Rune Gustafsson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rune Gustafsson, Red Mitchell og Svein Christiansen spiller på Down Town jazzklubb i 1972.

Rune Urban Gustafsson (født 25. august 1933 i Göteborg, død 15. juni 2012[1] i Stockholm) var en svensk jazzmusiker (gitar) og komponist, kjent blant annet for filmmusikk (Mannen som slutade röka, 1972; Släpp fångarne loss, det är vår!, 1975; Söndagsbarn, 1992).

Hans tidlige profesjonelle karriere var med trommeslager Nils Bertil Dahlander i Göteborg, hvorpå han flyttet til Stockholm på 1950-tallet for samarbeid med Putte Wickman (Swedisk Jazz Kings, EP, 1957) og i Arne Domnérus' Radiobandet og Radiojazzgruppen og ble en mye brukt studiomusiker. Hans første viktige utgivelse var Young Guitar (Metronome, MLP 15072, 1961) med Arne Domnérus, Jan Johansson, Jimmy Woode, Bjarne Nerem, Börje Fredriksson and Jan Allan.

Rune at the Top utkom i 1969, og inkluderte blant andre norske Jon Christensen på trommer. Han spilte med Arne Domnérus' i duo (Dialog, 1972) og hans ulike orkestre, med Jan Johansson, Georg Riedel, Cornelis Vreeswijk, Ulf Johansson, Andreas Öberg med flere. På hans egen Rune Gustafsson himself plays Gilbert O'Sullivan (1973) spilte han med Egil Bop Johansen, som var en av hans ofte brukte medspillere, også på Killing me Softly (1973) og Move (1977).

Hans On a Clear Day (Sonet, SLP 2581, 1976) hadde blant andre Red Mitchell og Duke Ellingtons trommeslager Ed Thigpen medvirkende. Med albumet Move (Sonet, 1977) fikk han utmerkelsen Gyllene Skivan. Han spilte med Zoot Sims på to plater, derav In a sentimental mood, som ble Zoot Sims' siste.

Av norske partnere kan nevnes hans bidrag på Jan Eggums debutalbum (1975), med Sandviken Big Band (Live 30 Years In Business, 1999), og Det Norske Kammerkor (Jonas Ørstavik, World Tour, Kirkelig Kulturverksted, 2006).

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Rune Gustafsson är död», Orkesterjournalen, 18. juni 2012.