Vladimir Jabotinsky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vladimir Jabotinsky
Zeev Jabotinsky.jpg
Født 17. oktober 1880
Ukraina Odessa i Ukraina
Død 4. august 1940 (59 år)
USA New York
hjerteinfarkt
Ektefelle Anna Markova Gelperin (1907-40)
Yrke Journalist, jurist og leder for terrorgruppen Irgun

Ze'ev (Vladimir) Jabotinsky (født 5. oktoberjul./ 17. oktober 1880greg. i Odessa, død 4. august 1940 i Hunter (New York)) var en jødisk sionist og forfatter som er mest kjent for å være den ideologiske lederen for høyresiden av zionismen. Han var også stifteren, lederen og den ideologiske motivatoren for den jødiske terror-gruppen Irgun.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Jabotinsky ble født i Odessa, Ukraina av en jødiske middelklasse-familie og utdannet i russiske skoler. Hans talent for journalisme ble tydelig da han kom i tenårene og publiserte sin første artikkel i en alder av 16 år i en avis i Odessa. Senere ble han sendt til Sveits og Italia for en russisk presse. Senere utdannet han seg til advokat. Han behersket både russisk, jiddisk og hebraisk skriftlig.

Som sionist[rediger | rediger kilde]

Jabotinsky sluttet seg til zionist-bevegelsen etter Kisjinev-pogromene i 1903, og ble raskt ansett som en talentfull taler og intelligent oppvakt ungdom. Samme år startet han militsgruppen Jewish Self-Defense Organization, som bestod av unge jødiske menn som skulle beskytte andre jøder i Russland mot antisemittiske opptøyer. Han skapte kontrovers innad i det jødiske miljøet, og i denne perioden trakk han seg noe tilbake for å studere hebraisk. Han byttet så sitt russiske fornavn Vladimir til det hebraiske Ze'ev i en søken tilbake til sine jødiske røtter. Han ble deretter valgt til delegat for den sjette sionist-kongressen. I 1909 fikk han mye oppmerksomhet for sine verbale angrep overfor ledere i det jødiske samfunn på grunn av deres deltagelse i hundreårsmarkeringen for fødselen til den russiske forfatteren Nikolaj Gogol. Jabotinsky mente at Gogol var antisemitt og at de jødiske lederne som deltok i markeringen, derfor manglet selvrespekt.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig unnfanget han ideen om å opprette en jødisk legion som kunne slåss sammen med britene mot ottomanerne som den gang kontrollerte Palestina. Sammen med Joseph Trumpeldor dannet han the Zion Mule Corps som besto av flere hundre jødiske menn, hovedsakelig av russisk opphav. Enheten deltok i slaget ved Gallipoli. Da enheten ble oppløst, reiste han til London hvor han forsøkte å få gjennomslag for etableringen av en jødisk enhet som skulle kjempe i Palestina som en del av den britiske hær. Først i 1917 gikk britene med på å sende jødiske enheter dit og etablerte Den jødiske legion. Jabotinsky kjempet så i 1918 mot tyrkerne i Jordan og endte opp med å bli dekorert for tapperhet da han under slaget ved Megiddo ledet Den jødiske legion over Jordanelven.

Etter at hans tid i den britiske hær var over, prøvde han å etablere jødiske militsgrupper i Palestina, men etter det palestinske opprøret i 1920 endte han opp med å bli arrestert av britene.

Splittelsen i den sionistiske bevegelse og følgene av hans filosofi[rediger | rediger kilde]

Under de jødiske innvandringsbølger til Palestina først på 1900-tallet ble den sionistiske bevegelse splittet i flere leirer. Den toneangivende retningen ble den sosialistiske sionismen, hvis kjente leder David Ben-Gurion ble Israels første statsminister i 1948. Men allerede i 1923 hadde Jabotinsky brutt med den sionistiske hovedorganisasjonen. Han var sterkt påvirket av polsk høyre-nasjonalisme og italiensk fascisme, og mente at den moderate sionismens forhandlingsstrategi ville føre til at jødene tapte kampen om et eget hjemland. [1]

Jabotinsky var en sterk ideolog og original tenker. På to punkter skilte han seg avgjørende fra den sosialistiske sionismen i synet på hvordan drømmen om en jødisk nasjon skulle oppnås: For det første skulle Israels territorium omfatte både øst- og vestbredden av Jordanelven, altså hele mandatområdet Palestina. For det andre skulle det jødiske folks politiske suverenitet erklæres over hele området. Tankene om hvordan man skulle realisere drømmen om det såkalte stor-Israel, ble lansert i to artikler trykket i 1923 under tittelen «The Iron Wall» («Jernmuren»). Her beskriver han sin holdning til de araberne som bodde i mandatområdet som "høflig likegyldig". Han hevdet – i motsetning til sosialistiske sionister – at en frivillig, gjensidig overenskomst med disse araberne er en illusjon. «Ethvert stolt folk vil kjempe mot fremmede bosettere så lenge de ser muligheten av at de vil lykkes med dette.» Derfor mente han at sionistene står tilbake med to valgmuligheter: Enten å avblåse den jødiske bosettingen av Palestina, eller fortsette som om det ikke bor arabere der. Jabotinsky var imidlertid motstander av å deportere araberne. I stedet, mente han, måtte den gryende jødiske nasjon bygge opp en sterk militærmakt for å sikre den jødiske tilstedeværelsen i området. Dette ble selve grunnidéen i den revisjonistiske sionismen: Oppbyggingen av en ugjennomtrengelig «jernmur» av militær makt som den eneste måten å trygge det jødiske folks eksistens på. [2]

Jabotinsky ble sterkt kritisert av moderate sionister for å ha utformet en amoralsk sionisme. Etterhvert ble imidlertid jernmur-strategien til en viss grad akseptert blant ledende Arbeiderparti-sionister (bl.a. David Ben-Gurion og Golda Meir). Jabotinsky så imidlertid ut til også moderere sin egen jernmur-tankegang gjennom å presisere at den ikke burde være noe endelig mål. Når jernmuren var ugjennomtrengelig, kunne tiden være kommet for forhandlinger med araberne med sikte på sameksistens.

Jabotinsky døde i 1940. Men hans sterke understrekning av maktbruk som både et middel og mål kom til å slå rot i israelsk høyrepolitikk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]