Idasblåvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Idasblåvinge
Hannen.  Foto: Halvard Hatlen
Hannen.
Vitenskapelig(e)
navn
:
Plebeius idas
(Linnaeus, 1761)
Norsk(e) navn: Idasblåvinge
Hører til: blåvinger,
Lycaeninae,
glansvinger,
dagsommerfugler
Habitat: lynghei, gressmarker, veikanter i innlandet
Utbredelse: Europa østover til Japan
i hele Norge utenom helt på kysten
Vingeundersiden. Hannen.

Idasblåvinge (Plebeius idas) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Idasblåvinge ligner på argusblåvinge og kan være vanskelig å skille fra den. Et sikkert artskjennetegn er at argusblåvinge har en liten krokbøyd spore ytterst på framskinnbeinet, mens denne mangler hos idasblåvinge.

Hannen har blå farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller søm ytterst og et mørkere bredere svart innenfor. Overgangen mellom det svarte feltet og den blå fargen er ganske markert. Vingeundersiden er gråbrun med mørke flekker i noen svært tynne hvite ringer. Ved vingeroten utbrer et lite blå grønt farge felt seg helt inne ved vingeroten. Bakvingenes underside har et gulorange tydelig bånd med noen blå runde flekker.

Hunnen har mørk blå farge på vingeoversiden. Langs vingeranden finnes et hvitt bånd eller søm, og innenfor et bredere mørkt, nesten svart bredt felt. Særlig langs kanten av bakvingen er det antydning til noen orange halvmåne former langs vingekanten. Undersiden er lysere og mer grå. Bakvingenes underside har noen gulorange flekker.

Vingespennet er mellom 21 og  28 millimeter.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.

Fasettøynene er mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.

Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver[rediger | rediger kilde]

Egget er rundt og flatt, med et fint punktert mønster.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre, og er grønnlig på farge, med en eller flere lysere lengdestriper. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover. På bakkroppen har eldre larver har et par tentakler, som kan skytes ut og trekkes inn igjen. Kjertlen som produserer aminosyrer og det sukkerholdige stoffet, finnes på larvens sjuende bakkroppsledd.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner plantedeler som frø eller lignende.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Idasblåvinge finnes på alle slags gresskledde og blomsterrike enger, også på lyngheier og i fjellet. Den er uvanlig ytterst på kysten.

Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra slutten av juni til september. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring.

Larven lever som plantespiser på lyng, blokkebær og gyvel.

Idasblåvinge lever i samspill (symbiose) med en art maur, Formica lemani. Larven utskiller ut et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfuglen en viss beskyttelse. De to tentaklene på bakkroppens åttende ledd, hos eldre larver, produserer trolig et feromon som styrker sameksistensen med maurene ytterligere.[1]

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader . Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Idasblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til et puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom fire til seks uker.

I sør tar utviklingen ett år. Lengst nord bruker arten to år på utviklingen, og overvintrer første gang som egg, siste gang som puppe.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Idasblåvinge finnes i hele Europa østover til Japan. I Danmark, Sverige og Finland. I hele Norge, men er uvanlig ytterst på kysten og lengst nord i Finnmark.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. (Systematikken følger Fauna Europaea[2] )

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]