Korčula

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 42°57′N 17°17′Ø

Korčula
Utikt over landsbyen Korčula
Utikt over landsbyen Korčula
Geografi
Plassering Adriaterhavet
Areal 276 km²
Høyeste punkt Klupca (568)
Administrasjon
Kroatia Kroatia
Fylke Dubrovnik–Neretva
Største by Korčula (5 889)
Demografi
Befolkning 16 138 (per 2001)
Befolkningstetthet 58,6
Plassering
Korčula

Korčula (italiensk Curzola, latin Corcyra Nigra, gresk Korkyra Melaina, gammelslavisk (kirkeslavisk) Krkar) er ei øy i Adriaterhavet ved kysten av Kroatia. Øya har et areal på 276 km²[1] — med en lengde på 46,8 km og en snittbredde på 7,8 km — og ligger like utenfor kysten av Dalmatia. Folketallet på øya var 16 138 i 2001[1], og den er dermed den nest mest folkerike øya i Adriaterhavet etter Krk. Den største byen på øya heter også Korčula. Det er en gammel festningsby på østkysten av øya, med et folketall på 5 889 (2001).

Geografi[rediger | rediger kilde]

Et smalt sund skiller Korčula (til venstre) fra halvøya Pelješac (til høyre).
Vela Luka på vestsiden av øya er den nest største bosettingen.

Øya Korčula hører til den sentrale dalmatiske øygruppa, og mellom øya og halvøya Pelješac ligg Pelješacsundet, som er mellom 900 og 3 000 meter bredt. Korčula er den sjette største øya i Adriatarhavet, de andre fem ligger også i den kroatiske delen.

Det høyeste toppene på øya er Klupca (568 m) og Kom (510 m). Klimaet er mildt med en middeltemperatur i januar på 9,8 ºC og i juli på 26,9 ºC. I snitt kommer det ca. 1 100 mm nedbør i året. Øya er stort sett dekket av middelhavsflora, og enkelte steder furuskog.

Byen Korčula er øyas største, og den eneste som har administrativ status som by (kroatisk:grad). De to nest største landsbyene er Vela Luka og Blato. Langs kysten finner vi dessuten landsbyene Lumbarda og Račišċe, og i det indre området Žrnovo, Pupnat, Smokvica og Čara. Øya er administrativt inndelt i byen Korčula og kommunene Vela Luka, Smokvica, Blato and Lumbarda.

Hovedveien går langs midten av øya. Ferger går frå Korčula til Orebić på Pelješac-halvøya og til Drvenik på fastlandet (nær Makarska). En annen fergerute går mellom Vela Luka og Split og øya Lastovo. Om sommeren går det også ferger til Italia.

I følge folketellingen i 2001 er 96,77% av innbyggerne etniske kroater.[1]

Den lokale dialekten blir kalt korzulot, og er en blanding av čakavisk og vulgærlatin.

Historie[rediger | rediger kilde]

Øya har en lang historie. Lokale tradisjoner forteller at Antenor, som flyktet frå Troja etter Trojakrigen, var grunnleggeren av byen Korčula. Mer sikkert er det at det finnes flere fornminner fra steinalderen, rundt 6000 til 8000 år siden, på øya.

De første innbyggerne historske kilder nevner var stammer av illyrere. På 300-talet f.Kr. grunnla grekere fra Knidos kolonier her, og levde side om side med illyrne. Det første kjente navnet på øya var Korkyra Melaina, som betyr 'Svart Korfu'. Navnet «svart» kan ha kommet av de mørke furuskogene som dekket mye av øya.

Korčula var en del av den romerske provinsen Dalmatia fram til folkevandringstiden. Tidlig på 600-tallet førte en invasjon av avarere fra områdene rundt Donau slavere til området. Da disse «barbarene» begynte å slå seg ned langs kysten søkte den latinske befolkningen i området tilflukt på øyene.

Havnen i byen Korčula har vært befestet siden middelalderen.
Marco Polo sitt påståtte fødested i dagens Korčula.

Første gang byen på øya omtales skriftlig er i skriftet De Administrando Imperio av den østromerske keiser Konstantin VII Porphyrogennetos fra midten av 900-tallet. Området var fryktet av handelsmenn på grunn av utstrakt sjørøvervirksomhet, og de første venetianske kjøpmennene betalte årlige skatter til innbyggerne på Korčula for fritt leide. I 925 ble øya, i likhet med resten av Dalmatia, en del av Kroatia under kong Tomislav I, men alt i 927 gikk herredømmet over øya videre til prins Časlav Klonimirović. Han styrte øya til 960. Etter dette var øya en kort tid under Østromerriket, som en del av Serbia. I 998 kom området inn under venetiansk styre, men ble etter kort tid en del av fyrstedømmet Zahumlje.

På 1100-tallet ble Korčula erobret av av den venetianske adelsmannen Pepone Zorzi, og for en periode innlemmet i Republikken Venezia. 10. august i 1184 ble vestkysten av øya plyndret av Miroslav og Stracimir, brødre av Stefan I Nemanja av Raška. Øyboerne vendte seg til Republikken Ragusa (Dubrovnik) for å få hjelp, og flåtestyrker fra Ragusa kapret alle galeiene til Stracimir.

Under skiftende herskere hadde Korčula likevel en viss grad av selvstyre, særlig når det gjaldt interne saker. Loven av Korčula ble utformet i 1214, og er det nest eldste eksempelet på lovgivning hos slaverne, bare Russkaja pravda fra 1000- og 1100-talet i det sentrale Russland er eldre. Denne loven garanterte øya selvstendighet i forhold til herskerne utenfra, fyrstedømmene Raška og Zahumlje og republikkene Venezia og Ragusa.

I 1255 erobret Marsilio Zorzi igjen øya for Venezia. I følge en lokal tradisjon ble Marco Polo født på Korčula i 1254, men det finnes ingen bevis for dette. Det er kjent at Marco Polo satt i eit genoansk fengsel og skrev om reisene sine. Igjen i følge den lokale tradisjonen var det da Genoa slo Venezia i slaget om Curzola i 1298 at Marco Polo ble tatt til fange. Andre mener derimot at han ble tatt til fange under et mindre slag nær Ajazzo i Tyrkia. Folk på Korčula har en årlig festival til minne om slaget, hvor skikkelsen Marco Polo spiller en sentral rolle.[2]

Korčula ble en del av Kongedømmet Ungarn etter Zadaravtalen i 1358, men ble overgitt til den første bosnisk-serbiske kongen Stefan Tvrtko I sommeren 1390. Ungarn fikk imidlertid igjen kontroll over øya, til keiser Sigismund, konge av Ungarn og Kroatia, i 1396 ga den til Đurađ II av Zeta. I 1409 var den igjen under venetiansk kontroll, ble så kjøpt av naborepublikken Ragusa og styrt derfra i 1413-1417, før den igjen erklærte seg som del av republikken Venezia i 1420.

I 1529 sank folketallet i byen Korčula da den ble rammet av en stor pest. Det er fortsatt mulig å se restene etter hus som ble brent etter å ha huset syke under pesten.

Skip fra Korčula utmerket seg i slaget ved Lepanto.

I 1571 forsvarte øya seg så tappert mot den osmanske flåten i slaget ved Lepanto at den ble kalt Fidelissima av paven.

Fra 1776 etterfulgte Korčula Hvar (Lessina) som det viktigste venetianske arsenalet på kysten av Dalmatia. Da Venezia ble delt mellom Frankrike og Habsburgmonarkiet, som følge av Campoformio-traktaten i 1797, kom Korčula inn under Habsburgmonarkiet. Frankrike invaderte imidlertid øya i 1806, og den ble en del av De illyriske provinsene. De montenegriske styrkene til Peter I Njegš erobret øya ved hjelp av den russiske marinen i 1807, under det som var det andre forsøket hans på å opprette et serbisk imperium. Stormaktene gav derimot øya til Keiserdømmet Østerrike, og den ble en del av den østerrikske kronjorden Dalmatia, og fra 1867 en del av Cisleithania i Østerrike-Ungarn.

Under første verdenskrig ble øya lovet bort til Italia i 1915 i London-traktaten, mot at Italia gikk over på den britiske og franske siden i krigen. Øya ble styrt av Italia i 19181921, men ble (i likhet med resten av Dalmatia) en del av «Kongedømmet av serbere, kroater, og slovenere»; kalt Kongedømmet Jugoslavia fra 1929.

Under aksemaktenes okkupasjon av Jugoslavia i andre verdenskrig ble øya gitt til det fascistiske Italia av den Ustasja-styrte marionettstaten i Kroatia i 1941. I 1943 ble øya okkupert av tyskerne, og til slutt frigjort i 1944. Fra 1945 var den en del av det sosialistiske Jugoslavia. Etter 1991 ble øya en del av det selvstendige Kroatia.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Fra middelalderen var det tømmer til skipsbygging og steinbrudd som var de viktigste naturressursene på Korčula. Stein fra øya gikk i hovedsak til Venezia og Dubrovnik, men ble også eksportert så langt som til Wien og Stockholm.

I dag er de viktigste næringsveiene på øya turisme og jordbruk, særlig vindyrking. Områdene rundt landsbyene Smokvica og Čar produserer noen av de mest anerkjente vinene i Dalmatia.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Sentralbyrået for statistikk i Kroatia (2005). «Geografiske og meteorologiske data» (PDF). Statistisk årbok for 2005 (engelsk). Sentralbyrået for statistikk i Kroatia. Besøkt 20. oktober 2008. 
  2. ^ http://www.korcula.net/mpolo/mpolo700.htm Side om Marco Polo og Korčula (engelsk)
  3. ^ Travirka, Antun (red), «Dalmatia. History – Culture – Art heritage», Zadar 2006, ISBN 978-953-179-716-0, s.122


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Island of Korčula – bilder, video eller lyd