Sankthansblåvinge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sankthansblåvinge
Sankthansblåvinge  Foto: Halvard Hatlen
Sankthansblåvinge
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aricia artaxerxes
(Fabricius, 1793)
Norsk(e) navn: Sankthansblåvinge[1]
rødflekket blåvinge
Hører til: blåvinger,
Lycaeninae,
glansvinger,
dagsommerfugler
Habitat: gressmarker, veikanter, klipper
Utbredelse: Nord-Afrika, Asia, Europa
i sørøstlige Norge, nord til Troms

Sankthansblåvinge (Aricia artaxerxes) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Hannen og hunnen er ganske lik hverandre, begge har brun farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller kant (frynser). Langs vingekantene finnes noen orange halvmåneformede flekker. Disse er tydeligst bakerst på vingen og er svakere lenger fram mot vingspissen. Vingeundersiden er brunlig grå med mørke flekker i hvite ringer. Ved vingeroten utbrer et svakt blågrønt fargefelt seg. Begge vingenes underside har noen tydelige gulorange flekker, som er så store at de nesten danner et sammenhengende bånd langs vingekanten. En hvit kile midt på bakvingen når nesten (ikke helt) til den lyse diskalflekken.

Vingespennet er mellom 26 og 31 millimeter.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakkroppen er brunsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.

Fasettøynene er mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.

Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av traké som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver[rediger | rediger kilde]

Egget er rundt og flatt, med et fint punktert mønster. Det legges på undersiden av blomsterknopper, ett og ett. Etter omtrent en uke klekkes det.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er grønnlig på farge, med en markert rød lengdestripe på siden. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvehodet er beskyttet av en framoverstikkende nakkehud. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Larvene er ofte utsatt for parasittvepsen Hyposoter notatus.

Overvintringen skjer i det tredje larvestadiet. Til våren fortsetter larven å vokse før den forpupper seg etter omtrent seks aktive uker.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner plantedeler som frø og lignende. De finnes under et blad, lavt ned like over jorden, hvor den er festet i et magebelte til bladet.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Sankthansblåvinge finnes på gresskledde og blomsterrike enger. Arten foretrekker tørre lokaliteter, og finnes gjerne i veiskråninger og lignende.

Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra juli til august. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning[rediger | rediger kilde]

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Larvene[rediger | rediger kilde]

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring.

Larven lever som plantespiser på vanlig solrose, skogstorkenebb (sjuskjære) og blodstorkenebb.

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader . Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen[rediger | rediger kilde]

Sankthansblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til tre uker.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Sankthansblåvinge finnes helt nord i Danmark, og det sydlige Sverige og Finland. Utbredt særlig i fjellområder i Europa, Nord-Afrika og Asia.

I sørlige Norge langs kysten til Stavanger , men finnes enkelte steder på Vestlandet og i Midt-Norge. Vanlig i øst, nord til Nord-Trøndelag, mangler i Nordland, men finnes i Troms.

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. (Systematikken følger Fauna Europaea[2] )

  • sommerfugler (Lepidoptera)
    • gruppe / overfamilie dagsommerfugler (Papilionoidea)
      • familie glansvinger (Lycaenidae)
        • delgruppe Lycaeninae
          • blåvinger (Polyommatini)
            • Sankthansblåvinge – (Aricia artaxerxes (Fabricius, 1793) )
            • Synonymer:
            • Hesperia artaxerxes Fabricius, 1793
            • Plebeius artaxerxes (Fabricius, 1793)
            •  ? Aricia artaxerxes hercynica Kames, 1969

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arten byttet navn fra «rødflekket blåvinge» september 2009
  2. ^ Fauna Europaea Web Service (2004) Fauna Europaea version 1.1, Lycaeninae

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]