Stjertvinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stjertvinger
Slåpetornstjertvinge
Slåpetornstjertvinge
Vitenskapelig(e)
navn
:
Theclinae
Norsk(e) navn: stjertvinger
Hører til: Lycaeninae,
glansvinger,
dagsommerfugler
Antall arter: ca. 2500 i verden
18 i Europa
4 i Norge
Habitat: terrestrisk
Utbredelse:
Delgrupper:

Stjertvinger (Theclinae) er en delgruppe av glansvingene.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Stjertvinger har for det meste en brunlig vingeoverside, gjerne med et større eller mindre innslag av metallisk blåaktige skjell, og de fleste en eller flere tynne stjerter i bakvingens bakkant, der vinge-ribben CuA2 er noe forlenget.

Stjertvinger har et grønt fargefelt mellom øynene. Artene i delgruppen (stammen) Theclini har dessuten en hvit ring rundt fasettøynene.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet.

Et falskt hode[rediger | rediger kilde]

Mange av disse artene har én eller flere lange, tynne stjerter ved bakvingens bakhjørne, ofte har de også en oransje flekk på undersiden her, og selve bakhjørnet kan være vrengt bakover og utover. Alt dette kan skape et inntrykk av et "hode" i sommerfuglens bakende, komplett med "antenner" (stjertene). Man antar at dette kan tjene til å forvirre angripende fugler, som hakker etter feil ende av sommerfuglen, slik at den slipper unna med en skade i den delen av vingene som er minst viktig for flukten, i stedet for å bli drept. Mange arter beveger hele tiden vingene med en gnissende bevegelse som bidrar til å fremheve dette området. Denne atferden finnes imidlertid også hos arter som mangler stjerter og oransje flekk, så det er usikkert om dette er den egentlige funksjonen til atferden.

Duftskjell[rediger | rediger kilde]

Hannene har ofte en oval, mørkfarget grop på forvingen. I denne sitter det spesialiserte skjell, duftskjell eller androconia. Disse skiller ut feromoner som trolig spiller en rolle i kurtiseatferden til disse sommerfuglene.

Indre organer[rediger | rediger kilde]

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Larven[rediger | rediger kilde]

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplantens blader.

Larven lever som plantespiser på ulike urter og planter, flere av artene lever har løvtrær som næringsplanter, forholdsvis mange arter lever på parasittiske planter i mistelteinfamilien. Larvene til stjertvinger er gjerne korte og trinne, og fint hårete. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader . Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Sjertvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.

Overvintringen varierer mellom de ulike artene og kan skje som egg, larve eller i puppestadiet.

Systematisk inndeling med europeiske arter[rediger | rediger kilde]

Slektskap mellom artene og den systematiske inndelingen er ikke avklart, derfor kan det komme endringer. Denne inndelingen er basert på The Tree of Life Web Project[1], mens de europeiske artene er hentet fra Fauna Europaea Web Service[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Brower, Andrew V. Z. 2007. Lycaeninae Leach 1815. Version 18 June 2007 (temporary). in The Tree of Life Web Project, [1]
  2. ^ stamme Theclini og stamme Eumaeini

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]