Samboerskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Samboerskap er ugift samliv i ekteskapslignende former mellom to myndige personer. Det er i dag ingen generell definisjon i det norske lovverket av hva en «samboer» er, men for arv/uskifte er dette nå definert i arveloven § 28a på følgende måte: «Med sambuarskap i lova her reknar ein at to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold.»[1]

Blant personer mellom 16 og 79 år i Norge lever 67 prosent i samliv, dvs. to av tre. Av disse lever hvert fjerde par som samboere og tre av fire par som gifte. (pr. 2011).[2] Blant alle, om man lever i samliv eller ikke, er samboerandelen på 18 prosent og ekteskap utgjør 49 prosent.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Samboerskap (tidligere konkubinat eller papirløst ekteskap) var ikke tillatt i Norge frem til 1972, da den såkalte konkubinatparagrafen, straffeloven § 379, ble opphevet. Samboerskap var derfor forholdsvis uvanlig i Norge frem til ca. 1970 og ble kun praktisert av meget liberale mennesker, gjerne i kunstnermiljøer. De som levde i samboerskap gjorde dette gjennom hele livet. De var også ofte i uttalt opprør mot kirke og konservative verdier.

Under og etter ungdomsopprørene i 1968 (også blant annet hippikulturen) ble det en økning i samboerskap blant unge. Den vanligste betegnelsen var "papirløst ekteskap" (eldste treff i Aftenspostens arkiv i 1971) mens "samboerskap" ble en mer vanlig betegnelse senere (eldste treff i samme arkiv i 1983). I begynnelsen ble det oppfattet (og var nok ofte ment) som et opprør mot konservative verdier. Argumentasjonen var gjerne at kjærligheten mellom to mennesker kun angikk de to og ikke angikk kirke, offentlige myndigheter og andre institusjoner (derav "papirløst"). Samboerskap ble også ofte omtalt som "prøveekteskap" noe som var forholdsvis beskrivende da de fleste samboere i motsetning til tidligere valgte å gifte seg etter noen år eller når de fikk barn.

Etter 1980 ble det vanligere å velge samboerskap som samlivsform. Andelen samboere har gradvis økt fra 1980-tallet. I perioden 1993-95 var 20 prosent av samlivene et samboerskap, mens tallet i 2011 var på 26 prosent.[2]

Av de yngre samlivene, personer mellom 20-24 år, er andelen samboerskap uendret fra 1980-tallet, mens det har skjedd en økning særlig for dem mellom 30-50 år. Samtidig med at samboerskapet ble mer vanlig var det flere samboere som ønsket seg de samme rettigheter (og plikter) som de gifte. Lovverk og samfunnet forøvrig har derfor gradvis tilpasset seg samboerskapet som samlivsform, ved f.eks. familierabatter hos flyselskaper og mulighet for å forsikre samboere.

Juridisk[rediger | rediger kilde]

Definisjon av samboere[rediger | rediger kilde]

Inngangen og utgangen av et ekteskap er klart definert. Slik er det ikke for samboerskap. Ofte kan også de samboende selv være uenige om når samboerskapet egentlig startet (f.eks. når overnattingene fikk en viss hyppighet, når «tannbørsten flyttet inn», når innflytteren fikk eget klesskap eller når innflytteren sa opp/solgte sin egen bolig). Definisjonen av et samboerskap har endret seg over tid, f.eks. vil noen fortsatt omtale seg som samboere når de på grunn av studier eller arbeid må bo på forskjellig sted mens andre ikke vil lenger betegne dette som samboerskap. Uenigheten av hva som skal anses å være et samboerskap gjør det vanskelig både å forske på samboerskap, tallfeste antall samboere, samt å gi rettigheter og plikter til samboende.

Det er en del institusjoner som har behov for å definere om et par skal regnes som samboere eller ikke. Dette gjelder f.eks. offentlige institusjoner, bobestyrere, forsikringsselskaper og private firmaer med familierabatter o.l. Disse institusjonene bruker gjerne et eller flere av følgende tre kriterier:

1. Bo sammen

Dette regnes normalt som oppfylt hvis man er registrert med samme adresse i folkeregisteret. I følge dette kriteriet vil man ikke lenger være samboere hvis man for en periode bor (og er registrert) på forskjellige adresser. Dette er et viktig skille fra ekteskapet ved at bostedsadresse for ektefeller ikke påvirker status som gift.

2. Leve i ekteskapslignende forhold

Med ekteskapslignende forhold tenker man gjerne på at man bruker en viss tid sammen, at man støtter hverandre økonomisk og at man har et seksualliv av en viss hyppighet. Nå er det imidlertid stor variasjon på hvordan dette praktiseres selv blant gifte og en vurdering/bevisføring av dette i en konfliktsituasjon egner seg lite for rettsvurderinger. I praksis forenkler man derfor dette kravet til å si at dette er tilfredstilt hvis de lovlig kunne ha giftet seg. Dermed utelukkes f.eks. bror og søster eller et par hvor den ene fortsatt er gift fra å bli oppfattet som samboere.

3. Gjensidig bekreftelse

Begge parter må på en juridisk forpliktende måte bekrefte at de oppfatter seg som samboere og at de aktuelle rettigheter og plikter skal gjelde for dem. Dette er for å unngå at en «leieboer» plutselig skal kunne gjør krav med begrunnelse i samboerforhold når den andre parten ikke er inneforstått med dette.

Økonomisk hovedregel[rediger | rediger kilde]

Hovedregelen for et samboerforhold er at hver av partene eier det de selv bringer inn i samlivet fullt ut. All arbeidsinntekt og gaver blir den enkelte samboers eneeie. Det samboerne anskaffer/mottar sammen, eies i sameie mellom partene og reguleres av Sameieloven. Samboerne har ikke gjensidig underholdsplikt med mindre de selv avtaler dette.

Samboerkontrakt[rediger | rediger kilde]

Nyere undersøkelser viser at kun 15-20 % av samboere har en formell samboerkontrakt.[3] I tillegg er det kun 13 % av samboerne som har testament.[4] Det økonomiske oppgjøret etter et samboerforhold kan føre til konflikter med vanskelig bevisførsel dersom partene ikke har inngått avtale om hvem som eier hva og hvordan gjenstandene og gjelden skal fordeles ved et brudd.

Hustandsfellesskapsloven regulerer i en viss grad hva som skal skje med sameiernes bolig dersom samboerskapet oppløses.

Dødsfall og arv[rediger | rediger kilde]

Mens en gjenlevende ektefelle automatisk arver den førstavdøde ektefellen, arver ikke samboere hverandre med mindre dette er særskilt avtalt med et gyldig testament.

Den 1. juli 2009 ble arveloven kapittel III A satt i kraft,[1] noe som medførte viktige endringer for samboeres rettigheter ved dødsfall hvis de har, har hatt eller venter barn med hverandre ved dødsfallet. Slike samboere får en automatisk rett til fire ganger folketrygdens grunnbeløp og overfor øvrige arvinger (med unntak av særkullsbarn) er slike samboere gitt rett til å sitte i uskiftet bo med felles bolig, innbo, bil og felles fritidseiendom.

Andre juridiske forhold[rediger | rediger kilde]

Reglene om samboerskap har utviklet seg gjennom praksis og lovgivning de siste 25 år, og både folketrygdloven og skattelovene har egne bestemmelser om samboerskap.

Samboende med felles barn har en del begunstigelser som avgiftsfritak ved den enes død og lik rett som gifte ved pensjon og trygderettigheter etter folketrygdloven.

Referanser[rediger | rediger kilde]