Dagobert II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Pharamond 410426
Clodio 426447
Merovech 447458
Childerik I 458481
Klodvig I 481511
  Childebert I 511558
  Klotar I 511561
  Clodomer 511524
  Teoderik I 511534
    Teodebert I 534548
    Teodebald I 548555
Klotar I 558561
  Charibert I 561567
  Chilperik I 561584
    Klotar II 584629
  Guntram 561592
    Childebert II 592595
    Teoderik II 595613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561575
    Childebert II 575595
    Teodebert II 595612
    Teoderik II 612613
    Sigibert II 613
Klotar II 613629
  Dagobert I 623629
Dagobert I 629639
  Charibert II 629632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639658
    Klotar III 658673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673675
    Teoderik III 675691
  Sigibert III 634656
     Childebert den adopterte      656661
    Klotar III 661662
     Childerik II 662675
     Klodvig III 675676
     Dagobert II 676679
Teoderik III 679691
Klodvig IV 691695
Childebert III 695711
Dagobert III 711715
Chilperik II 715720
  Klotar IV 717720
Teoderik IV 721737
Childerik III 743751

Dagobert II den unge (ca. 65023. desember 679) var konge av Austrasia (676–679). Han var sønn til Sigibert III, av rois-fainéants («gjør–ingenting–kongene») og den siste merovingerkongen som hersket uavhengig i Austrasia, med unntak av Karl Martells tvilsomme kandidat, Klotar IV.

Tronen ranes fra ham[rediger | rediger kilde]

Pipinidenes rikshovmester i Austrasia, Grimoald den eldre, sønn av Pipin av Landen og Dagoberts verge, fikk sin sønn Childebert adoptert av Sigibert som på den tiden fremdeles var barnløs. Da Sigibert døde i 656, tok Grimoald tronen for å sikre den for sin egen sønn, og klippet Dagoberts hår og gjorde ham derfor uverdig til å være konge. Han sendte gutten i eksil hos Desiderius, biskop av Poitiers, hvor der var en katedralskole. Eventyret om at det ble gitt ordrer om at Dagobert skulle drepes, at hans død ble erklært, men at han ble sendt ut av landet og vokste opp i et irsk kloster, ser ut til å ha vært en skjønnmaling, kanskje utviklet for å forklare stillheten til Sigiberts dronning Chimnechild, Dagoberts mor. Hun kan til og med ha samarbeidet med Grimoald for å sette Childebert den adopterte på tronen. Hun håpet å holde den austrasiske arvingen i hennes blodlinje ved å gifte bort sin datter Bilichild til Childerik II [1]. Det har også blitt foreslått at Chimnechild ikke var Dagoberts mor og at det var grunnen til at hun oppgav ham.

Gutten ble sendt til et kloster i Irland, noen ganger identifisert som Slane. En gammel tradisjon sier at han giftet seg med Mechthilde, en angelsaksisk prinsesse, i sitt eksil, men tradisjonen om at blant hans døtre var sankt Hermine, abbedissen av Oëren, og sankt Adula, abbedissen av Pfalzel, er fabrikasjoner, kanskje laget for å knyttet sammen de hellige grunnleggerne av disse klostrene med den merovingiske linjen.

Veien tilbake[rediger | rediger kilde]

I mellomtiden appellerte de store adelsmennene i Austrasia til Klodvig II, konge av Neustria, som fjernet tronranerne, henrettet Grimoald og Childebert og la Austrasia til sitt rike. Dateringen av disse hendelsene er svært forvirrende, de skjedde kanskje så tidlig som i 656 som i 657 eller kanskje så sent som i 661, under Klotar III, sønn av Klodvig. De effektive herskerne derimot var den neustriske major domus Ebroin som måtte kort tid etterpå (i 660 eller 662) gi det austrasiske riket en egen konge igjen. Valget var barnekongen Childerik II, bror til Klotar III, med Wulfoald som regent.

Den unge kongen ble myrdet under jakt nær Maastricht i 675, og i den kaotiske maktkampen som fulgte, presset den austrasiske magnatene som ønsket en konge av merovingisk blod, Wulfoald til å bringe Dagobert tilbake, mens motstandere av Wulfoald krevde Klodvig III. Ebroin kom tilbake fra «pensjonstilværelsen» i et kloster for å lede Klodvigs partisaner, men Wulfoald gjennomførte Dagoberts tronovertakelse i 676, delvis ved hjelp av Wilfrid, erkebiskop av York, ved Klodvigs utidige død.

Tiden som konge[rediger | rediger kilde]

Til tross for det fortsatte bitre fiendskapet mellom Ebroin og de som hadde forsøkt å presse Klodvig frem som en alternativ kandidat, ble Dagobert gjeninnsatt i en del av sitt rettmessige land. Territoriet bestod av området langs Rhinen, som fromme tradisjoner sier han styrte med mildhet og fromhet som hans barndoms erfaring hadde lært ham. Historien foreslår derimot at han overlot styret hovedsakelig til rikshovmesteren mens han brukte tiden mer på å grunnlegge klostre som Surburg og Wissembourg i Alsace, hvor hertugen var hans fetter. Han var uten tvil en intelligent, utdannet mann. Han var voksen da han ble konge og kunne ikke fullstendig kontrolleres av fraksjoner og hoffmenn.

Dynamikken i Dagoberts karriere er stort sett en passiv refleksjon av konkurreringen mellom to kilder av makt, beskyttelse og prestisje. Palassinstitusjonene til Neustria på den ene siden og på den andre siden Austrasia som var i fast kontroll til pipinidedynastiet som skulle bli karolingerne i det følgende århundret. På leting etter noe fast og sikkert, er det vanskelig å følge de skiftende lojalitetene i kaoset.

Død[rediger | rediger kilde]

Under fornyet konflikt mellom Neustria og Austrasia, ble Dagobert myrdet i nok en jakthendelse den 23. desember 679 nær Stenay-sur-Meuse i Ardennene, antagelig på ordre fra Ebroin som fremdeles var rikshovmester i Neustria. Wilfrid må fremdeles ha vært i Austrasia frem til dette tidspunktet, for ifølge hans biograf, forlot Wilfrid Austrasia etter Dagoberts død i livsfare fra tilhengerne til Ebroin. Ved klosteret i Stenay vokste der frem en Dagobert-kult etterpå, og han ble utropt til sankt Dagobert i 1068. Kulten spredte seg derfra til Lotharingia og Alsace, og sankt Dagobert er anerkjent av den romersk-katolske kirke som hans far og mange kongelige merovingere.

Dagoberts korte styre etterlot seg ingen mannlig arving, derfor delte herrene i Rhinland territoriet blant seg, mens Pipin II, rikshovmester i Austrasia (679–714) dominerte Austrasia. Tronen stod tom til etter slaget ved Tertry (687) da Pipin aksepterte Teoderik III.

Det nå kjente forsøket på å knytte Dagobert II og hans antatte etterkommere med en hemmelig merovingisk linje av legitime kongelige etterfølgere, urettmessig fortrengt av karolingerne og capetingerne, men som fortsatte inn i moderne tider, er uten historisk grunnlag. Det er en av de sentrale mytene i de historiske fantasiene som assosieres med byen Rennes-le-Château.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wallace-Hadrill, J.M. 1962. The Long-Haired Kings, and Other Studies in Frankish History, (London: Methuen & Co.)


Forgjenger:
 Klodvig III 
Konge av Austrasia
(676679)
Etterfølger:
 Teoderik III