Black metal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Black Metal)
Gå til: navigasjon, søk
Black metal
Sjanger-opprinnelse: Thrash metal
Speed metal
Death metal
Kultur-opprinnelse: «Den første bølgen», 1980-tallet i Europa og Sør-Amerika
«Den andre bølgen», 1990-tallet i Norge
Vanlige instrumenter: Vokal  · Gitar  · Trommer  · Bass
Popularitet: Europa
Skandinavia
Tyskland
Storbritannia
Undersjangere
Viking metal
Kryssningsjangere
Melodisk black metalSymfonisk black metal – Ambient black metal – Blackened death metal – Avant-garde black metal

Black metal, også kjent som svartmetall, er en undersjanger av heavy metal som generelt regnes for å være ekstrem og ukommersiell. Sjangeren er ofte omspunnet med myter og klisjeer, som oftest basert på satanisme og det okkulte, men også om natur og filosofi. Sjangerens opprinnelse stammer fra omkring 1980, men det var på slutten av tiåret at moderne black metal ble utformet av norske band.[1]

I løpet av 1980-tallet dannet tidlige «sataniske ekstremmetal» band en fremtidig skisse for hvordan den moderne black metal ville bli seende ut. Denne såkalte «første bølgen» av black metal inkluderte band som Venom, Bathory, Hellhammer, Celtic Frost og Sarcófago. Den «andre bølgen», oppsto på begynnelsen av 1990-tallet, av norske band som Mayhem, Burzum, Darkthrone, Immortal og Emperor.

Den norske black metal-bølgen fikk i perioden 1992–1994 mye oppmerksomhet på grunn av det uvanlige imaget og de alvorlige forbrytelsene som ble begått. Norske og internasjonale medier blåste videre opp påstandene rundt medlemmenes ideologiske og politiske ståsted.[2] Det var henholdsvis to tilfeller av drap og over to dusin tilfeller av ildspåsettelse.[3][1] «Den svarte sirkel» var en liten gruppe ungdommer i slutten av tenårene til midten av tyveårene som holdt til i kjellern til platebutikken Helvete i Oslo, eid av Øystein Aarseth. Det er fra dette miljøet at «andre bølgen» av black metal oppsto i Norge, og gjorde landet verdenskjent som eksport av «Satanrock».

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Instrumentering[rediger | rediger kilde]

Black metal-gitarister bruker som regel forvrengt gitartoner. Vanligvis er gitaren spilt med mye bruk av rask tremolo-picking. Skriveprosessen er mye preget av at gitaristen bruker et vidt spekter av skalaer, intervaller og akkordprogresjoner som gir dissonerende, engstelige og illevarslende lyder. Gitarsoloer og lav gitar stemming er sjeldne i black metal. Dette skaper det eksentriske og atmosfæriske lydbildet som skiller black metal-sjangeren til fordel for mange andre ekstrem metal-sjangere.

Bassgitar er lite brukt til å utføre frittstående melodier. Det er ikke uvanlig for bassister å være hørbar eller å homophonisk følge basslinjer til den elektriske gitaren.

Vanligvis er tromming fartsfylt og man ofte bruker dobbel-bass og/eller blast beat-teknikker, selv om grunnleggende tromming ikke er uvanlig. Mange black metal-band har raske trommerytmer og «blast beats» som krever en kjapp og utholdende trommeslager.

Black metal-musikk går ofte bort fra konvensjonell sangstruktur, og mangler ofte klare vers-refreng seksjoner. I stedet inneholder ofte black metal-musikk lange og repeterende instrumentgrupper.

Sangtekster og vokalbruk[rediger | rediger kilde]

Tradisjonelt sett har black metal-band tekster som omhandler anti-kristendom, satanisme, okkultisme, nasjonalisme, åsatro, paganisme, krig, filosofi og natur. Andre typiske temaer er nihilisme, misantropi, depresjon og død. Mens death metal-musikere, med utspring i USA, ofte hadde religiøsfientlige tekster rundt 1990, hadde black metal-band ofte fokusert på kristendomfientlige tekster, og gjerne ved å benytte religiøse motpæler, som norrøn mytologi og sataniske tekster. I Norge er dette på mange måter knyttet til kristningen rundt 1000 e.Kr., hvor tradisjonelle norske verdier ble erstattet eller vannet ut til fordel for kristne. Både hedendom og satanisme blir dermed sett på som direkte motsetninger til kristendom, og benyttes særlig i et nasjonalistisk perspektiv.

Tradisjonell black metal-vokal skjer i form av høytskrikende vokal. Dette står i sterk kontrast til lav-pitchet «growling» i death metal.

Nasjonalsosialistisk black metal[rediger | rediger kilde]

Black metal som tar for seg nynazistiske ideologier har blitt kjent som nasjonalsosialistisk black metal, eller NSBM. NSBM har ingen særegen stil, men benytter tekster med rasistisk og høyreekstreme budskap. Begrepet eksisterer fordi meningene er kontroversielle, samtidig som mange kategoriserer musikk etter tekster. Noen plateselskaper og butikker nekter å gi ut og selge NSBM, på grunn av de hatefulle meningene.

Unblack metal[rediger | rediger kilde]

Etter at musikksjangeren black metal ble etablert, begynte også kristne å produsere black metal (ofte kalt white metal som en kontrast til black metal), der tekstene omhandlet kristne verdier og anti-sataniske budskap, samt kristne erobringer.[trenger referanse] På grunn av det kontroversielle temaet (i black metal-sammenheng) har noen band mottatt dødstrusler.[trenger referanse] Eksempler på unblack metal-band er Antestor, Lengsel og Horde.

Lydproduksjon[rediger | rediger kilde]

Lavkostproduksjon var et must for tidligere black metal-artister med lave budsjetter. Det var ikke uvanlig at produksjonen av musikken foregikk i hjemmene til musikerne, som blant annet bandet Mayhem, som gav ut musikken på plateselskapet Deathlike Silence Productions som foregikk i platebutikken Helvete, begge eid av Øystein Aarseth. Selv da det var mulig å øke produksjonskvaliteten, valgte mange artister å fortsette å fortsette med lavbudsjetterte innspillinger. Bakgrunnen for dette var å være tro til sjangerens ukommersielle røtter og for å gjøre musikken mer «rå» og «kald». Et av de mer kjente eksemplene på dette er albumet Transilvanian Hunger fra bandet Darkthrone. Johnathan Selzer fra Terrorizer Magazine mente at Darkthrone representere «do it yourself»-aspektet ved black metal.[trenger referanse]

Billedbruk[rediger | rediger kilde]

«Gaahl» med pigg-armbånd, liksminke og blod, under en Gorgoroth-konsert.

I motsetning til mange artister i andre ekstrem metal-sjangre, er det mange black metal-artister som opptrer ved bruk av kulisser og autentisk materiale. Mayhem og Gorgoroth er to band som er spesielt kjent for sine kontroversielle effekter, som spiddede dyrehoder, simulert korsfestelse, middelalderske våpen, og bandmedlemmer dynket i dyreblod. Bandet Taake utførte i mars 2007 i Essen i Tyskland, et kontroversielt stunt, som innebar at vokalist Hoest malt et hakekors på brystkassen.[4] Dette førte til stor medieoppmerksomhet, og bandet ble beskyldt for å være sympatisører med nasjonalsosialismen. Taake ble videre fjernet fra alle spillejobber i Tyskland, i tillegg til å bli strøket fra Karmøygeddon i Norge året etter. Vokalist Hoest hevdet i etterkant at stuntet bare hadde til formål å provosere, og ikke fronte et politisk budskap.[4]

«Abbath» fra Immortal med ansiktssminke inspirert av Kiss.

Per Yngve Ohlin spilte en stor rolle i hva slags image black metal-band skulle ha, både i form av sceneshow og sangtekster. Han var den første i miljøet som begynte med liksminke og selvskading, og ønsket å gjøre noe mer ut av sceneshowene.[5] King Diamond fra Mercyful Fate og medlemmene av Sarcófago var angivelig de første musikerne som brukte liksminke på konserter.[trenger referanse]

Black metal-artister opptrer ofte kledd i sorte klær og med kampstøvler, patronbelter, pigg-armbånd, og pentagrammer, for å portrettere sin anti-kristne eller anti-religiøse holdning.[trenger referanse] Et annet særtegn er manges bruk av lik-sminke, noen ganger blandet med ekte eller falsk blod.[trenger referanse]

Tradisjonelt sett har mange band innen black metal brukt enkle svart-hvitt-fotografier, til forskjell fra death metal hvor artister som ofte brukte fargesprakende albumcover. Covrene til black metal-band var ofte ekte bilder av bandmedlem med liksminke o.l., mens death metal-album gjerne var tegnet.[5] Band som ikke bruker denne stilen har vanligvis albumcovere som er enten atmosfæriske, provoserende eller naturalistiske. Andre bruker fantasi-landskap (for eksempel Burzums Filosofem og Emperors In the Nightside Eclipse), mens andre er voldelige, perverse og ikonoklastiske (for eksempel Marduks Fuck Me Jesus og Dimmu Borgirs In Sorte Diaboli).

Undersjangere[rediger | rediger kilde]

Viking metal[rediger | rediger kilde]

Viking metal, utviklet på tampen av 1980-tallet av svenske Bathory, hvor den første fullverdige viking metal-skiva anses å være Hammerheart fra 1990. Senere kom norske Enslaved på banen og tok over som det fremste viking metal-bandet, da med en del norsk black metal og progressiv oppbygging flettet inn. To andre kjente viking metal-band er Einherjer. Viking metal har ofte blitt spilt som en krysning med både black metal og folk metal. Noen av de mer kjente bandene her inkluderer Windir, Falkenbach, Thyrfing, Ásmegin, Moonsorrow, Ensiferum, Graveland og Nachtfalke.

Krysningssjangere[rediger | rediger kilde]

Symfonisk black metal[rediger | rediger kilde]

Den symfoniske delen av black metal har sitt hovedutspring fra slutten av 1990-tallet, hvor orkestrale og symfoniske elementer ble innviklet i musikkbildet. Symfonisk black metal er på mange måter en videreutvikling fra et melodisk ståsted, og har norske Dimmu Borgir i hovedsetet for denne videreutviklingen. Dette kan omfatte bruk av melodiske instrumenter som finnes i deler av et symfoniorkester (strengeinstrumenter, messingblåsere, treblåsere og nøkler). Stemmene kan være «rene» eller i operatisk stil, er sangstrukturer mer definert eller er inspirert av rene symfonier. Den symfoniske black metal-bevegelsen er fortsatt noe begrenset, delvis på grunn av sine episke ambisjoner, og dels fordi det ikke er tradisjonell med svartmetall-bølgen. Band innen denne sjangeren er, som tidligere nevnt, Dimmu Borgir, men andre band som Emperor, Cradle of Filth, Graveworm og Limbonic Art bruker sterke elementer av denne videreutviklingen.

Melodisk black metal[rediger | rediger kilde]

Den melodiske formen for black metal er en populær videreutvikling som kjennetegnes for å være mer «lyttevennlig» for lytteren. Dette kommer spesielt i form av mer melodiøse gitarriff og gitarsoloer. På 1990-tallet ble det vanlig å inkludere bruk av keyboard og synth, for å skape et mer stemningsfullt lydbilde i form av flere melodier. Mange mener at melodisk black metal er noe mindre brutalt enn vanlig black metal, som gjør det mer åpent for lytteren.

Ambient black metal[rediger | rediger kilde]

Ambient black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og tradisjonell ambient musikk. Den elektriske gitar og/eller synthesizer spiller forsåvidt enkle, ambient-basert riff gjennom et black metal-stil, ofte ledsaget av tunge trommer og skrikende vokal. Den norske artisten Varg Vikernes med sitt prosjekt Burzum, blir ansett som en pioner innen denne sjangeren, og har skapt og påvirket mye arbeid i ambient black metal-feltet, og dette er spesielt tydelig på albumet Filosofem. Andre fremtredende kunstnere som har utført i denne stilen inkluderer Velvet Cacoon, Xasthur, Leviathan, Paysage d'Hiver, Blut aus Nord, Darkspace, ColdWorld, og Striborg.

Avant-garde black metal[rediger | rediger kilde]

Arcturus i 2005

Avant-garde kombinert med metal var lenge en egen sjanger, og har senere kommet inn i svartmetallen. Rettere sagt kom denne sjangeren fra symfonisk black metal, men den har et stempel som en renere stilart av høyt teknisk og kunstnerisk nivå. Den er på mange måter eksperimentell, sammenlignet med mange andre undersjangre i svartmetallen. Den er ofte påvirket av andre ikke-metall sjangere som neofolk, ambient, shoegaze men mest av alt, frijazz. Over tid har sjangeren blitt stadig mer løsrevet fra black metal røttene; dog produksjonsteknikker og mange påvirkninger er fortsatt forankret i en ekstrem musikk-sjanger. Band som Borknagar, In the Woods..., Arcturus, Deathspell Omega, Code, Diabolical Masquerade er eksempler på dette.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første bølgen[rediger | rediger kilde]

Venom var det viktigste bandet under «den første bølgen» black metal. Opphavet til begrepet «black metal» stammer fra Venoms album med samme navn.

Det som i dag er kjent som «den første bølgen» black metal besto hovedsakelig av de nyskapende bandene Venom, Hellhammer og Bathory, som alle ble opprettet rundt 1980. Disse bandene ble senere forbildene til bl.a. norske musikere, som formet det som ville bli kjent som «den andre bølgen» black metal, og bli Norges største musikalske og kulturelle eksportvare.[3][4] Det første black metal-albumet blir ansett som Venoms Welcome to Hell fra 1981, mens navnet «black metal» stammer fra Venoms andre album, Black Metal, fra 1982. Venoms tekster omhandlet i stor grad klassisk satanisme og okkulte temaer, mørke og Helvete. Venom ble ansett for å spille en ny, innovativ form for mørk heavy metal, og denne kombinasjonen gjorde at Venom skilte seg fra andre band på samme tid, og ble dermed en stor inspirasjon for unge, rebelske musikere. Musikken deres var upolert i produksjon og inneholdt gryntende vokal. Venom-medlemmer brukte også pseudonymer, en praksis som senere har biltt svært utbredt blant black metal-musikere.

Sveitsiske Hellhammer eksisterte i kun to år, fra 1982 og 1984. På lik linje som Venom brukte de en relativt mørk vokal. Thomas Fischer, mest kjent som «Tom G. Warrior», har i ettertid innrømmet at Hellhammer-prosjektet i bunn og grunn var et forsøk på å kopiere Venoms stil, fordi de enda ikke var teknisk dyktige nok til å kunne finne opp noe eget.[6] Men han mener også selv om de tekniske ferdighetene ofte var, og i noen tilfeller fremdeles er, middelmådig blant ekstremmetal-band, så krever det en del å gi ut et album som låter overbevisende.[6] Hellhammer har til tross for sin korte leveperiode vært en stor inspirasjon for mange band, og medlemmene «Euronymous», «Maniac», «Messiah» og «Hellhammer» fra Mayhem har alle tatt artistnavnene sine fra Hellhammer-låter (og bandnavnet). Etter å ha avsluttet Hellhammer startet Fischer bandet Celtic Frost, som gjennom hele karrieren endret sitt lydbilde. Celtic Frost var også et innflytelsesrikt band for black metal-musikere under «den andre bølgen» black metal,[1] i tillegg til å ha vært en inspirasjon for andre metal-sjangere, inkludert death metal. Hellhammers første demo fikk noen anmeldelser som var så ekstremt negative at det vekket interessen hos opprørske tenåringer som var mer interessert i den typen musikk, og gjorde Hellhammer til en umiddelbar undergrunns-hit.[1]

Thomas Forsberg, mest kjent ved artistnavnet «Quorthon», startet opp bandet Bathory i 1983, da han var sytten år. Bathory fikk et respektert og markant ettermæle, ikke bare fordi bandet var med på å forme den andre bølgen, men også fordi Quorthon regnes for å ha skapt sjangeren viking metal. Bathory var det første bandet til å ta i bruk den skrikende vokalstilen som skulle bli et kjennemerke på black metal, og la grunnlaget for riffingsprinsippet brukt i black metal. Bathory er det bandet fra «den første bølgen» som ligner mest på moderne black metal, og har vært til stor inspirasjon for en rekke pagan, folk, viking og black metal-band.

I tillegg til Venom, Hellhammer og Bathory, har Mercyful Fate og Celtic Frost spilt en rolle i «den først bølgen» black metal. Rent musikalsk skiller Mercyful Fate seg voldsomt fra andre band, da de i utgangspunktet spiller en mer tradisjonell form for heavy metal, men deres sataniske sangtekster, ansiktsmaling og sceneshow om overnaturlige og okkulte temaer gjorde bandet til en inspirasjon for de som ønsket å sjokkere.

Noen andre band som kan inkluderes som en del av «den første bølgen» er Sodom, Destruction, Bulldozer, Vulcano, Death SS, Ancient Rites, Mefisto, Tormentor, Root, Master's Hammer, Sarcófago og Blasphemy.

Den andre bølgen[rediger | rediger kilde]

Mayhem, pionerer av norsk black metal

Pionerene av norsk black metal, som også markerte starten på «den andre bølgen» black metal, Mayhem, ble startet opp i Oslo i 1984. Til å begynne med prøvde bandet, som var ledet av den da 16 år gamle Øystein Aarseth (også kjent under artistnavnet «Euronymous»), å etterligne bandene Venom og Hellhammer,[3] men gikk etter hvert over mot datidens death metal-stil, da satanisme ikke lenger var kult.[1] Samtidig ble Kolbotn-bandet Black Death (senere Dark Throne og Darkthrone) startet opp. Darkthrone gav ut death metal-albumet Soulside Journey i begynnelsen av 1991. På motsatt side av landet, i Bergen, hadde bl.a. Olve Eikemo og Harald Nævdal («Abbath» og «Demonaz» fra Immortal) og Varg Vikernes death metal-bandet Old Funeral. I mai eller juni 1991, da Morbid Angel spilte på «Death Metal Nights» på Alaska (som i dag heter Betong) i Oslo, møttes for første gang Oslo- og Bergens-miljøet hverandre, da Vikernes møtte Aarseth.[1] På denne konserten møttes også Kristoffer Rygg og Jørn Henrik Sværen hverandre. Omtrent samtidig åpnet Aarseth platebutikken Helvete i Schweigaards gate i Oslo, som ble det sentrale tilholdsstedet for black metal-kjernen, også referert til som «Den svarte sirkel», et navn som ble funnet opp av Aarseth selv.[5][1] De identifiserte seg som en kultisk bevegelse som senere ble knyttet til drap, kirkebrenninger og ekstremisme.

Begrepene black metal og death metal ble ofte brukt litt om hverandre på slutten av 1980-tallet. Black metal ble ofte plassert som en undersjanger av death metal.[4] Skillet mellom death metal og black metal dreide seg da i stor grad om image og sangtekster, mens det musikalske var mindre viktig. Selv om black metal på begynnelsen av 1990-tallet løsrev seg fra death metal, ble skillet mellom viking metal og black metal knyttet til sangtekstene, og hvorvidt sangtekstene omhandlet Odin eller Satan.[4] Også dette skillet har fått et tydeligere musikalsk skille i senere tid, men fortsatt definerer noen[hvem?] musikksjanger ut ifra sangtekst og image.

Mens den tidlige black metal-en og sangtekster om Satan på midten av 1980-tallet ble ansett som harry, ble death metal på slutten av 1980-tallet ansett som trendy.[1] Det tidlige black metal-miljøet, sentrert rundt Øystein Aarseths platebutikk Helvete i Oslo, ønsket at black metal skulle være for en liten gruppe utvalgte mennesker. Dersom noen de ikke likte ønsket å involvere seg i miljøet, eller gi ut musikk de ikke likte, ble vedkommende frøset ut.[7] Black metal var derfor også ment som en protest mot den populære death metal-sjangeren, og daværende Mayhem-vokalist og låtskriver Per Yngve Ohlin (også kjent som «Dead») uttalte til fanzinen Slayer at ekstremmetal var noe «vanlige dødelige» skulle frykte, og ikke skape en trend av.[3] Han ønsket å ta avstand fra death metal, og returnere til røttene i Venoms black metal, som nesten ingen på den tiden spilte.[1] 8. april 1991 begikk Ohlin selvmord, etter å ha slitt med psykiske problemer i mange år.[8] Øvrige medlemmer av miljøet så på selvmordet som en «ofring» og gav ham «martyrstatus». Vikernes fortalte i 1993 at han anså dødsfallet som vendepunktet som førte til at miljøet begynte å spille black metal.[1]

Darkthrone spilte inn det som ble det første albumet ansett som «norsk svartmetall» samme år som Ohlin begikk selvmord, og A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut året etter, i 1992. Omtrent samtidig som A Blaze in the Northern Sky ble gitt ut, spilte Vikernes inn albumet Burzum, etterfulgt av EP-en Aske og fullengdealbumet Det som engang var noen måneder etter det igjen. Begge disse albumene blir gitt ut på Aarseths plateselskap. Etter mye stridigheter i miljøet, blir Oslo-miljøets selvutnevnte leder, Øystein Aarseth, drept av Varg Vikernes 10. august 1993. Mayhem, som regnes som «det første» norske black metal-bandet fikk ikke gitt ut debutalbumet sitt De Mysteriis Dom Sathanas før i 1994, da med ungarske Attila Csihar på vokal, forsinket på grunn av bl.a. drapet på Aarseth og Per Yngve Ohlins selvmord. De gav likevel ut et live-album kalt Live in Leipzig året før, i 1993. Albumet ble spilt inn i november 1990 og har Per Yngve Ohlin på vokal. Andre viktige album fra denne perioden er Immortals Diabolical Fullmoon Mysticism og Pure Holocaust fra 1992 og 1993, Emperors In the Nightside Eclipse fra 1994, Burzums album Hvis lyset tar oss og Filosofem som ble utgitt mens Vikernes satt i fengsel i henholdsvis 1994 og 1996, men spilt inn i 1992 og 1993.

Andre band fulgte i kjølvannet – her kan nevnes de norske bandene Enslaved, Gorgoroth, Thorns, Thule (senere Taake), Carpathian Forest, Satyricon, Borknagar og Dimmu Borgir. Enda flere band dukket opp etter hvert som medieoppslagene fortsatte og sjangeren ble populær. Satyricon var det første norske black metal-bandet som fikk kontrakt med et stort plateselskap.[7]

Mens Venom hadde skapt et rollespill hvor de tok på seg rollene som onde satanister, har det blitt antatt at noen av de unge musikerne i det norske black metal-miljøet tok dem seriøst, og ikke forsto at Venom-konseptet var humoristisk ment.[1] Immortal på sin side hadde allerede i 1993 uttalt at deres sceneshow skulle betraktes som en «teaterforestilling».[4] I tillegg til å være inspirert av flere black metal-band fra «den første bølgen», var flere også tilhengere av band som Motörhead, AC/DC og Kiss. Eikemo fra Immortal hadde som barn Kiss som sitt store forbilde, og dette har satt sitt preg på sminken Immortal benytter på scenen.[1]

Kriminalitet i det norske black metal-miljøet[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen av 1990-tallet bar preg av at musikere som tilhørte det norske black metal-miljøene utførte kriminelle handlinger, hovedsakelig ildpåsettelse av kirker og gravskjending, men også to drap ble utført.[3] Medlemmene av kjernen i black metal-miljøet hadde ulike bakgrunner og politisk ståsted (både høyreekstremisme og kommunisme), men ble ideologisk forent ved å ta sterk avstand fra og gå imot kristne verdier.[1]

De kriminelle handligene som ble koblet til et «satanistmiljø» førte til at media gjorde saken mye større enn den egentlig var og gav musikkmiljøet mye oppmerksomhet. Vegard Sverre Tveitan, også kjent som «Ihsahn» fra Emperor, hevder det norske black metal-miljøet på kort tid gikk fra 20 til 400–500 medlemmer.[3] I virkeligheten var det svært få satanister i miljøet, men medlemmene pleide å kalle seg for satanister for å provosere og markere avstand fra både kristendommen og samfunnet, i tillegg til samfunnsengasjerte death metal-musikere.[9]

Etter hvert som ryktet til det norske black metal-miljøet spredte seg, begynte angrep på kirker i utlandet. Metalfans i Tyskland, Sverige, Japan og Polen skrøt av kirkebranner og gravskjending, og i 1997/1998 var det en rekke ildpåsettinger og sprengstoffangrep på kirker i Russland.[3][2] I England ønsket viseminister Ann Widdecombe å forby norsk «dødsmusikk» etter at fire selverklærte satanister raserte gravplasser i Kent i 1994.[10] I Tyskland skal en 15 år gammel gutt ha blitt drept av black metal-tilhengere.[2]

Både Thomas Forsberg fra Bathory og Thomas Gabriel Fischer fra Hellhammer og Celtic Frost tok sterk avstand fra det norske black metal-miljøet som hadde brukt dem som inspirasjon.[3]

Angrep på kirker[rediger | rediger kilde]
Tidligere Emperor og Carpathian Forest-gitarist Terje Vik Schei, også kjent fra Green Carnation.

Som et motangrep på kristendommens 1000 år lange historie i Norge, og for å «ta landet tilbake fra Midt-Østen-pesten», valgte mange av black metal-medlemmene på begynnelsen av 1990-tallet å angripe kristne symboler.[5][3][4] En rekke kirkebranner i perioden 1992–1994 ble knyttet til black metal-miljøet. Den første kirken som ble påtent var Storetveit kirke, som ble satt fyr på i mai 1992. Senere i perioden 1992–1993 ble det satt fyr på Fantoft stavkirke, Holmenkollen kapell, Revheim kirke, Skjold kirke, Åsane kirke, Kolbotn gravkapell, Ormøy kirke og Hauketo kirke.[11]

Burzum-musikeren Varg Vikernes valgte sammen med noen venner i januar 1993 å sende inn et ferdigskrevet intervju til avisa Bergens Tidende hvor han fortalte at musikkmiljøet han tilhørte hadde tent på åtte kirker og drept en homofil mann på Lillehammer.[2][4] Intervjuet var dårlig skrevet og ble derfor forkastet av avisa, men på grunn av den uvanlige tilståelsen tok en journalist fra Bergens Tidende kontakt med dem, og fikk lov til å møte Vikernes til et intervju. Vikernes, som ønsket å provosere og sjokkere mest mulig, presenterte miljøet han tilhørte som «de ekte djeveldyrkerne».[2] Han fortalte videre, med et smil om munnen, hvordan den homofile mannen på Lillehammer ble drept, og hvor godt han likte å høre om røykdykkeren som hadde dødd i slukningsarbeidet av brannen på metodistkirken i Sarpsborg.[2] Journalisten valgte å kontakte politiet og fortalte hva den anonyme kilden hadde fortalt, angivelig uten å avsløre hans identitet.[2] Samme kveld ble Vikernes arrestert, og Vikernes er selv overbevist om at journalisten brøt kildevernet.[2] Dagen etter kom avisa på trykk, og «satanisme-historien» ble på kort tid spredt til alle landets medier, uten at Vikernes hadde mulighet til å uttale seg om saken. Vikernes ble løslatt fra varetekt grunnet lite bevismateriale 17. mars, men ble på nytt arrestert etter å ha knivdrept Øystein Aarseth.

Varg Vikernes ble 16. mai 1994 dømt til 21 års fengsel for fire av kirkebrannene, hvor tre brant til grunnen (Holmenkollen kapell, Skjold kirke og Åsane kirke), i tillegg til overlagt drap på Aarseth, og tyveri av 150 kg sprengstoff.[12][9][13] Det gikk rykter om at Vikernes hadde planlagt å sprenge Nidarosdomen i Trondheim med sprengstoffet, men han hevder selv at eksplosivene og de omlag 3 000 patronene som ble funnet i leiligheten hans var ment til å forsvare landet dersom Norge skulle bli angrepet.[9] Vikernes og flere av de andre i miljøet trodde og håpet tredje verdenskrig ville bryte ut slik at verden kunne «begynne på nytt».[5] Å sprenge Nidarosdomen var ifølge flere i miljøet Aarseths store mål, og en av grunnene til at kirken ble avbildet på Mayhems debutalbum De Mysteriis Dom Sathanas.[8]

Vikernes hevder selv at han ikke skulle blitt dømt for å tenne på Skjold kirke,[4] men at han ikke ville tyste på de som hadde gjort det, og at det i realiteten ble utført av yngre gutter som ønsket respekt i miljøet. Han hevder videre at ryktet om at det var han som hadde tent på Fantoft kirke oppsto da han noen uker i forkant hadde en samtale med Aarseth om hvorvidt de skulle brenne ned kirker for å promotere «ekte» norsk black metal.[9] Politiet mente derimot at det var Vikernes som fikk de yngre guttene med på det.[5] Coveret på Virkernes' Burzum-utgivelse Aske viser restene av Fantoft stavkirke.

Tomas Haugen, også kjent som «Samoth» fra Emperor, ble dømt for sine roller i ildpåsettelsen av Skjold kirke (sannsynligvis også sammen med «Kjettar» fra Gorgoroth),[12][4] og Hades-gitarist Jørn Inge Tunsberg ble dømt for å ha vært med Vikernes (begge tidligere Old Funeral-medlemmer) å tenne på Åsane kirke.[2]

I 1994 ble Heni kirke, Jeløya kirke og Åmot kapell satt fyr på, og også disse brannene knyttes til black metal-miljøet.[14] Totalt ble 24 kirkebranner i Norge i perioden 1992–1994 knyttet til black metal-miljøet.[3]

Drap[rediger | rediger kilde]

10. august 1993 ble Mayhem-gitarist Øystein Aarseth knivdrept i sin egen leilighet i Oslo. En uke senere arresterte politiet venn og musikerkollega Varg Vikernes, som gav ut musikk under navnet Burzum. Vikernes sa seg skyldig i forsettlig drap, men hevdet han handlet i selvforsvar, da Aarseth som visstnok hadde planlagt å drepe ham, gikk til angrep.[9][13] Han ble ikke trodd, da drapet ble utført med knivstikk i ryggen på ubevæpnede Aarseth. Vikernes ble dømt for overlagt drap, kirkebranner og tyveri, og fikk en maksimumsstraff på 21 år. Vikernes' medtiltalte, Snorre Ruch, ble dømt til 8 års fengsel, til tross for at Vikernes sa han var uskyldig, og at han aldri hadde blitt med inn i boligblokken.[9][13] Drapsmotivet ble aldri fastslått, men Aarseth skal ha fått flere uvenner i miljøet, fordi han skal ha vært «stor i munnen», «feig», var besatt av imaget sitt og ønsket å være den absolutte lederen i miljøet.[13][8][12] Vikernes skal åpenlyst ha rakket ned på Aarseth innad i miljøet, og skal bl.a. ha kalt ham en «feit, lat kommunist».[3] Vikernes hevder at Aarseth til slutt planla å drepe ham, ved å torturere ham til døde i skogen og filme det.[13] Aarseth skal tidligere ha skrytt av at han hadde drept en innpåsliten polsk tilhenger som bodde i kjellern til Helvete, ved å forgifte ham.[8] Hvorvidt polakken virkelig ble forgiftet er usikkert, da han skal ha reist tilbake til Polen før han visstnok døde.

Under etterforskningen av drapet på Øystein Aarseth ble det avdekket en rekke kriminelle handlinger i black metal-miljøet, blant annet drapet på Magne Andreassen 21. august 1992. Bård Eithun ble dømt for drapet, som skal ha vært en spontan reaksjon på at Andreassen skal ha fulgt etter ham og gjort seksuelle tilnærmelser.[3] Eithun ble dømt til 14 års fengsel for drapet på Andreassen og brannstiftelse.

Black metal i senere tid[rediger | rediger kilde]

Erik Danielsson fra Watain

Mange mener at framveksten av black metal har gitt nytt liv til heavy metal-sjangeren som på slutten av 1980-tallet var preget av stagnasjon og mangel på nyskapning.[trenger referanse] I dag har black metal ekspandert i mange ulike retninger. Mens noen holder seg til «True Norwegian Black Metal»-konseptet, har mange av black metal-band orientert seg bort fra tradisjonell black metal og mer i retning av progressiv metal og elektronsk musikk. Dette gjelder blant annet band som Dødheimsgard, Arcturus, Ulver, The Kovenant, Borknagar og Enslaved.

Mange band har også valgt en mer atmosfærisk vei innenfor sjangeren, og kommer ofte til syne gjennom band som Negura Bunget, Drudkh, Alcest, Summoning, Fen og Blut Aus Nord. Atmosfærisk black metal er en stil som kombinerer elementer av black metal og ambient/dark ambient musikk. Vanligvis den elektriske gitaren er spilt sammen med synthesizere og keyboards, eller bare i en «atmosfærisk» stil med mye bruk av reverb og «tremolo-picking».[trenger referanse]

Black metal har med tiden blitt noe hele verden assosierer med Norge og Skandinavia, og sjangeren er i dag Norges største eksport av musikk, med Dimmu Borgir som det mestselgende black metal-bandet.[7]

Bandet Keep of Kalessin deltok i Melodi Grand Prix 2010, hvor de kom på tredjeplass i den norske finalen. Året etter spilte Keep of Kalessin med Alexander Rybak i pauseinnslaget på den første norske delfinalen.[15]

I 2010 ble det som ble presentert som «verdens første black metal-musikal» satt opp i Bergen, med bl.a. Kristian Espedal, også kjent som «Gaahl» fra Gorgoroth, i en av rollene. Bergens Tidendes musikkanmelder Einar Engelstad slaktet musikalen og skrev: «Musikalsk låter det nesten som en gjennomsnittlig finale i Melodi Grand Prix. […] Som black metal er det for tynt og pusete. Som teater er det verken gripende eller spennende. Som musikal er det vanskelig å se hvilket publikum dette er ment å appellere til.»[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Rem, Håvard (2010). «Første bok: Satan». Innfødte skrik: Norsk svartmetall (bokmål). Oslo: Schibsted Forlag. s. 20–117. ISBN 978-82-516-2607-1. 
  2. ^ a b c d e f g h i Satan rir media (Grude, 1998). Besøkt 19. januar 2011
  3. ^ a b c d e f g h i j k l Christie, Ian (2004). «The Teen Terrorists of Norwegian Black Metal». Sound of the Beast: The Complete Headbanging History of Heavy Metal (engelsk). Wales: Allison & Busby Limited. s. 269–289. ISBN 0-7490-8351-4. 
  4. ^ a b c d e f g h i j Rem, Håvard (2010). «Andre bok: Odin». Innfødte skrik: Norsk svartmetall (bokmål). Oslo: Schibsted Forlag. s. 120–297. ISBN 978-82-516-2607-1. 
  5. ^ a b c d e f Until the Light Takes Us (Aites og Ewell, 2008)
  6. ^ a b Christie, Ian (2004). «Slayer: Kings of Black Metal Devils». Sound of the Beast: The Complete Headbanging History of Heavy Metal (engelsk). Wales: Allison & Busby Limited. s. 102–116. ISBN 0-7490-8351-4. 
  7. ^ a b c «Black metal spesial» (2003) Lydverket, NRK. Besøkt 18. januar 2011
  8. ^ a b c d Once Upon a Time in Norway (Aasdal og Ledang, 2007)
  9. ^ a b c d e f Midtskogen, Rune (4. juli 2009). ««Greven» angrer ingenting». Dagbladet. Arkivert fra originalen 17. januar 2011. Besøkt 17. januar 2011. 
  10. ^ Gravdal, Gunn (8. oktober). «Engelsk viseminister: - Forby norsk «dødsmusikk»». Aftenposten (norsk), s. 3. 
  11. ^ Letvik, Håkon (18. september). «Drap og kirkebranner oppklart». Aftenposten (norsk), s. A2. 
  12. ^ a b c Jonassen, Arild M. (18. mai). «Brutalt utført, mener retten: - Uforståelig drapsmotiv». Aftenposten (norsk), s. 3. 
  13. ^ a b c d e Vikernes, Varg (2004-12). «A Burzum Story: Part II - Euronymous». Burzum.org. Arkivert fra originalen 17. januar 2011. Besøkt 17. januar 2011. 
  14. ^ Jonassen, Arild M. (29. august). «Mot oppklaring av kirkebrann». Aftenposten (norsk), s. 5. 
  15. ^ Røyseland, Halstein (11. januar 2011). «Rybak og Keep Of Kalessin med MGP-underholdning». VG. Arkivert fra originalen 17. januar 2011. Besøkt 17. januar 2011. 
  16. ^ Engelstad, Einar (26. mai 2010). «Mer bleik enn black». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 18. januar 2011. Besøkt 18. januar 2011.