Helge Thiis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Helge Thiis
Helge Thiis
Helge Thiis.
Født 16. august 1897
Trondheim
Død 1. august 1972 (74 år)
Trondheim
Yrke Arkitekt

Helge Thiis (født 16. august 1897 i Trondheim, død 1. august 1972 samme sted) var en norsk arkitekt, mest kjent som leder for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider i perioden 19301972.

Helge Thiis var sønn av Jens Thiis (1870–1942) og bror til blant andre museumsdirektør Ragna Thiis. Han ble etter examen artium 1915 og arkitektstudier ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm (diplomeksamen 1919), i 1923 gift med den svenske malerinnen Greta Thiis (1896–1982). Så fulgte et års studietur til Firenze før de etablerte seg i Kristiania frem til 1930, han hadde jo egen praksis. Han var også kunstanmelder i Nationen i perioden 19241929.

Vestfronten på Nidarosdomen.

I 1929 vant han konkurransen om gjenreisingen av Nidarosdomen. Det seirende utkastet bygget på slektskap med antatte, engelske forbilder. Vestfronten på Nidarosdomen var utført som skjermfront (screenfront) etter engelsk mønster og hadde parapet som gikk helt ut til trappetårnene i vest-tårnene. Store deler av fronten var utstyrt med nisjer hvor der var plassert skulpturer etter forbilde av fransk gotikk. Restaureringen av Nidarosdomen ble derfor en viktig arena og inspirasjonskilde for en lang rekke våre de fremste norske billedhuggere.

Ekteparet hadde fire døtre, blant dem de tre kunstnerne, keramiker Aina Thiis Leirdal (født 1926) som var gift med Kristofer Leirdal og jobbet med statuen av biskop Sigurd,[1] billedhogger Tone Thiis Schjetne (født 1928) og glasskunstner Ragna Thiis (født 1940). Under den andre verdenskrig flyktet han med familien til Sverige i 1942, fordi han hadde havnet på en likvideringsliste.[2] Kona etablerte i 1949 Kunstakademiet i Trondheim og holdt flere separatutstillinger. Datteren Tone Thiis Schjetne jobbet mye på Vestfronten fra 1949, og utferdiget blant annet Esekiel.

Han døde sommeren 1972. For å markere 30 år siden hans bortgang ble hans mange reiser og riss fra Italia og England (1924-61) fremvist i Arkitekturmuseet i 2001 og i Erkebispegården sommeren 2002. I åpningstalen sa Tore Brantenberg at han (Thiis) «betrakter skissen først og fremst som et naturlig redskap i sin profesjon, selv om enkelte av tegningene i sin sjarmerende kleinkunst også har estetisk verdi i seg selv. Jeg tenker spesielt på gjengivelsen av Vespasians triumfbue på Forum Romanum».[3]

Andre arbeider[rediger | rediger kilde]

Premier[rediger | rediger kilde]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Kilder og litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gerhard Fischer: Nidaros domkirke Land og Kirke forlag, 1969
  • Erling Gjone, Oddmund Suul og Torgeir Suul (16. august 1967). Festskrift til Helge Thiis. A/S Nidaros og Trøndelagenes Botkrykkeri. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Asbjørn Barlaup. «Mennene bak steinen», VG, 3.7.1948.
  2. ^ Helge Thiis i Store norske leksikon
  3. ^ Tore Brantenberg. «Arkitekturskissen som kreativ dialog», Adresseavisen, 24.6.2002.