Kyros den yngre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Reiseruten til Kyros den yngre, Xenofon og de titusen greske leiesoldatene.

Kyros (Kuruš) den yngre, sønn av Dareios II av Persia (Dārayavahuš) og Parysatis, var en persisk fyrste og general. Datoen for hans fødsel er ukjent, men han døde i 401 f.Kr. Kyros vokste opp som prins og ble etter hvert stattholder (satrap) for den vestlige delen i Perserriket. Han hadde sitt hovedsete i Sardis, hovedstaden i Lydia.

Den eldre broren Artaxerxes II overtok tronen etter faren i 404 f.Kr.. Kyros besluttet seg for å gjøre opprør, og reiste en stor hær av hovedsakelig greske leiesoldater i Sardis. Kong Artaxerxes II og den persiske hæren møtte Kyros i et slag nær Babylon i år 401 f.Kr.. I dette slaget ble Kyrus drept.

Samtidskildene[rediger | rediger kilde]

Historien om Kyros og grekernes tapre tilbaketog er fortalt av den greske historikeren Xenofon i hans Anabasis. En annen fortelling, antagelig fra Sophainetos av Stymphalos, ble benyttet av historikeren Eforos. Ytterligere informasjon finnes i utdragene fra historikeren Ktesias ved Fotios' skrifter. Plutarks biografier over Artaxerxes II og Lysandros; også Thukydid' Historien om Peloponneskrigen [1] Disse er de eneste kildene som gir informasjon Kyros den yngre.

Krigen mot Athen[rediger | rediger kilde]

I henhold til Xenofon ble Kyros født etter at hans fars tiltredelse i 424 f.Kr. I 408 f.Kr., etter seirene til Alkibiades besluttet Dareios II å fortsette krigen mot Athen og ga stor støtte til Sparta. Han sendte Kyros den yngre til Anatolia som satrap av Lydia og Frygia Major med Kappadokia, og som hærleder av de persiske troppene «som samlet seg i markene til Kastolos», det vil si i Lilleasia.

I den spartanske generalen Lysandros fant Kyros en mann som var villig til å hjelpe ham. Lysandros selv håpet på å bli enehersker over Hellas med støtte fra den persiske fyrsten. Kyros ga alle sine midler til Lysandros i Peloponneskrigen, men nektet dem til dennes etterfølger Kallikratidas.

På samme tid ble Dareios II og tilkalte sin sønn til sitt dødsleie. Kyros overga alle sine rikdommer til Lysandros og dro til byen Susa. Etter tiltredelsen til Artaxerxes II av Persia i 404 f.Kr., avslørte Tissafernes (Ciθrafarna), den persiske satrapen i Karia, Kyros' planer mot sin bror, den nye kongen, men ved forbønn fra Parysatis ble Kyros benådet og sendt tilbake til sitt satrapi.

Opprør[rediger | rediger kilde]

Lysandros vant slaget ved Aigospotamoi, det siste store slaget i Peloponneskrigen, og hvor den athenske flåten totalt ødelagt, og Sparta ble enda mektigere i den greske verden. Kyros greide å samle sammen en stor hær ved å begynne en krangel med Tissafernes om de joniske byene. Han lot som han forberedte en et hærtokt mot Pisidia, en ulendt, berglendt region i Taurusfjellene, som aldri hadde underkastet seg helt til det persiske riket.

Våren 401 f.Kr. forente Kyros alle sine styrker til en hær som da også omfattet Xenofons «Titusener», og marsjerte mot Sardis uten å forkynne målet for hans krigstog. Ved listig ledelse og omfattende løfter overkom han mistroen til de greske soldatene om krigens lengde og farer. En spartansk flåte på 35 triremer sendt til Kilikia åpnet passene i Amanos, en fjellrekke i sørlige Tyrkia som i dag er kjent som Nur Dağlari («lysets fjell»), og inn i Syria og befordret til ham en spartansk avdeling på 700 menn under ledelse av Keirisophos. Perserkongen ble først advart i siste øyeblikk av Tissafernes og han fikk samlet sammen en hær i siste øyeblikk. Kyros avanserte inn i Babylonia hvor han møtte fienden. I oktober 401 f.Kr. skjedde slaget ved Kunaxa. Kyros hadde 10 400 greske hoplitter og 2 500 peltaster, og en asiatisk hær på rundt 10 000 menn under kommando av Ariaeos.

Kyros visste at resultatet var avhengig av perserkongens skjebne. Han ønsket derfor at Klearkos, grekernes hærfører, tok sentrum mot Artaxerxes. I arroganse nektet Klearkos å gjøre dette. Det førte til at den venstre vingen til perserne under Tissafernes var fri til å gå mot resten av Kyros' styrker. Kyros selv i sentrum kastet seg selv direkte mot Artaxerxes, men ble selv drept i en desperat kamp. Tissafernes hevdet å ha drept opprøreren egenhendig, hvilket senere medførte at Parysatis senere tok en grusom hevn for drapet på hennes favorittsønn. De persiske troppene, istedenfor å angripe grekerne via direkte storming, lokket dem inn i det indre av landet, bortenfor Tigris og deretter angrep ved bedrag. Det var en solid og listig plan, men etter at deres hærførere var tatt til fange, greide grekerne å flykte og komme seg til Svartehavet. Denne prestasjonen viste den potensielle overlegenheten som de greske soldatene hadde over deres persiske motstandere. Det er antatt at det var dette som var grunnen til hvorfor Filip II av Makedonia formulerte sin strategi for å overvinne det persiske rike ved en kompakt og veltrenet hær, en bedrift som ble utført av hans sønn, Aleksander den store.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Strassler, R.B. (1996): The Landmark Thucydides: A Comprehensive Guide to the Peloponnesian War. Free Press New York. ISBN 0-684-82790-5. ss. 128, 549.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]