppussing og modernisering, var Nidarosdomen i stadig forfall. I 1841 ble det oppdaget at en av søylene i Nidarosdomen var i ferd med å kollapse. Mens søylen ble midlertidig holdt sammen av jernstenger, varslet stiftsdireksjonen Kirkedepartementet om forfallet, og bad om tiltak for å unngå at kirken «blev forvandlet til en Ruin». Stiftsdireksjonen brukte dette som påskudd til å starte en større prosess for restaurering av kirken, og engasjerte den entusiastiske 27-årige arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, etter anbefaling fra slottsarkitekt Linstow.

Schirmer manglet da tilstrekkelig innsikt i arkitekturhistorie, noe som ble tydelig da han foreslo å gjenreise det nær forsvunne vestskipet, men rive det sterkt modifiserte langkoret og flytte oktogonen til tverrskipet. Denne drastiske planen ble imidlertid for dyr for Stortinget, som heller ga Schirmer et stipend for å studere gotisk arkitektur på kontinentet. Disse studiene, sammen med hans arbeid med nøyaktig oppmåling og registrering av kirken 1843–1845, endret Schirmers planer i mer historisk retning.

Schirmer spilte på nasjonalromantiske strenger da han i 1851 leverte et nytt forslag til restaurering av kirken, der han framhevet kirken som Norges viktigste middelaldermonument. Han trakk paralleller mellom kirkens forfall og Norges historie og lanserte ideen om Nidarosdomen som et «barometer» for Norges tilstand:

«Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.»

Argumentet vant gjenklang, og i 1859 fikk Schirmer sammen med historikeren P. A. Munch enda mer oppmerksomhet med et plansjeverk med oversikt over kirkens historie og kobbertrykk av Schirmers utkast til restaurering. Schirmers forslag tok utgangspunkt i å gjenoppbygge kirken til den form den hadde, eller kunne ha hatt, og fjerne senere tilføyninger.

Dette skulle bli det førende prinsippet i restaureringen av Nidarosdomen, men var likevel ikke uten motstand. Linstow betraktet kirken som et bevaringsverdig kulturminne, også over senere endringer, og ville beholde kirken i store trekk slik den var, med unntak av de mest groteske tilføyelsene – spesielt pulpiturene. Fortidsminneforeningens formann Nicolay Nicolaysen var også imot restaureringsplanen – både fordi en ikke kunne gjenskape sikkert det som var gått tapt, og fordi en restaurering ville måtte erstatte mye av det skadede murverket, som burde bevares for ettertiden. Kun senere tilføyninger i ny stil burde fjernes, slik som teglsteinsgavlen i tverrskipet og barokkhetten på oktogonen.

Forberedelser til restaurering 1854–1869

Planen hadde likevel stor støtte, og Kirkedepartementet hadde bevilget penger til restaureringen allerede i 1854. Imidlertid dro forundersøkelsene ut, og restaureringen var ikke påbegynt da kroningen av Karl XV ble aktuell i 1860. Schirmer fikk i oppdrag å gjøre kirken presentabel for kroningen, og nå røk endelig de sterkt kritiserte pulpiturene ut. Større bygningsendringer rakk man ikke gjøre før kroningen fant sted.

Til tross for at krefter som Linstow og Nicolaysen stadig var imot restaurering av hensyn til bevaring av kirken som kulturminne, var det forlengst fattet beslutning om restaurering. Etter at kaptein Krefting ledet arkeologiske undersøkelser i langkoret 1865–1866, kunne endelig restaureringen ta til i 1869 med etablering av Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider som statlig bygghytte (fra 1929 omkalt til Nidaros domkirkes restaureringsarbeider) med Schirmer som domkirkearkitekt og Krefting som inspektør. Schirmer gjorde det klart for Krefting at det denne gangen var det snakk om en restaurering av en langt grundigere karakter enn tidligere reparasjoner:

«Stadig maa haves for Øiet at her skal udføres Arbeide der skal staae urokkelig i Aarhundreder, og at det er Paabegyndelse til et Arbeide der varer maaske et Aarhundrede.»

Schirmer skulle få rett i den uttalelsen.

Restaureringens første fase 1869–1877

Restaureringsarbeidere i Nidarosdomen 1872.

Naturlig nok startet Schirmer med de minst skadede delen av kirken, som kunne rekonstrueres på temmelig sikkert grunnlag – Kapittelhuset, Johanneskapellet og korbuen. Kapittelhuset var falleferdig, hvelvet var sprukket og nordveggen trykket ut av lodd, så huset bare ble holdt sammen ved hjelp av kraftige støttemurer. Schirmer fjernet støttemurene og gjenoppbygde veggen fra grunnen av, men erstattet den utvendige klebersteinen med lys sandstein. Schirmer tok seg flere kunstneriske friheter, bl.a. gjorde han endringer i hvelvprofilene og de profilerte båndene under vinduene. Dette vakte stor kritikk fra krefter som ønsket en mer antikvarisk tilnærming til restaureringen, bl.a. Nicolaysen og arkitekt Christian Christie. Foruten kapittelhuset rakk Schirmer kun å fullføre den innvendige restaureringen av Johanneskapellet, som hadde vært brukt som gravkammer av den rike Angell-slekten og var murt igjen. Schirmer fikk etter dette ikke fornyet sitt engasjement, og ble erstattet som domkirkearkitekt av Christie.

Christie startet sitt arbeid med en studiereise til kontinentet og England, mens Krefting sto for reparasjoner på korbuen, som kunne nøyaktig rekonstrueres. Etter dette tok Christie for seg oktogonen, som også var relativt lite skadet. Christie valgte å rekonstruere oktogonen til den høygotiske formen den hadde hatt etter gjenoppbygningen etter brannen 1328. Christie erstattet den vakre, men ugotiske barokkhetten over oktogonen fra 1722, med en spiss blytekket hjelm, og det bare noen tiår gamle oktogonhvelvet ble i 1877 erstattet av et mer fagmessig utført arbeid.

Restaurering av langkoret 1877–1890

Korveggen fra 1200-tallet var for spinkel og ble trykket skjev av hvelvet allerede i middelalderen. Dette ble først rettet opp under restaureringen flere hundre år seinere. Skisse av Chr. Christie.

1500-tallsveggene i koret og tårnbuene viste seg å inneholde mange originale steinrester av stor verdi for restaureringen. Her graves fram foten til den opprinnelige døpefonten. Tegning av A. Hofflund.

Midttårnet hadde sunket og laget sprekker i tverrskipsmurene.

Restaureringen vakte nå så stor begeistring at selv om Stortinget hadde presisert at gjenreisningen av oktogonen «ikke paakræver nogen nødvendig fortsettelse», var det nå opplagt at også langkoret skulle gjenreises. Dette var en langt større utfordring, spesielt siden mesteparten av langkoret gikk tapt i brannen i 1531. Triforiet, kleristoriet, hvelvet og de indre langkorveggene hadde styrtet sammen og var erstattet av tykke, hvitkalkede vegger. Dessuten hadde horisontalkreftene fra hvelvet – før det styrtet sammen – trykket søndre yttermur nesten 40 cm ut av lodd, på grunn av utilstrekkelig dimensjonerte og plasserte strebebuer.

Gjenoppbygging av koret ville sette kirkerommet ut av drift, så tverrskipet ble skilt fra langkoret med en trevegg under østre tårnbue og innredet som menighetskirke. Veggen under søndre tårnbue ble fjernet, det såkalte Schiøllerske gravkapell i søndre tverrskip revet, og orgelet, prekestolen, og Thorvaldsens Kristusstatue ble flyttet til tverrskipet før den nye menighetskirken ble innviet 1. juledag 1877.

Christie startet arbeidet i langkoret med å rette opp den skeive sørmuren. Framfor en full gjenoppmuring slik Schirmer hadde gort i kapittelhuset, valgte Christie å løsne hele sydmuren som et stort murstykke – mer enn 20x10 meter – og skru det inn i lodd med kiler og strekkfisker. Den vakre «kongeinngangen» i sørmuren ble demontert og grunnmurene forsterket før operasjonen, som ble avsluttet i 1879 med at kongeinngangen ble satt opp igjen i restaurert stand. Christie nyreiste også strebebuene, men skjønte nok at de ikke var tilstrekkelige, og bygget inn skråstivere av stål i sideskipenes takverk.

Deretter kunne Christie endelig ta ned de tykke langkorveggene, som viste seg å være et veritabelt skattkammer av innmurte originale bygningssteiner med profiler, kapiteler og ornamenter. Det ble videre avdekket rester etter triforie- og kleristorieetasjene i korveggen og tårnfoten, så etasjehøydene kunne bestemmes nøyaktig. Under veggene fant man også fundamenter etter arkadesøylene, så Christie kunne overbevisende skisserere hvordan langkoret skulle rekonstrueres. Christie oppdaget også støttemuren fra 1200-årene som hjalp arkadepilarene å tåle hvelvtrykket, og valgte da å øke dimensjonen på pilarene framfor å rekonstruere designfeilen – utvilsomt hva den opprinnelige byggmesteren ville ha gjort, om han hadde hatt samme kunnskap. Søyler og framspring var dekorert med mengder av ornamenter og konsollhoder, men det meste var forsvunnet, og Christie valgte å kopiere disse i passende antall framfor å lage nye variasjoner over disse, slik det hadde vært i middelalderen.

Tretaket over det hvelvede langkoret var ikke synlig, så Christie tok seg den frihet å erstatte det med et ytterst uhistorisk jerntak. Antikvarikerne protesterte, men Christie var forståelig nok bekymret over brannfaren. Dessuten ble jerntaket kobberkledt, så forskjellen var ikke synlig fra utsiden.

Etter at vinduene fikk nye lyse, blyinnfattede vinduer, kunne menighetskirken flyttes til det nyrestaurerte langkoret og tas i bruk i 1890.

Restaurering av tverrskipene og midttårnet 1890–1903

Christie kunne nå igjen rette blikket mot tverrskipene og fullføre restaureringen der. Disse var forholdsvis godt bevart, så oppgaven var betydelig enklere enn restaureringen av langkoret. Veggarkadene og triforiene ble reparert, og teglgavlen fra 1666 som så mange hadde klaget over, ble endelig fjernet og gjenoppmurt i kleber. 1500-tallsveggen mot vestskipet ble hogd ned til minimal tykkelse for å pille ut så mange steinrester som mulig som kunne kaste lys over den videre restaureringen.

Midttårnet var dårlig fundamentert fra starten av, så vekten av tårnet hadde trykket tårnfoten ned – trolig så mye som 20 cm opp gjennom tiden. Siden tårnpilarene hang fast i tverrskipene, var det oppstått store revner i de nærliggende tverrskipsmurene. Etter at disse var reparert, og nødvendige utbedringer av fundamentene og tårnfoten var gjort, kunne Christie begynne med gjenreisingen av midttårnet. Her fikk imidlertid Christie virkelig noe å bryne seg på. Tårnet hadde falt ned og blitt så skadet i alle brannene opp gjennom historien at lite var bevart av de opprinnelige øvre delene. I stedet var tårnet skøytet på etter reformasjonen bl.a. med diverse steinmateriale tatt fra andre kirker i byen. Christie rev ned denne ekstra etasjen og gjenskapte triforiet og kleristoriet på det spinkle grunnlaget han hadde, og avsluttet med et stjernehvelv i toppen, inspirert av engelske katedraler.

For eksteriøret hadde Christie enda mindre å gå på. Det fantes ingen kilder som kunne fortelle om den opprinnelige utformingen av tårnet før den store brannen i 1531, men Nauclérs stikk fra 1658 viser en lav tårnfot med en høy, spiss tårnhjelm, og Christie kan ha antatt at dette var modellert etter det opprinnelige tårnet. Teorien ble styrket av at fundamentene var for dårlige til å bære et høyere tårn, og da var det naturlig å kompensere det lave tårnet med en høy og spiss tårnhjelm. Tårnløsningen ble godkjent i 1894, og i 1901 sto det nye, kobberkledte jernspiret ferdig, og har siden dominert Nidarosdomens profil så markant at det er blitt et av de mest kjente landemerkene i Trondheim.

Gjenreising av skipet 1903–1930

Med denne skissen overbeviste Christie komitéen og Stortinget om at skipet kunne gjenreises basert på løse steinfunn.

Opprinnelig utforming av vestfronten er ukjent. Beste kilde er dette stikket av Maschius fra 1661.

Under arbeidet med midttårnet, hadde Stortinget ennå ikke tatt stilling til om også vestskipet skulle gjenoppbygges. Dette var ødelagt i enda større grad enn midttårnet, og heller aldri gjenoppbygd, slik at det fortsatt framsto som en romantisk ruin, som flere (bl.a. Nicolaysen) ville bevare urørt som et historisk dokument.

Christie startet imidlertid forberedelsene for gjenreisiningen på forskudd, for i 1898 begynte han med forsterkningen av fundamentene under vestskipsmurene og arkaderekken i vestskipet. Han fortsatte med å reparere yttermurene i vestskipet, før han i 1903 la fram en fullstendig plan for rekonstruksjon av vestskipet. Planen ble framlagt for en sakkyndig komité, der også den stadig skeptiske Nicolaysen deltok. Christie la fram en detaljert skisse som viste hvordan skipets arkader, triforier og kleristorier kunne rekonstrueres ut fra steinfunn og kjente høyder fra rester i tårnpilarene. Dette overbeviste komitéen om at skipet kunne rekonstrueres på historisk gunnlag, og godkjente planene, men kun for de ytre langveggene og interiøret. Det skulle fortsatt gå lang tid før vestfronten og vesttårnene ble endelig godkjent. Komitéen anbefalte også at en fast tilsynskomité med arkitektonisk og arkeologisk kompetanse skulle ha det øverste tilsynet med den videre gjenoppbyggingen av Nidarosdomen. Tilsynskomitéen ble opprettet i 1905.

Kritikken mot vestfronten førte til at endelig godkjennelse av planene for resten av vestskipet ble utsatt helt til 1905. Da var imidlertid gjenoppbygningen godt forberedt, og midtskipsarkadene ble reist på rekordtid. Allerede ved kroningen av kong Haakon VII 22. juni 1906 kunne skipet åpnes for publikum, riktignok med et provisorisk tak over arkaderekkene.

Vestfronten og Rosestriden

Gjenoppbygging av vestfronten dannet et fundamentalt mye vanskeligere problem enn resten av kirken, fordi grunnlaget var ekstremt spinkelt. Bortsett fra de bevarte ruinene og Maschius’ stikk over vestfronten fra 1661, fantes det ingen kilder å bygge på, så her kunne mange løsninger være riktige. Restene kunne minne om en løsning kjent fra liknende engelske katedraler, nemlig en skjermfront som danner en høy, rektangulær endevegg som skjuler bygningsstrukturen bak den. Christie (og flere av tidens ledende arkitekter) var motstander av en slik løsning, fordi den stred mot gotikkens ellers praktiske og funksjonsorienterte struktur. Christie valgte derfor å bare følge skjermfronten opp så langt den var dokumentert, og deretter la skipet få en vanlig endevegg, flankert av gotiske tårn med høye spir, i stil med midttårnet.

For første gang møtte Christie knallhard kritikk, noe han neppe var forberedt på og førte til at han søkte om avskjed i 1905. Han ble etter noen måneder overtalt til å fortsette, men døde allerede om høsten 1906.

Kritikken mot vestfronten kom både fra antikvarisk og kunstnerisk hold. Noen historikere savnet rosevinduet, som er kjent særlig fra fransk gotikk og er nevnt i noen 1500-tallskilder. Spørsmålet om rosevinduet ble snart så sentralt at hele debatten om vestfronten fikk tilnavnet «rosestriden». Teknisk Ugeblad førte an i kritikken mot vestfronten, og kunne allerede i nr 47/1903 presentere en radikalt forskjellig løsning fra historikeren Macody Lund, der han tok utgangspunkt i en skjermfront fylt av statuer og med et stort, sentralt rosevindu – altså ikke fundamentalt forskjellig fra det som faktisk ble realisert langt senere.

Christie lanserte et revidert utkast til vestfronten like før sin død i 1906, der han nærmet seg skjermfronten ved å legge på enda en etasje i frontveggen, men fortsatt uten rosevindu. Christie ble bedt av den nyopprettede Tilsynskomitéen om å utarbeide forslaget videre, men rakk ikke dette før sin død. Resultatet ble en lukket arkitektkonkurranse utlyst i 1907 om det beste forslag til gjenoppbygging av vestfronten. Det ble også oppdaget et takspor i vestsiden av midttårnet som viste at det opprinnelige taket i vestskipet – i motsetning til Christies antakelse – hadde vært høyere enn i langkoret. Dermed ble også midttårnet og de øvre delene av skipet inkludert i konkurransen.

Systemstriden

Olaf Nordhagen vant konkurransen om vestfronten 1907 med en rikt dekorert skjermfront med rosevindu og høye tårn.

Nordhagens Eposutkast fra 1915 brøt helt med tidligere utkast og dannet foranledningen for den såkalte systemstriden som lammet restaureringen i et tiår.

Vestfronten under restaurering 1930. Nordhagen døde i 1925, og fikk aldri se rosevinduet han hadde tegnet.

Juryen klarte ikke å enes om en vinner – i stedet ble de arkitektene bak de to beste utkastene, «Nidaros gamle sigill» av Olaf Nordhagen og «Kristkirken II» av Henrik Bull, bedt om å utarbeide disse videre for ny bedømmelse. Stortinget valgte imidlertid å ansette Nordhagen som domkirkearkitekt uten noen ny runde.

Nordhagen bearbeidet så forslaget sitt og kom med stadig nye utkast, først i 1910, tre i 1911, så endelig ett i 1913 som tilsynskomiteen og Stortinget kunne godkjenne. Et funn av en skjoldbue i tårnets vestvegg i 1910 sammenholdt med en døråpning fra midttårnet ut til vestskipets loft ga noenlunde sikre holdepunkter for hvor høyt hvelvet i skipet hadde vært. Hele vestskipet var nå godkjent for ferdigstillelse, noe som var en lettelse for arbeiderne, som ellers var i ferd med å gå på tomgang i mangel av nye oppgaver.

Imidlertid tok saken snart en helt uventet vending. Nordhagen, som etter år med «fri» kunstnerisk utforming av vestfronten, fant det i 1915 plutselig riktigere å introdusere et helt nytt og svært radikalt forslag, det såkalte Eposutkastet. Bare de nederste, noenlunde kildesikre delene av vestfronten burde rekonstrueres, mens de øverste delene oppføres i glatt mur. Forslaget vakte allmenn bestyrtelse i pressen – noen hevdet en slik løsning ville «sætte husmandsstemplet på Trondhjems domkirke».

Saken gikk fra galt til verre da Macody Lund like etter presenterte et helt nytt system for gjenoppbyggingen av kirken. Han hevdet at kirken var bygget etter det gylne snitt:

«Hvert eneste hovedled og hvert eneste dekorativt led er fremkommet efter et forhold som 5:8 = 15:24. Trondhjems domkirke er med andre ord bygget som et musikstykke i 5/8 takt.»

Tanken om at vestskipet og vestfronten kunne rekonstrueres selv om kildene manglet var forlokkende, og forslaget fikk bred støtte. Da hjalp lite at Nordhagen påpekte at Macody Lunds foreslåtte hvelvhøyde ikke kunne stemme med de arkeologiske data – Nordhagen ble nå ansett som part i saken. Stortinget bestemte at arbeidet i vestskipet skulle utsettes til denne «systemstriden» kunne bli avgjort.

Etter dette gikk arbeidet virkelig trått framover. Kun ubestridte reparasjoner og mindre arbeider, som hvelvene i sideskipene kunne foretas. Macody Lunds avhandling «Ad Quadratum» forelå ikke før i 1919, og da tok det enda et par år før den forelå på engelsk og fransk og kunne forelegges en internasjonal sakkyndig komité. Først i 1922 ble saken avklart ved at komitéen blankt avviste Macody Lunds system, da det «paa ingen maade er godgjort» at Nidarosdomen hadde vært bygget etter systemet. Samtidig ga komitéen rosende omtale av Nordhagens reviderte Eposutkast fra 1916. En rasende Macody Lund forfattet et nytt kampskrift, «Ad Quadratum II», der han slaktet komitéens dom, men Stortinget lot seg ikke overbevise – Nordhagens planer ble godkjent i 1923, og arbeidet kunne endelig fortsette.

Det ble nå arbeidet på spreng for å få rosevinduet og det innvendige arbeidet i skipet ferdig til Olavsjubiléet 1930. Nordhagen jobbet stadig med forbedringer på vestfrontutkastet sitt, men døde i 1925, før han var kommet fram til en endelig utforming. Arbeidet i skipet fortsatte å følge hans planer de nærmeste årene, under midlertidig ledelse av John Tverdahl.

Oppføring av vestfronten og vesttårnene 1930–1968

Helge Thiis fullførte vestfronten med kongeetasjen og vesttårnene.

I 1928 ble det utlyst en ny arkitektkonkurranse om fullførelsen av vestfronten. Denne ble vunnet av den unge arkitekten Helge Thiis, som hadde tatt utgangspunkt i en etterlatt skisse av Nordhagen, der Nordhagen igjen hadde nærmet seg en tradisjonell skjermfront, bl.a. ved å fylle den øverste glatte muretasjen i fronten med blindbuer. Thiis utdypet disse til dype nisjer, der det satt statuer av gammeltestamentlige konger.

Etter at Thiis ble tilsatt i 1930, gjennomarbeidet han utkastet sitt og kom fram til at fronten måtte bygges opp etter et rytmisk proporsjonssystem:

«De sittende statuer har samme høyde som første billedrekke, de dype nisjene som annen billedrekke, og i høyden fra gesimsbåndet under kongeetasjen opp til spissen av buene går hele underetasjens høyde igjen.»

Thiis kom også i skade for å kommentere at Macody Lund sikkert ville glede seg over at Thiis anerkjente proporsjonenes betydning for den aritektoniske skjønnheten. Macody Lund var imidlertid lite mottakelig for en slik håndsutrekning:

«Glæder man sig om en analfabet lærer å lese og sier A.B.C.? ... Det er for sent å redde Vestfronten. Da måtte man rive alt som er restaurert.»

Tilsynskomitéen var derimot begeistret, og Stortinget godkjente planene for fronten i 1933. Det ble ikke tatt en beslutning om utformingen av vesttårnene, fordi dette spørsmålet ennå kunne vente. Kritiske røster hevet seg denne gangen også, spesielt hva gjaldt overgangen mellom front og tårn. Støtten fra tilsynskomitéen og Stortinget til Thiis var imidlertid ikke rokket, og han kunne trygt ignorere kritikken.

I de nærmeste årene ble de øvre delene av fronten bygget opp, parallelt med at man begynte å engasjere kunstnere og billedhuggere til modelleringen av de mange statuene på vestfronten. Dessuten fikk kirken nytt sentralvarmeanlegg, og arkeologiske undersøkelser ble igangsatt ved arkitekt Gerhard Fischer. Vestskipet fikk nytt marmorgulv, og plankeveggen under vestre tårnbue kunne endelig tas ned i 1938, slik at hele kirkerommet tas i bruk permanent for første gang siden middelalderen.

Programmet for de to nederste rekkene med statuer på vestfronten ble foreslått av professor Kolsrud i 1928, med støtte i Maschius’ stikk. Thiis’ forslag til statuene i «kongeetasjen» – uten historisk belegg – ble godkjent i 1935.

Ved krigsutbruddet 1940, ble statuene tatt ned fra vestfronten og rosevinduet beskyttet med plankedekke. Okkupasjonsstyret utpekte nazister til å sitte i Tilsynskomitéen, men disse var så inkompetente at de blandet seg lite inn i planene for kirken, og nesten ingen tilsynsmøter ble avholdt. Okkupasjonsstyret var imidlertid lite begeistret for de «jødiske» kongene til kongeetasjen på fronten, så bevilgningene skrumpet inn. Bedre ble det ikke da Gestapo troppet opp hjemme hos Thiis for å arrestere ham en tidlig oktobermorgen i 1942. Thiis var tilfeldigvis i Oslo, fikk tips om hva som skjedde, og klarte å flykte til Sverige. Restaureringsarbeidet ble ytterligere hemmet av materialmangel og tvangsutskrivelse av arbeiderne til arbeidstjeneste. Arbeidet var i ferd med å stoppe helt opp da frigjøringen i 1945 endelig tillot en gradvis normalisering av arbeidet.

Thiis presenterte endelig utkast til vesttårnene i 1949, og foreslo samtidig å fjerne tårnhjelmen på midttårnet, forhøye dette, og sette det i stil med vesttårnene. Planene for vesttårnene ble godkjent av Stortinget 8. april, men uten å ta stilling til endring av midttårnet. Arbeidet kunne nå fortsette uforstyrret. Gavlen på fronten med relieffer sto ferdig 1963, og sommeren 1964 ble nordre vesttårn avdekket, og kirkeklokkene hengt opp der. I 1968 sto også søndre vesttårn ferdig, og dermed var store deler av eksteriøret fullført, omtrent 100 år etter at restaureringen startet. Det store stillaset på vestfronten ble fjernet til restaureringens 100-årsjubileum i 1969.

Restaureringen «fullføres» 1968–2001

Fortsatt var det Thiis’ intensjon at midttårnet skulle endres, i tråd med hans utkast fra 1949. Han arbeidet varmt for dette synet gjennom mange år, og i mai 1971 vedtok Stortinget med 76 mot 42 stemmer å rive Christies tårn og bygge et nytt tårn uten spir etter Thiis’ anvisning. Lokalbefolkningen i Trondheim likte den karakteristiske tårnformen med spiss tårnhette og spir, og eksperter, bl.a. Fischer, mente også at all den tid den historiske utformingen av tårnet var ukjent, var restaureringsarbeidet i seg selv verneverdig, selv om løsningen ikke var den arkitektonisk heldigste. Saken ble trenert av budsjettkomitéen i noen år, før det ble satt av penger til å rive tårnet. Lars Roar Langslet og Kjell Magne Bondevik som satt i Kirke- og undervisningskomiteen fikk denne bevilgningen strøket, og saken ble ikke senere tatt opp igjen. Et Stortingsvedtak i 1982 stilte saken i bero.

I den siste fasen av restaureringen ble det utferdiget en stor menge større og mindre skulpturer, både for vestfronten, og ulike ornamenter. Man antok at middelalderens skulpturer ofte var modellert etter levende forbilder, og dette ble også gjort i stor utstrekning for skulpturene. Således er f.eks. biskop Sigurd på fronten modellert etter dikteren Vinje, og Kristofer Leirdals statue av Erkeengelen Mikael på toppen av nordre vesttårn har ansiktstrekkene til Bob Dylan, inspirert av Dylans motstand mot Vietnamkrigen.

Arbeidet med statuene på vestfronten ble fullført i 1983.

I 1980-årene ble det utført et stort sikringsarbeide med hensyn til brann, innbrudd og statikk. Foranledningen var brannen i Erkebispegården 18. august 1983, som en stund truet kirken, og brannen i takverket i York MInsters tverrskip 9. juli 1984, som satte en støkk i Europas katedralverden. Midttårnets fundamenter ble forsterket med innsprøyting av spesialmasse i hulrom; domkirkearkitekt Christian Christies mistanke – om at fundamentene ikke var sterke nok til å tåle et høyt tårn – viste seg berettiget, da hulrommene var betraktelig større enn ventet. Domkirkearkitekt Torgeir Suul og arkitekt Alf Jøstein Solem fikk dessuten gjennomført et gjennomgripende brann- og innbruddssikringsarbeide. I tillegg fant Solem at langkorets midtskipsvegger på ny var på vei utover, slik det måtte ha skjedd i middelalderen, og resultatet ble at det bl.a. ble etablert en forsterkning av strebesystemet, anbrakt i loftet over hvelvene, i 1982. Denne konstruksjonen ble senere supplert.

Restaurering av Wagnerorgelet ble samtidig en aktuell sak, og det ble igangsatt innsamling. I 1993 ble orgelet sendt til Jürgen Ahrend i Leer-Loga i Tyskland og restaurert. I 1994 ble orgelet nymontert i nordre tverrskip, på et galleri utformet av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. Samme år omorganiserte han Nidaros domkirkes restaureringsarbeider og fikk – i tillegg til den tradisjonelle verkstedsavdelingen – opprettet en publikumsavdeling, ledet av Tove Søreide, og en forskningsavdeling, med bygningsarkeolog, mag. art. Øystein Ekroll og siv. ing. Per Storemyr. Sistnevnte utarbeidet i 1996 en tilstandsrapport for kirken, som ble lagt til grunn for en restaureringsplan for tidsrommet 1999–2019, utarbeidet i 1998 av Per Storemyr, assistert av Øivind Lunde, direktør fra 1996. Samme år ble Tilsynskomitéen avviklet. I 2004 oppnevnte Kirkedepartementet et styre for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.

Siste innvendige arbeid – hvelvet i tredje etasje i nordre vesttårn – ble avsluttet i 2001, og restaureringen – eller rettere nyreisingen – ble dermed ansett som offisielt «fullendt». Likevel er skipets fem midlertidige portaler av malte tre ikke gitt endelig utforming av eik med smijernsornamenter, og Steinmeyerorgelet venter også på sin endelige utforming. Men restaureringsarbeidene fortsetter, og dreier seg i alt vesentlig om restaurering av restaureringen.

Restaurering av restaureringen

Restaurering av søndre yttervegg i langkoret, mars 2006.

Dekorasjoner i grytdalskleber fra 1880-tallet smuldrer bort på langkorets nordside.

Deler av Nidarosdomen er utsatt for sterk forvitring, og en studie fra 1997 viste at dette neppe skyldes sur nedbør, men snarere uheldige løsninger under restaureringen. Det var vanskelig å skaffe til veie de enorme mengdene med kleberstein som trengtes til arbeidet, og det ble tatt ut stein fra en rekke større og mindre brudd. En del av steinen har vist seg å være av dårlig kvalitet, dette gjelder spesielt stein fra Grytdal ved Støren, som i stor utstrekning ble brukt i langkoret. I tillegg ble de originale kalkfugene erstattet med moderne sementfuger, noe som utsetter steinen for salt miljø og økt forvitring. Dårlig vannavrenning og snøsmelting som følge av dårlig isolering forsterker problemene. Setningsskader som følge av svak fundamentering av vesttårnene lager også sprekker i murverket, hvor det igjen kan trenge inn vann. Det pågår et større arbeid med utbedringer og utskiftning av fuger og dårlig stein fra restaureringsperioden, i første omgang etter en plan fram til 2019.

I 2021 hentes kleberstein til restaureringsarbeidet fra Målselv, 102 mil unna Nidarosdomen. Steinbruddet i Grundnes i Målselv leverte også kleberstein til restaureringen på 1960-tallet, sendt sørover i båt. Nå foregår frakten i lastebil.

Parallelt med dette pågår det registrering av forvitringsutsatte skulpturer og ornamenter på kirken, til erstatning for den omfattende samlingen med gipsavstøpninger som gikk tapt i brannen i Erkebispegården i 1983. Ettersom en del av skulpturene er meget skjøre, og man i dag søker å unngå kontaktavstøpninger, er det utviklet en kontaktfri metode for digital 3D-skanning av figurene, for derved å kunne skape en eksakt datamodell av figuren. Metoden er så nøyaktig at den også kan brukes til langtidsstudier av forvitring av disse delene.

Restaureringen av Nidarosdomen ivaretas stadig av Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, som er underlagt Kirkedepartementet.

Galleri

• 
  Det første prospektet av Nidarosdomen, tegnet av Olof Nauclér under den svenske okkupasjonen 1658.
• 
  Xylografi fra 1885 av Christies visjoner. Mye skulle bli som planlagt, men ikke vesttårnene.
• 
  Christies vestfrontutkast fra 1903, basert på løse funn. Dette ble i løseste laget for komitéen, som savnet skjermfronten.
• 
  Nils Ryjord overtok Christies siste skisse, og tapte konkurransen 1907 med denne halve skjermfronten.
• 
  Michelsens apostler fra 1840 ble fjernet fra oktogonen under restaureringen.
• 
  Vestre tårnbue ble gjenmurt etter brannen 1531, og kunne endelig gjenåpnes i 1891.
• 
  Restaureringsverkstedet 1899. Verkstedet holdt lenge til i ruinene av vestskipet.
• 
  Flikking på hvelvspring i skipet, en geskjeft som ble typisk under «systemstriden».
• 
  Heinrich Ernst Schirmers utrettelige innsats for Nidarosdomen ledet til starten av restaureringen i 1869.
• 
  Chr. Christie gjenreiste østre og midtre del av kirken 1872-1906, inkludert det karakteristiske tårnet.
• 
  Olaf Nordhagen ledet arbeidet med vestskipet 1909-1925 og designet skjermfronten med rosevinduet.
• 
  Historikeren Macody Lunds teorier ga støtet til «systemstriden» som lammet restaureringen 1915-1922.

Litteratur

• Danbolt, Gunnar, Nidarosdomen, fra Kristkirke til nasjonalmonument, Oslo 1997, ISBN 82-7694-024-2
• Fischer, Gerhard, Domkirken i Trondheim, Kirkebyggeriet i middelalderen, bind 2, Oslo 1965
• Fischer, Gerhard, Nidaros Domkirke – Gjenreisning i 100 år 1869–1969, Trondheim 1969
• Krefting, Otto, Om Throndhjems Domkirke, Throndhjem 1885
• Mathiesen, Henrik, Domkirken i Trondhjem og det norske folk, Oslo 1926
• Solem, Alf Jøstein, Forsterkning av strebesystemet i østskipet, Byggekunst 1988 s. 555
• Storemyr, Per, The Stones of Nidaros – An Applied Weathering Study of Europe's Northernmost Medieval Cathedral, Trondheim 1997

Eksterne lenker

• Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR)
• Redningsaksjon for domen Aftenpostens nettutgave, 24. januar 2006.

Autoritetsdata