Hopp til innhold

San Carlo al Corso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
San Carlo al Corso
OmrådeRoma[1]
PlasseringCampo Marzio
BispedømmeRoma bispedømme
Byggeår1612
Arkitektur
Periodebarokkarkitektur
ArkitektOnorio Longhi
Martino Lunghi - den yngre
Beliggenhet
Kart
San Carlo al Corso
41°54′19″N 12°28′41″Ø

San Carlo al Corso er ei katolsk kirke i Via del Corso, en av Romas hovedgater. Her finner man St. Olavsalteret.

Kirken er viet de to milanesere, kardinal Carlo Borromeo (1538–1584) og biskop Ambrosius av Milano (337/340–397). Byggingen ble påbegynt etter Borromeo ble kanonisert i 1610, ledet av Onorio Longhi og etter dennes død, av Martino Longhi d.y. Tidligere lå her en kirke som het San Nicola de Tofo. Kuppelen er tegnet av Pietro da Cortona (1596–1669) i 1668 og ligner vel litt på Santi Luca e Martina. Pietro fikk også begynt på apsis og dekorasjonene inne. Den utvendige fasade var tegnet av kardinal Luigi Omodei .

Olavsalteret

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Olavsalteret i Roma

Inne i kirka ligger St. Olavs alter (Olavsalteret), viet St. Olav som ble drept på Stiklestad i 1030. Det hele startet i 1892 med et hyrdebrev fra den norske biskop Johannes Olav Fallize (1844–1933) til pave Leo XIII (1810–1903) i anledning pavens femtiårs-jubileum.

Dette fortjener Vor taknemmelighet... Vor plan er at tilbyde hs. hellighed et alterbillede av Vort lands skytshelgen, den hl. Olaf... Man har tilstaaet os et alter i St. Karls kirke på Korsoen i Roms hjerte ... Der vil billedet tillige udøve en tiltrækningskraft for enhver nordmann, som befinner sig i den evige stad, der saaledes i lighed med andre vil have sin nationalhelgen æret og dyrket der, hvorfra vor tro er bleven omtalt i den ganske verden' (Rom 1.8.)

den norske biskop Johannes Olav Fallize (1844–1933)

Kapellet ble innviet den 9. april 1893 av kardinal Lucido Maria Parocchi (1833–1903) som to år tidligere hadde presteviet Olav Offerdahl (1857–1930) fra Årdal. Innvielsen skjedde på dagen femti år efter den første lovlige katolske messe i Norge siden reformasjonen, og på dagen førtisju år før starten av den andre verdenskrig i Norge. Under seremonien som ble fulgt av den norske koloni og den norske misjons venner, avduket man maleriet «Sant'Olav II, Re di Norvegia» av Pius Weloński (1849–1931). Det viser St. Olavs seier over hedendommen symbolisert med en drage, og var en gave gitt den 3. mars 1893 av nevnte pave Leo XIII, da det altså var femti år siden han hadde blitt ordinert.

Kapellrommet bekrones av en kuppel, symbolet på himmelen, men domineres av "Norvegiae Rex". Ved første blikk fortoner det hele seg som en heroisk scene fra Wagner. Som en høyreist og rødmusset viking står han i nordisk blest ut mot havet innfattet av norske fjell under en urolig himmel og med en hildrende stavkirke i det fjerne

Avdukingen ble foretatt av baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg (1852–1909) som siden 1882 var pavens kammerherre. I et annet maleri ser vi St. Anne med dattera, hun var populær i Norge før reformasjonen. Ellers ligger her vel noen relikvier av den lite kjente St. Saturnius.

Alteret falt litt i glemsel, og i 1960-årene pratet man om å bruke det til noe annet. Det ble pusset opp etter initiativ fra de to bergenserne Cicilie Rieber-Mohn (1890–1978) og Olgese Mowinckel Ringler (1926–2002). Alteret ble gjenåpnet av den norske biskop John Willem Gran (1920–2007) i 1980 og har en norsk venneforening, etablert i 2007 med et legat efter Olgese Mowinckel. Her avholdes messe hver 17. mai (Norges nasjonaldag), en økumenisk messe den 16. oktober (datoen St. Olav ble døpt i Rouen omkring 1012) og første søndag i advent.[2]

Romavennen Jan E. Hansen (1959) har uttalt

Som symbol virker Olavsalterets maleri enda mer vidtfavnende. Det er yngre enn Munchs gravstøtte, malt etter at Ibsen forlot Italia, men er det monumentet som griper lengst tilbake i tid, til Norges kristning og Norges samling. Det er også i dette dobbeltperspektivet at altermotivet er så meddelsomt. Det berører enhver nordmann, fordi bakgrunnen for bildet er en felles opprinnelse i norsk-europeisk kulturhistorie som gir samklang i verdiforståelsen, enten man er lutheraner eller katolikk, agnostiker eller ateist

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ catalogo.beniculturali.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Olav i Roma». 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]