Cornelis Vreeswijk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cornelis Vreeswijk
Cornelis Vreeswijk
Cornelis Vreeswijk i 1967.
Født 8. juli 1937
Nederland Velsen, Noord-Holland,
Nederland
Død 12. november 1987 (50 år)
Sverige Stockholm, Sverige
Ektefelle Ingalill Rehnberg 19621968
Bim Warne 19701975
Anita Strandell 1978–1981
Barn Jack Vreeswijk
Yrke Trubadur, komponist, bluesmusiker

Cornelis Vreeswijk (født 8. august 1937 i IJmuiden, Velsen, Nederland, død 12. november 1987 i Katarina sogn i Stockholm) var en nederlandsk-svensk trubadur, komponist og poet. Etter sin død er han blitt ansett som en av Sveriges største sangere sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube. Vreeswijk vokste opp i Nederland, men i en alder av tolv flyttet han med familien til Sverige. Han ble populær i Sverige i løpet av 1960-tallet som balladesanger, låtskriver og skuespiller. Vreeswijk var produktiv til sin død, og utover sine egne komposisjoner spilte han blant annet tolkninger av Carl Michael Bellman, Victor Jara, Povel Ramel, Evert Taube og Lars Forssell. Han spilte også mange konserter og var på mange turneer. Med sine tekster og sin musikk, var han i Sverige en svært høyt elsket visesanger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Diktet Preliminärt utkast till evt. funderingar kring mitt framtida testamente
Har visor något värde? Nu när man är död?
Så länge jag sjöng dem, fick jag dagligt bröd.
Nu ger jag dom till alla och envar.
Och jag menar att: visor tillhör alleman.
Den som ej kan sjunga lyssnar på dem som kan.
Och ingen vet vem visan skrivit har.
Visst får du ärva visorna, jag lämnade dem ju kvar.

Vreeswijk ble født i havnebyen IJmuiden i Nederland.[1] Hans far, Jacob Vreeswijk, var grossist som eide flere drosjer og lastebiler. Hans mor het Jeanne, og han hadde tre yngre søstre, Marianne (født 1939), Ida (født 1943) og Tonny (født i Sverige i 1952). Vreeswijk har beskrevet sin barndom som ganske idyllisk, helt til andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Nederland i 1940. Familien hadde før den tid sett ganske bra ut, noe som endret seg under krigen, da Jacob Vreeswijk fikk sine biler beslaglagt, og dermed stoppet lastebilvirksomheten hans.

I 1949 ønsket faren at familien flyttet til Sverige, etter å ha vært på reise i landet, og i november 1950 reiste familien til Ekerö utenfor Stockholm.[2] Hans far fikk arbeid som mekaniker i Stockholm, mens Cornelis og søsknene begynte i Träkvista folkeskole. Selv om han i utgangspunktet ikke kunne et eneste ord svensk, klarte han skolen svært godt, inkludert leksene utenat. Han gikk hardt ut på egen hånd for lære det nye språket, og blant annet har han fortalt at tegneserien «Fantomet» var en av hans viktigste kilder til å lære språket.

Etter bestått eksamen fra Sankt Görans samrealskola i Stockholm dro Vreeswijk til sjøs som maskinoffiserelev, men mønstret av etter fire måneder. Deretter arbeidet han som kontorgutt på Lidingö, hvor familien flyttet. Det var på denne tiden han lærte å spille gitar og begynte å skrive sine egne låter, hovedsakelig for å underholde vennene sine. Hans ønske var å bli journalist, men karakterene fra skolen var ikke nok til å komme inn Journalistinstitutet. En mulighet for dem som ønsket å bli journalist på den tiden var først å utdanne seg til å bli sosionom, og Vreeswijk begynte derfor på Socialinstitutet. Under en kort ansettelse som psykiatrisk sykepleier ved Beckombergasykehuset, møtte han Inga Rehnberg, og et forhold utviklet seg. De giftet seg i 1962 og to år senere fødte hun deres sønn Jack.[3]

Vreeswijks foreldre og søstre Marianne og Tonny flyttet i 1961 tilbake til Nederland, mens han selv og søsteren Ida valgte å bo videre i Sverige.

Gjennombruddet på 1960-tallet[rediger | rediger kilde]

I 1960 hadde Vreeswijk sin første konsert da hans gode venn Leif Samuelsson fortalte foreldrene sine at Vreeswijk ville spille i frelsesarmeens lokaler på Östgötagatan i Södermalm. I 1962 ble Vreeswijks dikt «Den förtrollade telefonen» publisert i Dagens Nyheter, på samme tid om han begynte å opptre på studentarrangementer med sine egne sanger. Han ble kjent med andre visesangere, som Torgny Björk og Fred Åkerström og begynte å vises på Vispråmen Storken i Stockholm. I desember 1963 ba Fred Åkerström, Anders Burman som var grunnlegger og produsent av plateselskapet Metronome, å synge noen av Vreeswijks låter, og Burman hørte dermed Vreeswijks låter og ble imponert. Resultatet var at Vreeswijk selv fikk synge sine egne sanger inn på plate, og på forsommeren 1964 kom hans første LP ut på Metronome, «Ballader och oförskämdheter». De første 500 eksemplarer av platen ble solgt ut raskt, og året etter ble albumet en gullplate. På høsten 1964 gjorde Vreeswijk, Fred Åkerström og Ann-Louise Hanson sammen med gitaristen Nils Hellmark en omfattende turne i Sverige. En av konsertene i Stockholm (4. desember 1964) ble spilt inn og utgitt på albumet «Visor och oförskämdheter».

Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta ”Skepparen” Cervin på Vietnamdemonstrasjon på Hötorget i Stockholm den 28. august 1965.

I 1965 fortsatte Vreeswijk med revyspillet sitt i Göteborg og Stockholm. Han skrev populær musikk for andre artister, blant andre, Per Myrberg, Siw Malmkvist og Anna-Lena Löfgren. Han skrev også sanger som ble sunget av blant annet Monica Zetterlund. Dette året ble også hans andre LP gitt ut, «Ballader och grimascher». Han holdt flere konserter, og hadde en mindre rolle i filmen «Salt gutta og sekstantar» (senere omdøpt «Hei du glad sommer!»).

Samme år ble Vreeswijk etablert i underholdningsindustrien, inkludert to sanger på de svenske hitlistene («I natt jag drömde» og «Brev från kolonien»). I 1966 kom hans tredje LP, «Grimascher och telegram», der han samarbeidet med jazz-pianisten Jan Johansson. I løpet av sommeren 1967 sank husbåten som Vreeswijk brukte som bolig ved Årstaviken, og på grunn av denne ulykken forsvant mye av hans arbeid, blant annet mange visetekster og et manus. Samme året hadde han en stor rolle som kokken i filmen Svarta palmkronor, regissert av Lars-Magnus Lindgren. Filmen ble filmet i over fire måneder i Rio de Janeiro, Brasil. Her fant han sin kjærlighet til samba, som kom til å påvirke hans kreativitet veldig sterk.

I 1968 skilte Cornelis og Inga seg. Samme år sang han for første gang ved Visfestivalen i Västervik, der han også spilte mange ganger senere. Dette året ga han også ut sin LP, «Tio vackra visor och Personliga Person», som bærer tydelige spor av hans opphold i Brasil, spesielt sambaen.

I årene 196869 spilte Cornelis teater i Helsingborg og Malmö, samtidig som har var på turne med Östen Warnerbring. Høsten 1969 ga han ut LP-en «Cornelis sjunger Taube», noe han fikk mye oppmerksomhet for på grunn av hans ukonvensjonelle måter å tolke sangene til Evert Taube. Albumet ble en stor suksess blant kritikere og platekjøperne, og noe av musikken ble senere brukt som soundtrack i filmen «Ni ljuger!».

1970-tallet[rediger | rediger kilde]

En skulptur som forestiller Cornelis Vreeswijk i Cornelisparken i Stockholm.

I 1970 kom Cornelis første diktsamling, «En handfull gräs», som ble godt mottatt av kritikerne. Det samme året gjorde han en omvisning på folkeparkene i Stockholm sammen med pop-gruppen Made in Sweden, der Georg Wadenius, Bosse Häggström og Tommy Borgudd var med. Sammen med Made in Sweden og Björn J:son Lindh ble det til et dobbelt-album, «Poem, ballader och lite blues». Cornelis gjorde også et show på Hamburger Börs i Stockholm sammen med Ernst-Hugo Järegård og Östen Warnerbring – «Lyckohjulet eller Var ska jag hänga min hatt i natt». Dette showet resulterte også i en LP. Samme år giftet Cornelis seg med Bim Warne.

Året etter flyttet kona og Cornelis til en villa i Skåne. Han byttet også plateselskap, etter å ha hatt samme selskap helt siden det første albumet kom ut, men inngikk nå en avtale med det nederlandske selskapet Philips Records. Etter at han signerte en kontrakt med Philips i Amsterdam, kom han tilbake med en plastpose full av nederlandske gylden. Hans første LP for Philips ble «Spring mot Ulla, spring!», med tretten av Carl Michael Bellman sine brev i unike og personlige tolkninger. Dette albumet solgte svært godt, og samme år kom Cornelis på første plass i de svenske hitlistene med låten «En fattig trubadur» (med tekst av Arne Pärson, tonsatt av Alvar Kraft).

Under en opptreden i Söderhamn i 1971 fortalte Cornelis om den da helt uetablerte Monica Törnells sang i farens kro. Cornelis verdsatte henne mye, og sørget for at hun fikk en platekontrakt med Philips. Han begynte også å turnere med henne og Björn J:son Lindh samme år. I 1972 ga Cornelis ut platen «Visor, svarta och röda», der han tolket musikeren Lars Forssell. I perioden 19721974 bodde Cornelis og kona delvis i Nederland og delvis i Frankrike og Cornelis dukket bare sporadisk opp i Sverige. Han gjorde turneer i Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike, der planen var å få et gjennombrudd i utlandet hvor han ble fremmet som en nystartet artist. Han oversatte noen av sine sanger til nederlandsk og hadde suksess med sanger som «De nozem en de non» (Rockeren og nonnen) og «Veronica». I 1973 kom LP-en, «Istället för vykort», publisert på Yrkestrubadurernas plateselskap.

I løpet av sommeren 1974 ble filmen «Rännstensungar», der Cornelis hadde en av de ledende rollene spilt inn i Stockholm, der han også skrev noen av filmens sanger. Samme år kom LP-en «Getinghonung» og han gjorde også flere en-manns-show i Stockholm på puben Stockholms Börsen. Han hadde også en populær opptreden i Västervik, der festivalen ikke hadde hørt ham siden 1971.

I løpet av 1975 og 1976 ble han separert og skilt, og begynte på to plater, «Narrgnistor och transkriptioner» og «Vildhallon», som først ble gitt ut senere.

I 1977 publiserte han enda en ny plate med Bellmans tekster, «Movitz! Movitz!». Sammenlignet med den forrige. «Spring mot Ulla, spring!» var tolkningene denne gang mer tro mot perioden. Cornelis ble på denne platen akkompagnemert av musikklæreren og gitaristen Ulf G. Åhslund. Begge var veldig fornøyd med albumet, som riktignok var en kritisk suksess, men solgte dårlig. Det samme året gjorde Cornelis et album med tolkninger av den chilenske visedikteren Victor Jara med sine egne oversettelser. På høsten ble et show spilt på Bacchi Wapen i Stockholm, der Cornelis opptrådte sammen med Diana Nuñez, Inger Öst og Anita Strandell. Showet turnerte i Sverige og gikk på TV i 1978.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Cornelis giftet for tredje gang, med Anita Strandell i begynnelsen av 1979. Bryllupsreisen gikk til Brasil og dens kunstneriske resultat var platen «Om Deirdre», der Anita Strandell synger Cornelis ballader og samba-oversettelser og Cornelis selv er samlende forteller. Fra samme periode kom også LP-en «Bananer – bland anna». I 1980 kom platen «En spjutkastares visor», med Cornelis bearbeiding av materialer fra den finske pop- og visesangeren Tapio Rautavaara. Platens tittel kom av at Rautavaara vant OL-gull i spyd under Sommer-OL 1948 i London. I samme periode kom også to to plater med tolkninger av Povel Ramels sanger. I 1981 turnerte Cornelis mye i Sverige, og derfor kom det kun en plate, en plate med eget materiale kalt «Hommager och pamfletter».

Nå innledes en ytterligere vanskelig periode i livet til Cornelis. Han turnerte utenfor Sverige, og i 1983 foretok han en sultestreik for å få orden på skattproblemene sine, og først etter mekling av statsminister Olof Palme, ble et forlik inngått med skattemyndighetene. Cornelis levde et omflakkende turneliv og utførte de fleste konserter og turneer alene mens han bodde alene i København. I løpet av høsten og vinteren 1984 spilte han inn en ny LP i Tromsø i Norge, «Mannen som älskade träd» med nyskrevet materiale. I 1985 ble han diagnostisert med diabetes, og det han ble anbefalt å gå ned i vekt og slutte å drikke alkohol. Dette året opptrådte han på blant annet visefestivalene i Vaxholm og Västervik og hadde rollen som Pontius Pilatus i en produksjon av Jesus Christ Superstar i Stockholm.

På nyttårsaften 1985 var Cornelis hemmelig gjest på en nyttårsgalla ledet av Ulf LundellJohanneshovs Isstadion i Stockholm, som ble sendt direkte på fjernsyn. Cornelis sang hans mektige bluestolkning av Bellmans «Fredmans epistel nummer 81», «Märk hur vår skugga» noe som førte til stor applaus. Dette var en gjenoppliving av Cornelis, og han skjønte han hadde fremdeles hadde et ungt publikum.

Den 12. desember 1986 hadde Agneta Brunius TV-film «Balladen om den flygande holländaren», en film om Cornelis liv og kunstnerskap, premiere. I 1986 kom også platen med den nesten profetiske tittelen «I elfte timmen», en plate som inneholdt Cornelis klassiske visemateriale i ny rockestil. Platen var et forsøk fra Cornelis venn og produsent Silas Bäckström om å finne et nytt publikum til Cornelis, og albumet, som ble utgitt som både som LP og CD – var en suksess. Etter denne ble han tildelt Nils Ferlin-Sällskapets trubadurpris i 1987.

Vreeswijks grav på Katarina kyrka.

Sommeren 1987 gjorde han mange anerkjente opptredener på Roskildefestivalen og visfestivalen i Västervik. Det følgende året sa musikk-journalist Oscar Hedlund: «Aldri har jeg hørt Cornelis bedre, enn i Västervik sommeren 1987, skjelvet ruinene av hans styrke og tristhet. Han var syk, uthulet, men blikket var en jevn marg. Det var en slags stille høytid av ham». Den samme kvelden sa også Cornelis til Hedlund: «Nå kan du ta det siste skuddet». Det var først senere at Hedlund forstod hva Cornelis hadde ment med dette.[4]

Foruten den tidligere nevnte diabetesen led han også av leverkreft, men til tross for dette deltok han på turneer og arrangementer Sverige rundt. I løpet av september og oktober 1987 spilte han inn sitt siste album «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder». Tekstene fra platen er også inkludert i diktet med samme navn. Cornelis gjorde en innsats i dagene før hans død for å se denne boken på trykk, men diktet ble utgitt posthumt. Cornelis døde 12. november 1987[5]Södersjukhuset av leverkreft. Han er gravlagt på Katarina kyrkogård, ved siden av 1600-tallets Lars Wivallius grav.

Vreeswijks karriere i Nederland[rediger | rediger kilde]

I 1966 ble Cornelis invitert til Nederland av tv-stasjonen Vara. Cornelis hadde oversatt noen av sine svenske sanger[6], og skrev også nye sanger på nederlandsk. Visen «De nozem en de non» ble gitt ut som singel, men fikk ingen suksess. Når Cornelis få år senere endret plateselskap til Philips, håpet han at Philips kunne gjøre et nytt forsøk på å starte hans karriere i Nederland, og i 1972 kom hans første nederlandske album, Cornelis Vreeswijk, som ble en stor suksess, og solgte over 100 000 eksemplarer. Samme sommer havnet han på topplisten da radiostasjon Veronica begynte å spille låtene hans, og i løpet av høsten reiste han på en vellykket turné i landet.

Hans andre album i Nederland, «Leven en laten leven», ble derimot ingen stor suksess, og heller ikke det tredje albumet «Liedjes voor de Pijpendraaier en mijn Zoetelief» solgte spesielt bra. Årsaken til det sviktende salget kan ha vært at han ikke hadde god nok nederlandsk til å uttrykke seg bra nok og at Nederland manglet en sangtradisjon som svenskene.

Etter en noe mislykket forsøk på en ny start i Nederland, med oversettelser av Jim Croce og Victor Jara, gikk Cornelis og Philips hver til sitt, og hans karriere i Nederland så ut til å være over, men i 1982 prøvde en gruppe av venner og kolleger å overtale ham til å gjøre et nytt forsøk. Resultatet ble albumet «Ballades van de gewapende bedelaar», som noen har klassifisert som hans beste noensinne. Hvorfor er vanskelig å forstå, selv om det nok er hans mest "Corneliske" album på nederlandsk, uten Philips og deres popstil. Selv om hans suksess i Nederland ikke er sammenlignbar med den svenske, har det siden 2000 eksistert en nederlandsk Cornelis Vreeswijk-selskap, og de gir ofte ut samleplater med nederlandskspråklige låter.[7]

Vreeswijk som person[rediger | rediger kilde]

Portrett av Cornelis Vreeswijk malt av den svenske kunstneren Tommy Tallstig

Cornelis første kone, Ingalill Rehnberg har fortalt at Cornelis var ekstremt skjør. Når han sto på scenen eller i studio, hadde han full kontroll, men i resten av livet hadde han en veldig lav selvfølelse. Han var noen ganger sjenert, og hvis det var konflikt, kunne han ofte gå bort fra situasjonen for å unngå en konfrontasjon. Men selv om han for det meste hadde kontroll, kunne det like godt komme et raserianfall, som for eksempel i 1966, da han nektet den svenske radioen å spille sangene hans fordi radioledelsen hadde bestemt at noen av sangene hans fra hans andre album «Ballader og grimascher» bare skulle spilles med forsiktighet. Cornelis sendte da et klagetelegram til daværende samferdselsminister Olof Palme og radiosjef Olof Rydbeck.

Hans andre kone, Bim Warne har beskrevet han som en svært generøs person. Bim og Cornelis bodde i et hus i Vismarlöv nært Klågerup i Skåne, og der trivdes han i starten. Familielivet innebar dog ingen kunstnerisk vekkelse, men det virket som om han trengte motgang og problemer for å komme til sin rett som kunstner. Både Inga og Bim har fortalt Cornelis enorme sjalusi kunne gå til psykotiske uttrykk, og han kunne bli veldig sint hvis han trodde noen viste mer enn en høflig interesse for hans koner.[8]

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Cornelis manglet full bevissthet om verdien av penger,[trenger referanse] og hvis han hadde noen så brukte han dem raskt opp. Han brydde seg ikke om kvitteringer, bokføringer og selvangivelse,[trenger referanse] men mot venner og bekjente kunne han være sjenerøs.

Ved høsten 1969 ble skatten hans så stor som 125 000 svenske kroner, og han ble truet med konkurs. Cornelis ble da enig om en betalingsplan, men i desember 1972, var gjelden derimot økt til 425 000.

I valgkampen 1982 dukket Cornelis opp på Socialdemokraternas valgmøter, og når betalingen for dette kom på 190 000 pluss utgifter, viste det seg at hele beløpet gikk til kronofogden, og Cornelis begynte derfor på en sultestreik. På sin andre streikedag, ble det arrangert et møte mellom skattemyndighetene, Olof Palme og Cornelis selv. Cornelis, som nå skyldte nesten 1,5 millioner, lovet å betale 10 000 per måned,[9] men avtalen varte bare noen få måneder og Cornelis endte opp med å betale alt fordi han følte at skattemyndighetenes skatt etter skjønn var for høy. Cornelis flyttet høsten 1983 til København, fordi han hevdet å ha yrkesforbud i Sverige. Da hans skjønnsskatt ble senket ned en halv million, returnerte han til Sverige på sommeren i 1984 for en turné.

I årene som fulgte betalte Cornelis tilbake mindre deler av gjelden, men nok til å vise sin goodwill. Da han døde i 1987, hadde han 700 000 i gjeld, og det tok fram til 1990 før all gjeld ble betalt og avgjort.

Fengsel[rediger | rediger kilde]

Cornelis ble dømt til fengsel flere ganger, og de fleste gangene var det enten humøret eller alkoholen som var årsaken:

  • I mai 1967 ble han dømt til to måneders fengsel for fyllekjøring og kjøring uten gyldig førerkort, selv om han rømte ved en anledning fra Bogesunds fengsel.[10]
  • I mai 1975 ble han dømt til en måned i fengsel for overfall og ulovlig trusler. Bakgrunnen var at han hadde plukket opp to jenter og brakt dem med seg til leiligheten deres. Men der hadde det vist seg at de to var transvestitter og Cornelis var blitt så opprørt at han truet med en kniv og ba dem gå bort. En mann ble lettere knivstukket. Dette har Cornelis avbildet i sangen «Ballad om hurusom Don Quijote gick på en blåsning»[11]
  • I november 1975 ble han dømt til to måneders fengsel etter et slagsmål med forfatter Arvid Rundberg[12], mens i desember 1985 ble han dømt til prøvetid og medisinsk behandling for kjøring uten gyldig førerkort og promillekjøring.

Vreeswijk som artist[rediger | rediger kilde]

Fred Åkerström hadde kontrakt med plateselskapet Metronome, som også ga ut hans debutalbum, «Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson» i 1963[13] . Da tiden kom for å spille inn en oppfølger foreslo Åkerström en plate med tekster av Cornelis Vreeswijk. Siden det var ingen demolåter av Cornelis, tok Åkerström Cornelis med til Metronomes platestudio i Karlbergsvägen i Stockholm. Metronomeeier Anders Burman hørte Cornelis låter, og bestemte at de skulle gis ut på LP, men sunget av Cornelis selv, og i 1964 ga Cornlelis ut sin første LP, «Ballader och oförskämdheter». I 1966 ga Metronome ut «Grimascher och telegram», hvor Cornelis spilte sammen med jazzpianisten Jan Johanssons trio. Albumet inneholdt sanger som «Ångbåtsblues», «Jag hade en gång en båt», «Telegram för fullmånen», samt «Balladen om herr Fredrik Åkare och den söta fröken Cecilia Lind».

I 1968 kom sambaplaten «Tio vackra visor och Personliga Person» ut, en plate som er blitt kalt «juvelen i hans krone».[14] På platen blir han akkompanjert av gitaristen Rune Gustafsson, bassisten Sture Nordin og congaspilleren Sabu Martinez.

Produsent Anders Burman har fortalt at Cornelis ikke ønsket å bli styrt av noen. Ved innspillinger visste han hva han ville, men tok også imot kommentarer fra studioet. Vanligvis blomstret han i studio, men noen ganger ville han bli mer distrahert og uinteressert om innspillingen tok tid.

Cornelis ble i Metronome frem til 1971, men forlot selskapet da de trakk penger fra inntekten hans for å betale foreløpig skatteberegning. Cornelis hadde også inntekter fra STIM og SAMI, og pengene ble utbetalt uten skattetrekk. Resultatet var at inntektene fra Metronome gikk direkte til resterende skatt og Cornelis følte seg derfor lurt av selskapet. Når Metronome ikke ønsket å gi ham 50 000 kroner som han trengte for forskuddsbetaling for et hus i Skåne, avsluttet han kontrakten. Cornelis kontaktet så Boo Kintorp, leder av plateselskapet Philips Records i Nederland, og snart skrev Cornelis platekontrakt med plateselskapet med et forskudd på 50 000 kroner i kontanter.

Den første platen med Philips var «Spring mot Ulla, spring!», der Cornelis synger Bellman med arrangement av Björn J:son Lindh, og platen solgte raskt over 50 000 eksemplarer. Philips hadde også muligheten til å lansere ham i Nederland, og Cornelis oversatte sine tekster til nederlandsk, og hadde suksess der også. I løpet av fire Grammisgallaer tok han hjem hele fem priser: årets visesanger i 1969, årets komponist – musikk og tekster i 1969, årets produksjon vise eller folkemusikk i 1970, årets populærproduksjon av mannlig artist i 1971 og årets mest populære artist 1972. I 1974 kom albumet «Linnéas fina visor», der Linnéa var mellomnavnet til han andre kone Bim Warne.

For Philips laget Cornelis én plate i året frem til 1978, inkludert en plate der han tolket Lars ForssellVisor, svarta och röda»).

Selv om han hadde kontrakt med Philips ga han ut i 1973 et album for Yrkestrubadurernas; «I stället för vykort». Dette var faktisk et brudd på kontrakten, men Philips lot det passere fordi tekstene var litt for politisk for selskapets smak, men Philips interesse for Cornelis dalte litt på grunn av hans upålitelighet og synkende salg. Vreeswijks anstrengte økonomi gjorde at han valgte små plateselskap som kunne gi ham kontanter på forskudd i stedet for skattetrekk. Det siste tiåret av sitt liv spilte han totalt inn sytten LP-plater på fjorten selskaper i fem land.[15]

Året 1986 var en kunstnerisk oppvåkning for Cornelis. Hans venn Silas Backstrom ga ut platen I elfte timmen på sitt eget selskap fordi andre plateselskap var uinteressert. Cornelis fikk diabetes, noe som gjorde han syk, og den siste platen «Till Fatumeh» ble til da han var innlagt Södersjukhuset, selv om han var så syk at han bare orket og jobbe to timer om dagen, og innspillingen ble avsluttet 28. oktober 1987, to uker før hans død. Cornelis visste at hans helse var dårlig og han ville at albumet ville komme ut for å advare unge mennesker for å bruke narkotika, samtidig som han var overbevist om at albumet ville selge bra. Ti dager før han døde, fikk han et forskudd på 200 000 svenske kroner, noe Cornelis brukte til forskuddsbetaling for en ny båt. «Till Fatumeh» ble utgitt to uker etter hans død.

Vreeswijks musikk- og dikterskap[rediger | rediger kilde]

Cornelis ble sterkt påvirket av fransk chanson, amerikansk blues og nederlandske høresanger, som var lengre sanger fremført i en folkelig tradisjon med en fortellende tekst. Han ble inspirert av musikere som Josh White, Leadbelly og Georges Brassens. Etter å ha etterlignet bluesmusikere en stund, innså han etter å ha hørt Brassens at han kunne skrive sine egne sanger.[16] Hans utenlandske forbilder smeltet han sammen med den svenske sangtradisjonen og litterære impulser fra forfattere som Gunnar Ekelöf og Aksel Sandemose gjorde musikken hans til en stor og unik produksjon av sanger og ballader. Senere i hans karriere spilte også latinamerikansk samba en stor innflytelse på musikken hans. For det brede publikum ble han først kjent for tolkninger av amerikanske sangeene «I natt jag drömde något som» og «Brev från kolonien» (org: «Hello Muddah, Hello Fadduh»), så vel som hans egen småfrekke sang «Hönan Agda».

Cornelis var i Sverige en svært populær balladesanger, og noen ganger sett på, sammen med Carl Michael Bellman og Evert Taube som landets nasjonale poet – selv om han aldri var svensk statsborger. Det kan legges til Cornelis i 1968 søkte om svensk statsborgerskap, men dette ble avvist – ironisk nok med den begrunnelse at han ikke kunne språket godt nok. Typisk for Vreeswijks viser, slik som Bellmans og Taubes, er de tilbakevendende karakterene (Hönan Agda, Ann-Katrin/Ann-Katarin, Fredrik Åkare, Polaren Pär med flere) – en medfølelse for sosialt dårlig tilpasset pasifisme og et språk som blander slang og formelle setninger.

Cornelis persongalleri var en blanding av eksisterende og fiktive personer. Ann-Katrin/Ann-Katarin er Cornelis muse, en tilsvarende til Bellmans Ulla, mens Fredrik Åkare var opprinnelig en nabo av familien Vreeswijk på Lidingö, som senere fikk selskap av flere sider fra Cornelis gode venn Nisse Gustafson.[17]

Vreeswijk kan sies å ha levd opp til bildet av kunstnerens geni, som brente lyset i begge ender. Hans private liv var farget en del av disse mørke sidene, med skatteproblemer, slosskamper og narkotika som element, men som trubadur var - og er han er en av Sveriges aller største.

Etter hans død har han blitt stadig mer elsket og sunget, og anerkjent som visesanger. Hans royalties samles i et fond, administrert av stiftelsen Cornelis Vreeswijk minne, som hvert år tildeler Cornelis Vreeswijk-stipendet. Flere bøker har blitt skrevet om Cornelis, den mest omfattende er biografien «Ett bluesliv. Berättelsen om Cornelis Vreeswijk» (2006) av Klas Gustafson. «Cornelis Vreeswijk – artist – vispoet – lyriker» (1996) av Ulf Carlsson er en også en omfattende bok, faktisk en doktorgrad i litteraturvitenskap. Man kan også nevne «Cornelis: scener ur en äventyrares liv» (2000) av Oscar Hedlund, og i 2000 ble alle hans visetekster, dikt og prosa samlet i tre bind. I boken «Psalmer i 2000-talet» er Cornelis representert med sangen «Vägen till regnbågen» («Jag har rest genom världen och ej haft ett mål»), opprinnelig skrevet av Tony Granqvist, frontfigur i trioen Jailbird Singers.

Den 12. november 2010 var det premiere for filmen Cornelis som omhandlet Vreeswijks liv. Den var regissert av Amir Chamdin. Før filmen ble det funnet tidligere uutgitt musikk av Vreeswijk som ble inkludert i filmens soundtrack.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Se Cornelis Vreeswijks diskografi

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Om Cornelis - på cornelisvreeswijk.se.
  2. ^ Gustafson (2006) s 23 ff
  3. ^ [http://www.imdb.com/name/nm0904061/bio Biography for Cornelis Vreeswijk].
  4. ^ På ruinens brant. 30 år med Visfestivalen i Västervik (1995), s. 51
  5. ^ [http://www.imdb.com/name/nm0904061/bio Biography for Cornelis Vreeswijk].
  6. ^ Tabell med holländska och svenska låttitlar.
  7. ^ Cornelis Vreeswijk genootschap., 15 oktober 2006
  8. ^ Hedlund (2000)
  9. ^ Gustafson (2006) s 352
  10. ^ SVT Dokumentären: Cornelis (1997)
  11. ^ Intervju med Jan Guillou
  12. ^ Jan Guillou intervjuar Cornelis
  13. ^ Metronome – Sveriges viktigaste och bästa skivbolag firar 60 år.
  14. ^ Hedlund (2000), s. 261
  15. ^ Gustafson (2006) s 308
  16. ^ Widén (1991)
  17. ^ Gustafson (2006) s 171 f

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carlsson, Ulf (1996). Cornelis Vreeswijk: artist - vispoet - lyriker. Corona, Malmö (svensk). ISBN 91-564-1025-5 (inb.).
  • Fridholm , Rolf (1996). Medborgare!: vänbok om Cornelis Vreeswijk, Omarb. och utök. uppl.. utg.. Lindelöw, Göteborg (svensk). ISBN 91-88144-25-9.
  • Fridholm, Rolf (1989). Polarn Cornelis. Tre böcker, Göteborg (svensk). ISBN 91-7029-016-4.
  • Fridholm, Rolf (2005). Polarn Cornelis, Omarb. och utök. uppl.. utg.. Lindelöw, Göteborg (svensk). ISBN 91-88144-79-8 (inb.).
  • Guillou, Jan og Dahlström, Jan Håkan (1979). Artister: intervjuer och porträtt. Norstedt, Stockholm (svensk). ISBN 91-1-791652-6 (inb.).
  • Klas Gustafson (2006). Ett bluesliv. Berättelsen om Cornelis Vreeswijk. Leopard förlag. ISBN 91-7343-076-5.
    • Gustafson, Klas (2007). Ett bluesliv: berättelsen om Cornelis Vreeswijk, [Ny.]. utg.. Leopard, Stockholm (svensk). ISBN 978-91-7343-199-6.
  • Oscar Hedlund (2000). Cornelis – scener ur en äventyrares liv. Albert Bonniers förlag. ISBN 91-34-51809-6.
  • Lindström, Eivor (2006). Saudade och melankoli: en studie av portugisisk fado och svensk vistradition särskilt belyst genom exemplet Cornelis Vreeswijk. Stockholms universitet, Institutionen för musik- och teatervetenskap, Stockholm (svensk).
  • På ruinens brant. 30 år med VisFestivalen i Västervik, Hansi Schwarz (red.) m.fl., Värnamo, 1995, ISBN 91-630-3345-3
  • Rhedin, Marita (2003). Sjuttonde balladen av Evert Taube: en studie kring olika tolkningar av en visa. Univ., Insitutionen för musik- och filmvetenskap, Göteborg (svensk).
  • Sparrdal, Christina (1977). Cornelis Vreeswijk: biografi, diskografi, bibliografi. Borås (svensk).
  • Sändh, Bengt (2007). Cornelis i mitt minne: [8/8 1937 - 12/11 1987]. Big bok, Stockholm (svensk). ISBN 978-91-85499-32-8.
  • Widén, Klas (1991). Cornelis Vreeswijk: en förteckning över hans produktion med kort biografi. Cornelis Vreeswijksällskapet, Stockholm (svensk).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Harry Martinson 
Mottaker av Evert Taube-stipendet
Neste mottaker:
 Evert Taube 
Forrige mottaker:
 Ove Engström 
Mottaker av Trubadurprisen
Neste mottaker:
 Alf Hambe