Anorexia nervosa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

(Omdirigert fra Anoreksi)
Gå til: navigasjon, søk
Anorexia nervosa
Klassifikasjoner og eksterne ressurser
ICD-10 kode: F50.0-F50.1
ICD-9 kode: 307.1
ICPC-2: P86

Anorexia nervosa på norsk anoreksi, er en spiseforstyrrelse som kan føre til ekstrem avmagring og av og til også død. Pasientene slanker seg på tross av at de er avmagret. Tilstanden er klassifisert som en psykisk lidelse i det offisielle diagnosesystemet ICD-10. Ordet anorexia kommer fra latin, og betyr «apetittløshet».

Årsaksforholdene er komplekse, sannsynligvis spiller både psykologiske, sosiale og organiske faktorer inn. Familieforhold, som for eksempel konflikten mor—datter, blir ofte nevnt som betydningsfulle, men dette er lite dokumentert gjennom forskning. Vestlig kultur med sterke tynnhetsidealer og slankepress blant unge mennesker har sannsynligvis betydning for utvikling av anoreksi. Perfeksjonistiske personlighetstrekk, lavt selvbilde og lite sosialt nettverk er ansett som risikofaktorer. Sykdommen forekommer relativt hyppig innenfor visse idrettsmiljøer og i modellyrker. Anoreksi er den psykiske sykdommen med høyest dødelighet. Den har en dødelighet på 5-10% (dødeligheten skyldes i hovedsak somatiske komplikasjoner eller selvmord).

Innhold

[rediger] Forekomst

[rediger] Norge

Anoreksi er mye vanligere blant kvinner enn blant menn. Over 90% av pasientene er unge kvinner i tenårene eller tidlig i 20-årene. I den norske befolkningen som helhet forekommer nyoppstått anoreksi hos ca. 20 per 100.000 per år. Blant yngre kvinner er antallet nye tilfeller ca. 50 per 100.000 per år. Totalt i befolkningen regner vi med at 1-2% har anoreksi.[1]

[rediger] Historikk

I middelalderen ble spisevegring tolket som et tegn på hellighet. Richard Morton, livlegen til kong Georg den andre, utgav i 1689 A treatise of consumption, der han kaller en tilstand med spisevegring, vekttap og rastløshet nervous consumption (= nervøs tæring). Morton anså meget korrekt tilstanden som en sykdom med bakgrunn i «emosjonelt opprør». I 1873 brukte legen William Gull betegnelsen anorexia nervosa (= nervøs appetittmangel) da han underrettet London Clinical Society om en sykdom han mente var ny og kjennetegnet av spisevegring, rastløshet og opphør av menstruasjon. Samme år beskrev den franske legen Ernest-Charles Lasègue åtte tilfeller av samme sykdom, som han kalte l'anorexie hysterique. [2]

[rediger] Symptomer

[rediger] Adferd

  • Forstyrret kroppsoppfatning
  • Utstrakt bruk av avføringsmidler
  • Bruk av midler som demper appetitt
  • Overdreven unngåelse fet og usunn mat
  • Overdreven trening
  • Unngåelse av sosiale sammenkomster der mat og drikke ofte forekommer
  • Problemer med å spise/drikke i nærheten av andre mennesker
  • Konsentrasjonsvansker. Kan starte på et prosjekt uten å avslutte det, om og om igjen
  • Perfeksjonistisk oppførsel
  • Tvangstanker
  • Selvskading

[rediger] Kroppslige tegn

  • BMI (Body Mass Index) på 17,5 eller mindre. Normal BMI er 20-25 for kvinner. BMI regnes ut ved å dele vekt (kg.) på høyde (m) opphøyd i annen.
  • Håret blir tynnere eller hårtap
  • Konstant svimmelhet.
  • Blek hud og slitte negler.
  • Muskelsmerter og hodepine.
  • En fryser ofte og får lettere blåmerker på kroppen.
  • Tørr hud og tørre lepper.
  • Vekst av lanugohår. For å kompensere for vekttapet, erstatter kroppen fettet med hårvekst for å beholde varmen.
  • Hard avføring.
  • Menstruasjonen uteblir. Er menstruasjonen borte i tre måneder på rad, kalles det amenoré.

[rediger] Behandling

Som oftest vil anoreksipasienter ha behov for langvarig psykoterapi. Tvangsinnleggelse på sykehus eller behandlingssenter kan være aktuelt dersom dette fremstår som et strengt nødvendig behandlings alternativ. Fra 1. januar 2007 trådte endringer i kraft i psykisk helsevernloven. Fra og med da har tvangsernæringsvedtak kunne fattes på samme grunnlag, det er ingen spesifike krav om BMI, eller svekket allmentilstand for at slike tiltak skal settes i verks. Tvangsernæring har i ekstreme tilfeller vist seg nødvendig for å sikre pasientens helse, og for å oppnå vektøkning frem til forsvarlig vekt er oppnådd i en tid der pasienten er så styrt av sykdommen at han/hun ikke er i stand til å være ansvarlig for sitt eget næringsinntak.

Det er mye som tyder på at sjansen for helberedelse øker dersom man entrer behandling på et tidlig stadium kontra et sent. Det er derfor svært viktig å søke behandling tidlig. Dersom pasienten ikke samtykker til behandling, kan TPH (tvungent psykisk helsevern) være nødvendig for å unngå forværring av tilstanden. Det finnes allikevel behandlere som venter, ofte i håp om at tilstanden skal forbedre seg, til tilstanden har blitt så kritisk at innleggelse på somatisk sykehus er nødvendig. Det er bred enighet om at behandling må starte så tidlig som mulig, i en eller annen form, og at vektnedgangen må stoppes (eventuell vektoppgang startes). Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke bruken av tvang som virkemiddel for å frata en byrde på pasientens skuldre og ta ansvar over noe han/hun ikke har kontroll over i flere tilfeller kan være helt nødvendig for å starte behandling på et tidligere tidspunkt og forbedre fremtidsutsiktene til pasienten.


Britiske Clinical evidence har systematisk gått gjennom forskning om behandling for anorexia nervosa og konkluderer med følgende:

  • Det er lite overbevisende dokumentasjon for at noen behandling fungerer godt for anorexia nervosa. Det er imidlertid en gradvis akkumulering av dokumentasjon som tyder på at tidlige tiltak er effektive. Familieterapi kan også stanse utviklingen av en kronisk form av lidelsen.
  • Dokumentasjon for nytten av psykoterapi er usikker.
  • Mating er en nødvendig og effektiv komponent i behandlingen, men er ikke nok alene.

- Svært begrenset dokumentasjon fra en kvasi-eksperimentell studie tyder på at en myk tilnærming til mating er en effektiv og mer akseptabel metode sammenlignet med en strengere tilnærming.

- Mating kan være like effektivt på en poliklinikk som ved sykehusinnleggelse.

- Sondeforing er sjelden nødvendig og kan føre til problemer på grunn av hypofosfatemi (mangel på fosfat, PO4).

  • Begrenset dokumentasjon fra to små randomiserte, kontrollerte forsøk har ikke vist signifikant vektøkning ved bruk av antidepressiver. Slik behandling kan også ha alvorlige bivirkninger.

- Trisykliske antidepressiver kan forårsake døsighet, tørr munn, uklart syn og forlenget QT-tid hos pasienter med anorexia nervosa.

- Selektive serotonin-reopptakshemmere har ikke vist seg nyttige, men dokumentasjonen er svært begrenset. De tre randomiserte, kontrollerte forsøkene vi fant, var små og hadde høyt frafall.

  • Anxiolytika kan forlenge QT-tiden, og øker risikoen for ventrikulær tachycardi, torsade de pointes og plutselig død.
  • Vi fant utilstrekkelig dokumentasjon for å vurdere cyproheptadin til behandling av anorexia nervosa, og for å vurdere om østrogenbehandling kan redusere de negative effektene på beintetthet som er assosiert med anorexia nervosa.

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Pasienthåndboka
  2. ^ Finn Skårderud: Speilets dronning, Norsk psykologforenings tidsskrift, nr 7/2008

[rediger] Eksterne lenker

medisinstubbDenne medisinrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Anorexia_nervosa»
Personlige verktøy
Opprett en bok