Niels Ryberg Finsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Niels Ryberg Finsen
Niels Ryberg Finsen
Født 15. desember 1860
Tórshavn, Færøyene
Død 24. september 1904 (43 år)
København, Danmark
Ektefelle Ingeborg Balslev
Utmerkelser Nobelmedaljen Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1903)
Alma mater Københavns Universitet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1903

Niels Ryberg Finsen (født 15. september 1860 i Tórshavn, død 24. september 1904 i København) var en færøyskfødt, dansk medisiner med islandske aner.

Finsen var allerede som ung hemmet av en alvorlig hjertelidelse, og det førte til at han måtte avstå fra alt praktisk legearbeid fra 1890. Han ble ansatt som undervisningsassistent i anatomi ved Københavns Universitet, hvor han startet en resultatrik forskning på lysets virkning på enkelte hudsykdommer. Allerede i 1893 ble han kjent i Danmark for en avhandling om rødt lys' virkning på kopper.

I 1895 fikk Finsen sitt internasjonale gjennombrudd med sin kullbuelysbehandling av hudtuberkulose. Behandlingen regnes som en milepæl i dermatologien.[1][2] Finsen betraktes gjerne som «den moderne lysterapiens far».[3] I 1896 ble et lysinstitutt, senere kalt Finsen-Institutet, opprettet i København. I 1898 ble han æresdoktor ved universitetet. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1903 for forskning på behandling med ultrafiolett lys.

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Niels Ryberg Finsen ble født i 1860 i Tórshavn, hovedstaden på Færøyene, som sønn av Hannes Finsen og Johanne Formann, begge født på Island. Gutten ble oppkalt etter forretningsmannen Niels Ryberg.[4] Niels Ryberg Finsen hadde fire helsøsken, deriblant den to år eldre Olaf Finsen, lillesøsteren Elisabeth «Lisbeth» Finsen samt yngstebroren Vilhelm Hannes Finsen. Lisbeth ble senere gift med overlege Axel Reyn ved Finsen-Institutet. Olaf ble apoteker og borgermester i Tórshavn, mens Vilhelm ble postmester i København. Faren Hannes var i stor grad orientert mot Danmark, og sønnen fikk dansk som morsmål.[4] Dette var ingen ulempe, ettersom dansk forble undervisnings-, kirke- og administrasjonsspråk på Færøyene frem til 1938.

Niels hadde et særlig godt forhold til Lisbeth, men var også nært knyttet til Olaf gjennom barndommen, og førte en omfattende brevkorrespondanse med begge to hele livet.[5] Moren Johanne døde da Niels var fire år gammel, og året etter giftet Hannes Finsen seg på nytt med sin avdøde kones kusine, Birgitte Kirstine Formann.[6] Niels hadde et godt forhold til sin stemor, som han egentlig betraktet som sin mor.[6] Han var en frisk og aktiv gutt som ikke hadde noen særlig interesse for bøker og lesing, men heller å utforske naturen omkring Tórshavn, til sin forsiktige fars store bekymring.[6] Niels og Olaf var også ivrige tilskuere av vanlige færøyingers gjøremål, da kanskje spesielt grindadráp, hvor faren ikke tillot sønnene å delta. Første gang Niels deltok i et grindadráp var derfor som 20-åring i 1880, men dette ble et mislykket fangstforsøk.

Skolegang[rediger | rediger kilde]

Herlufsholm i 1890-årene
Rundetårn og Regensen

Gutten gikk først ved ulike skoler i Tórshavn, men han var langt fra noen flittig elev, og faren bestemte seg derfor for å sende ham til kostskolen Herlufsholm i Danmark i 1874. Samme år måtte han derfor ta ekstratimer i fransk og tysk, som en forberedelse på den nye skolen. Rektoren her skrev at «Niels var en veldig god gutt, men hans gaver var små, og han var ganske oppbrukt for energi».[7] Dette kan ha skyldtes mobbing fra eldre elever, for da Finsen ble overflyttet til en skole i Reykjavík på Island i 1876, klarte han seg mye bedre, til tross for at han ikke kunne islandsk på forhånd.

Den minimale interessen for lesing var dog til stede, men det var også interessen for håndarbeid; allerede under skolegangen på Færøyene eksperimenterte han med ulike materialer og lagde modellskip og kniver for bruk under hvalfangst.[8] Hjertesykdommen hans voldet ham allikevel problemer, som gav utslag i form av at han ikke kunne sitte stille særlig lenge av gangen. Derfor fikk han ordnet et høyt lesebord slik at kunne lese stående.

Medisinstudent[rediger | rediger kilde]

Finsen begynte på medisinstudiet ved Københavns Universitet vinteren 1882. Han var bosatt på Regensen ved Rundetårn under hele studiet, og fikk med sitt sjarmerende og muntre vesen mange nye venner, i begynnelsen mest færøyinger og islendinger.[9] Han møtte også Holger Forchhammer, som i 1884 var utdannet innenfor språk og historie fra Herlufsholm, og som var sønn av Herlufholms rektor. Forchhammer ble videre Finsens nære venn og medarbeider.

Finsen la også mye flid i studiene; det ble etterhvert karakteristisk for ham å ha en kritisk og selvstendig holdning til faget, og dermed en kombinasjonsevne som gjorde ham bedre i stand til å se sammenhenger og nytenke.[9] Han bestod andre og siste del av den medisinske embedseksamen i juni 1890. Resultatet var noe dårligere enn på den første ett år tidligere, men han fikk en god karakter i operasjonsfaget. Dårlig helse gjorde ham nok dårligere i stand til å lese til eksamen så grundig som det han egentlig ønsket.[10]

På fritiden var Finsen en ivrig idrettsmann, primært innen seiling, roing og rifleskyting.[9] I likhet med mange medstudenter ble han aktivt medlem av Akademisk Skytteforening, og konsentrerte fra 1883 sine krefter her, da hans helse ikke tillot de mer fysisk anstrengende øvelsene.[9] Han deltok på flere skandinaviske ungdomsmønstringer, og vant såpass mange premier at skjeftet på riflen hans ble prydet med sølvplater.

Politisk var Finsen klart liberal, og engasjerte seg sterkt for spesielt ytringsfriheten gjennom studietiden.[11] Han og flere av hans medstudenter organiserte seg i en gruppe, endog bevæpnet med revolvere og rifler, i tilfelle ryktene om utkastelse av «radikale» studenter fra Regensen skulle vise seg å være sanne.[11] Sine liberale verdier og antiautoritære holdninger beholdt han resten av livet, og han ble svært fornøyd med systemskiftet i 1901, som innebar at parlamentarismen gav Venstre, ikke Højre, regjeringsmakten.

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Niels og Ingeborg med barna Halldor og Gudrun

Finsens familie på Færøyene flyttet til Danmark i 1884, da Hannes Finsen ble utnevnt til stiftsamtsmann i Ribe amt. Den unge Finsen tilbrakte fra da av sine ferier i Ribe, hvor han blant annet pleide å dra på rideturer for å se på natur og dyreliv. Det var også i Ribe at han møtte sin blivende ektefelle, Ingeborg Balslev (1868–1963), datter av biskop Carl Frederik Balslev (1805–1895). Det unge paret forlovet seg i 1889. I november 1892 døde Hannes Finsen og ble gravlagt ved Ribe domkirke. I samme kirke ble Ingeborg Balslev og Niels Ryberg Finsen viet seks uker senere, den 29. desember 1892.

Ekteparets første barn var en gutt født i 1895, men han døde bare et døgn etter fødselen. Gutten rakk å bli døpt Gunnar. Senere ble paret foreldre til Halldor (1896–1987), Gudrun (1900–1948) og Valgerda (1903–1998). Halldor Finsen utdannet seg også til lege, men valgte å praktisere som allmennlege fremfor å følge i farens fotspor innen forskning. Gudrun Finsen giftet seg i 1925 med avdelingslege Svend Lomholt ved Finsen-Instituttet.

Tidlig legepraksis og forskning[rediger | rediger kilde]

Hans første legestilling var som vikar ved Kommunehospitalet i København i en periode fra september 1887. Like før han avla andre del av den medisinske embedseksamenen, ble han oppfordret av Johan Henrik Chievitz, professor i anatomi ved Københavns Universitet, til å søke på stillingen som hans prosektor. Finsen mente at den dårlige eksamenen gjorde ham diskvalifisert til en slik stilling, men søkte allikevel etter ny oppfordring fra Chievitz. Chievitz hadde lagt merke til Finsens manuelle ferdigheter, og i august 1890 begynte han i stillingen som prosektor ved Chirurgisk Akademi i Bredgade. Han ble værende i stillingen inntil 1893.

Finsens første ideer om lysets biologiske virkninger stammer fra omkring 1887, da han gjorde flere verdifulle oppdagelser. Det var først og fremst hans egne lidelser som fikk ham til å tilbringe mer tid i solen, for å se om dette ga positive virkninger for hans eget helbred. Han prøvde å finne svar i fysiologien, men trakk til slutt konklusjonen at han selv hadde rett og fysiologien feil. Han undersøkte saken videre. Blant annet merket han seg at en katt som ofte la seg på et tak utenfor vinduet hans, flyttet seg vekk fra skyggen og inn i solskinnet. En annen ting merket han seg ved broen over Slotsholmen, hvor en vannløper beveget seg raskt tilbake til et opplyst område så snart den hadde blitt ført ut i broens skygge av vannstrømmen. Disse enkle oppdagelsene dannet grobunn for hans teori om at sollyset måtte ha en biologisk virkning. I 1877 hadde engelskmennene Arthur Downes og Thomas P. Blunt påvist at sollyset kunne drepe og hemme utviklingen av sykdomsfremkallende bakterier. De oppdaget at det var det energirike fiolette og ultrafiolette lyset som gjorde utslaget. Med denne kunnskapen og inspirasjonen gjorde Finsen mange forsøk. De skulle vise hvordan man mest effektivt kunne drepe bakterier ved hjelp av lys.[12]

Til sine senere pasientbehandlinger laget Finsen et spesielt apparat kalt «Finsen-lampen», hvor lysets røde varmestråler ble absorbert i litt vann. Det kjemisk aktive, ultrafiolette lyset, som kunne passere vannet, ble konsentrert ved hjelp av noen kvartslinser: Kvartsglass lar utrafiolett lys passere, i motsetning til hva vanlig glass gjør.

Lysterapi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finsen-apparat

Finsens medicinske Lysinstitut.
Behandling med Finsens lysterapi, ca. år 1900.

Finsen manglet stabilt sollys, og gjorde at han snart begynte å bruke kunstig lys fra en elektrisk kullbuelampe, et Finsen-apparat. Lyset fra en kullbuelampe inneholder mye ultrafiolett lys.[13] I november 1895 tok han kontakt med Ib Windfeld-Hansen, som var direktør ved Københavns Elektriske Lysstation i Gothersgade, kort vei fra Kongens Have. Dette var Københavns første elektrisitetsverk, innviet i mars 1892. Finsen fikk lov til å eksperimentere i lysstasjonens laboratorium. Tilfeldigvis led en av ingeniørene på stedet, Niels Mogensen, av hudtuberkulose (lupus vulgaris) i ansiktet. Hudtuberkulosen forårsaket sårdannelser. Ingen tidligere behandlinger hadde vist effekt hos Mogensen. På Finsens tid hadde man ikke antibiotika, så behandlingen var vanligvis kirurgisk, og ga følgelig stygge, vedvarende arr. Finsen fikk dermed Mogensen som sin første pasient, og selv om Mogensen var hardt angrepet av sykdommen, ble han helbredet etter flere lysterapier. Altså var en smertefri, alternativ og helbredende behandlingsmetode mot hudtuberkulose oppdaget.

Windfeld-Hansen åpnet raskt øynene for Finsens lysterapi, og han mente det måtte reises kapital til etableringen av et sted hvor forsøkene og lysterapien kunne videreutvikles. Han tok kontakt med kjemiingeniøren og industrimannen Gustav Adolph Hagemann. Hagemann gikk sammen med sin nære venn Vilhelm Jørgensen, direktør for Øresunds Chemiske Fabrikker, om å sponse Finsens arbeid. Finansborgermester Ludvig Christian Borup i København stilte en tomt ved Kommunehospitalet til rådighet. Det ble bygd en liten trebygning, og inne i denne midlertidige brakken begynte den egentlige lysterapien av to pasienter siden 12. august 1896. Ved utgangen av 1897 hadde pasienttallet steget til femten. Mellom november 1895 og mars 1903 behandlet Finsen og hans medarbeidere mer enn 950 tilfeller av hudtuberkulose.[1]

På et møte den 23. oktober 1896 ble Finsens medicinske Lysinstitut stiftet, med borgermester Borup som styreformann og professor i patologisk anatomi, Carl Lange, som nestformann. Ifølge formålsparagrafen skulle instituttet «anstille og fremme Undersøgelser over Lysets Virkninger paa de levende Organismer, hovedsageligt med det Formaal for Øje at anvende Lysstraalerne i den praktiske Medicins Tjeneste.» Holger Fochhammer ble titulert overlege, og ledet pasientbehandlingen, samtidig som han systematiserte pasientinformasjon og styrte klinikken i sin helhet. I 1900 representerte Forchhammer klinikken på en verdenskongress for leger i Paris, idet Finsen var ved dårlig helse. På kongressen ble Finsens lysterapi gjort kjent for et større publikum.

Den 10. august 1901 flyttet lysinstituttet inn i større bygninger på Østerbro, hvor man straks også begynte å behandle med røntgenstråling og radioaktiv stråling, og deltok dermed i radiologiens spede begynnelse. Samme år som han mottok Nobelprisen, i 1903, ble den første læreboken i lysterapi utgitt på fransk, med forord av Finsen.[1]

Nobelprisen i medisin[rediger | rediger kilde]

Nobelstiftelsen i Stockholm hadde mottatt flere innstillinger med Finsen som kandidat til Nobelprisen for 1903. Andre hete kandidater var Robert Koch og Paul Ehrlich, som begge fikk prisen i årene som fulgte. Niels Bohrs far, Christian Bohr, datidens mest fremtredende professor i fysiologi, gikk imot en tildeling til Finsen, da Finsens innsats ikke i tilstrekkelig grad representerte teoretisk og akademisk vitenskap. Et fremtredende medlem av Nobelstiftelsen var professor Karl Mörner, rektor ved Karolinska Institutet og formann i Nobelkomiteen for fysiologi og medisin. Han hadde besøkt Finsens institutt, og da komiteen fikk vite at Finsen høyst ville leve ett år lengre, ble dette utslagsgivende: Finsen ble tildelt Nobelprisen i medisin for 1903 for sin lysbehandling, spesielt av hudtuberkulose.[14]

Da utdelingen av Nobelprisen fant sted i Stockholm den 10. desember 1903, kunne ikke Finsen delta grunnet sin dårlige helse. Han satt da i sitt private hjem i en rullestol, og fikk gratulasjoner fra instituttets personale og mange venner. Forchhammer leste Finsens takketale, mens denne også ble sendt via telegram og lest av Mörner under banketten i Stockholm:[15]

Sitat Herr Rektor Greve Mörner! Jeg beder dem overbringe den højtærede Forsamling min Hilsen og min Beklagelse över ikke at kunne være tilstede ved denne Fest. Til dem og de øvrige Medlemmer af det Karolinske Instituts Lærerkollegium sender jeg min bedste Tak for den Ære, som de har vist mig ved Tildelelsen af den medicinske Nobelpris. Denne ærefulde, internationale Pris, som i saa høj Grad opildner til nyt Arbeide og nye Anstrængelser, har jeg tillige modtaget med en dyb Følelse af, at den ogsaa forpligter. Mine bedste Ønsker for det Karolinske Institut. Sitat

Av prisen på 140 000 kr. tildelte Finsen instituttet 50 000 kr. samt 60 000 kr. til et sanatorium for hjerte- og leversykdommer. Dette førte igjen til at to av hans hovedsponsorer donerte 50 000 kr. til instituttet. Som takk for godt utført arbeid og godt vennskap fikk personalet en ekstra månedslønn.

Død og obduksjon[rediger | rediger kilde]

Finsen på færøysk frimerke fra 1983. For færøyingene er han like mye færøysk som dansk

Ni måneder etter at han vant Nobelprisen, døde Niels Ryberg Finsen den 24. september 1904, bare 43 år gammel. Han etterlot seg kone og tre små barn. Hans begravelse fant sted i Marmorkirken, og den ble en av de mest storslagne utenfor kongehuset: Alle ville hylle Danmarks første nobelprisvinner, som ble stedt til hvile på Vestre kirkegård den 29. september 1904.

Finsen skjønte på sine senere år at han kom til å dø tidlig, og ble derfor også etter eget ønske obdusert. Formiddagen den 25. september ble obduksjonen foretatt av patolog Victor Scheel, under oppsyn av Anton Fløystrup og instituttets leger. Selve obduksjonen ble i etterkant beskrevet av Scheel. Finsens lungehinner var fortykket og delvis sammenvokste med brystveggen, og det fantes væske i begge brysthuler. Lungene var sterkt væskefylte, men det ble ikke påvist rester etter tuberkulose eller blodpropper. I hjertehinnen, som var sammenvokst med hjertet, fant man tykke kalkplater, altså såkalt panserhjerte. Hjertet var i seg selv lite og slapt, og selv om hjerteklaffene var normale, var åpningene mellom forkamrene og hjertekamrene ganske store. I underlivet var det 500 cm³ klar væske, men det ble riktignok foretatt en uttapping dagen før døden. Scheel mente at tilstanden med panserhjerte utviklet seg tidlig hos Finsen, og dermed hemmet hjertets vekst og pumpefunksjon. Hele leveren og milten var innkapslet i et porselenaktig lag, og størrelsesmessig var leveren noe liten mens milten var veldig stor. Nyrene var normale og uten nyrestein. Scheel konkluderte med at Finsen hadde lidd av Niemann-Picks sykdom.[16]

Av uviss grunn ble Finsens hjerte, lever og milt oppbevart ved Københavns Universitet. Den 8. november 1938 ble hjertet brukt under en forelesning om hjertesykdommer av professor Erik Warburg. Warburg sendte rundt hjertet blant tilhørerne, men disse ble pinlig berørt over Warburgs opptreden da han fortalte hvem det opprinnelig tilhørte.[17] Da enken Ingeborg fikk høre om hendelsen, sendte hun et brev til rektor Carl Edvard Bloch hvor hun understreket at hun aldri hadde gitt tillatelse til at «min Mands Hjerte blev benyttet til et anatomisk Præparat.»[17] Bloch svarte at han hadde påtalt Warburg på det kraftigste, og at organene ville bli utlevert for begravelse, hvilket også skjedde.

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Maleriet av Finsen som ble bestilt av Københavns Universitet etter hans død.

Av ordener ble han ridder av Dannebrogordenen i 1899, som siden ble utvidet til storkors av samme orden. Foruten Nobelprisen mottok han også en fortjenstmedalje i gull samt Cameronprisen fra University of Edinburgh i 1904.

I Tórshavn på Færøyene er hovedgaten, gå- og handlegaten Niels Finsens gøta, oppkalt til ære for ham. Københavns Universitet bestilte et maleri av Finsen kort tid etter hans død, hvilket ble utført av danske C. Wentoft. Maleriet viser Finsen i hvit legefrakk, som var symbolet på det vitenskapelige fremskritt i datiden. I 1983 ble Finsen avbildet på et av Postverk Føroyas frimerker, utført av tsjekkeren Czesław Słania.

Skulptøren Rudolph Tegner laget et momument til Finsens ære, hvilket ble installert i København i 1909. Det viser en naken mann, flankert av to knelende, nakne kvinner, som strekker seg mot himmelen. Dette var noe kontroversielt i begynnelsen. Skulpturen ble titulert «Mod lyset», og symboliserer Finsens vitenskapelige teori om at sollyset har helsebringende effekt.[18]

Gustav Adolph Hagemann bestilte flere malerier fra Peder Severin Krøyer, deriblant et av Finsens medicinske Lysinstitut. På maleriet skulle også Finsen, Hagemann og Vilhelm Jørgensen være avbildet. Krøyer utferdiget en skisse i pastell, men fullførte aldri verket på grunn av sykdom. Skissen har siden tilhørt Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot.[19]

I 1930 ble Finsens medicinske Lysinstituts navn endret til Finsen-Instituttet, og i 1980 ble det lagt inn under Rigshospitalet. I Norge eksisterte Finsenavdelingen ved Rikshospitalets hudavdeling helt frem til begynnelsen av 1970-årene, da daværende avdelingsleder gikk av med pensjon.[20] I dag behandles tuberkulose med antibiotika, og Finsens behandlingsmetode med utrafiolett stråling er dermed skrinlagt. I dag vet man også at for store mengder av ultrafiolett stråling kan føre til hudkreft. Det er imidlertid ukjent om noen av Finsens pasienter utviklet hudkreft. Han prøvde også å helbrede hudkreft med lys, men dette lyktes ikke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Roelandts, Rik (2002). «The history of phototherapy: Something new under the sun?». Journal of the American Academy of Dermatology (6), s. 926–930. 
  2. ^ «Gi oss solen, Niels». Klassekampen. 24. september 2004. Arkivert fra originalen 3. juli 2013. 
  3. ^ Roelandts, Rik (2005). «A new light on Niels Finsen, a century after his Nobel Prize». Photodermatology, Photoimmunology & Photomedicine (3), s. 115–117. 
  4. ^ a b Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 20. 
  5. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 21. 
  6. ^ a b c Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 22. 
  7. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 24. 
  8. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 23. 
  9. ^ a b c d Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 29. 
  10. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 34. 
  11. ^ a b Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 30. 
  12. ^ Grzybowski, Andrzej og Pietrzak, Krzysztof (2012). «From patient to discoverer—Niels Ryberg Finsen (1860–1904)—the founder of phototherapy in dermatology». Clinics in Dermatology (4), s. 451–455. 
  13. ^ Gøtzsche, Peter C. (2011). «Niels Finsen's treatment for lupus vulgaris». Journal of the Royal Society of Medicine (1), s. 41–42. 
  14. ^ «Niels Ryberg Finsen – Presentation Speech». Nobelstiftelsen. 
  15. ^ «Niels Ryberg Finsen – Banquet Speech». Nobelstiftelsen. 
  16. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 18. 
  17. ^ a b Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 19. 
  18. ^ «Reaching towards the light». Museumsklubben Tegners Venner. Besøkt 13. desember 2013. 
  19. ^ Hem, Erlend (2010). «Gi meg lyset». Tidsskrift for Den norske legeforening (13), s. 1362–1363. 
  20. ^ Fyrand, Ole Lennart (2004). «Finsens lysterapi». Tidsskrift for Den norske legeforening (9), s. 1272. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aggebo, Anker (1940). Niels Finsen 15. December 1860–24. September 1904 : en Saga om Daad. København: Nyt Nordisk Forlag. 
  • Lomholt, Svend (1943). Niels R. Finsen. København: Gyldendal. 
  • Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. ISBN 87-00-30974-5. 
  • Lyngbye, Jørgen (2007). «Niels Ryberg Finsen – stråleterapiens pioner». Ugeskrift for Læger (35), s. 2873. 
  • Møller, Kirsten Iversen m.fl. (2005). «How Finsen's light cured lupus vulgaris». Photodermatology, Photoimmunology & Photomedicine (3), s. 118–124. 
  • Thulstrup, W. (1942). Niels R. Finsen. København: Steen Haselbachs Forlag. 
  • «Niels Ryberg Finsen». Nobel Lectures. Physiology or Medicine 1901–1921. Elsevier Publishing Company. 1967. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Niels Ryberg Finsen – bilder, video eller lyd