Donaudeltaet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
UNESCOs verdensarv
Donaudeltaet
Donaudeltaet
Donaudeltaet hvor Donau deler seg i flere munningsarmer. Lengst nord ses Kiliaarmen, deretter Sulinaarmen og i sør St. Georgarmen som også er grense for det egentlige Donaudeltaet. Sør for St. Georgarmen ligger Razim-Sinoie-lagunen med de store sjøene, som også er del av Donaudeltaet biosfærereservat.
Land Romania RomaniaBulgaria Bulgaria
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 15. sesjon i 1991. Referansenr. 588.
Kriterium VII, X
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker

Donaudeltaet (rumensk: Delta Dunării) er Donaus munningsområde ved Svartehavet og omfatter ca. 4178 km² av rumensk og ukrainsk landområde. Deltaet er fra 1991 på UNESCOs liste over verdensarven og regnes som det best bevarte deltaet[1]i Europa.

Biosfærereservatet Donaudeltaet[2] omfatter i tillegg til det egentlige Donaudeltaet bl.a. Razim-Sinoie-lagunen i sør. Medregnet de sistnevnte områdene omfatter deltaet ca. 5800 m² og er dermed det tredje største i Europa etter munningsområdene til Volga og Kuban.

Den rumenske delen av deltaet forvaltes av direktoratet Danube Delta Biosphere Reserve Authority.

Historie[rediger | rediger kilde]

De tidligste tegn på bosetting er funnet ved Razim- og Sinoiesjøene.[3] I neolittisk tid, fra 5000 til 7000 år siden, bodde det folk langs hele den vestre kystlinjen med Hamangia (idag Baia) som hovedsenter.

I jernalderen fra ca. 3200 til 2500 år siden, ble det etablert en rekke festninger ved Sinoie, Enisala, Babadag, Bestepe, Balteni, Malcoci, Tulcea og Somova.

Den første gang Donaudeltaet nevnes i skriftlige kilder er av Herodot som beskriver øyeblikket da den persiske flåten entrer deltaet etter å ha oppholdt seg i Istros (Histria) ved Sinoie-lagunen fra 515 til 513 f.Kr..[4] Herodot forklarer at Donau da er delt i fem elvearmer før den munner ut i Svartehavet.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Donaudeltaet[rediger | rediger kilde]

Den hvite pelikanen er et symbol på Donaudeltaet. Mer enn halvparten av bestanden i palearktis befinner seg her.

Donaudeltaet defineres tradisjonelt av rumensk faglitteratur (Gâstescu)[3]som å ligge mellom begynnelsen av munningsarmen Kilia i vest, Kiliaarmens nordligste punkt i nord, Svartehavskysten i øst og Razim-Sinoelagunen i sør. Dette området utgjør ca. 4178 km², hvorav ca. 3510 km², dvs 82 % ligger i Romania i fylket Tulcea. Den øvrige delen av deltaet (668 m²) ligger i Ukraina langs Kilia-armens venstre bredd og ved dennes utløp i Svartehavet.

Donaudeltaet blir gjerne inndelt i det indre elvedeltaet og det ytre sjødeltaet eller det marine deltaet. Elvedeltaet er den eldste delen av Donaudeltaet og er oppstått innenfor den opprinnelige Donaubukta. Denne delen av deltaet karakteriseres av åser og naturlige høydedrag eller diker langs bredden, mens de lavereliggende sjøområdene forekommer i mindre grad og er mer spredt. Sjødeltaets landområder er landskapsmessig preget av kontakten med Svartehavet med lave landskapsprofiler og større våtmarksområder og sjøer.

Maritime Donau[rediger | rediger kilde]

Strekningen fra i vest Cotul Pisicii like før Pruts utløp i Donau (74 sjømil fra munningen) til stedet hvor Kiliaarmen starter (43 sjømil fra munningen) kalles av DDBRA for maritime Donau og inngår som en del av reservatet.

Isaccea - Tulcea-området[rediger | rediger kilde]

Dette området på høyre elvebredd mellom byen Isaccea og Kiliaarmen er formet som et avlangt basseng. I vårløsningen er sjøene og våtmarkene i dette området alltid oversvømmet.

Sãrãturi-Murighiol-sjøen[rediger | rediger kilde]

Sãrãturisjøen er 2 km lang og på det bredeste 500 m. Sjøen er meget saltholdig og inneholder et bredt register av dyre- og planteplankton. Koordinater: 45°2′4,33″N 29°8′40,72″Ø

Munningsarmer i Donaudeltaet[rediger | rediger kilde]

Donau deler seg i tre hovedarmer i deltaet: Kiliaarmen, Sulinaarmen og Sankt Georgarmen. Etter at Kiliaarmen har skilt seg fra Donau fortsetter elven som Tulceakanalen inntil den på nytt deler seg i Sulinaarmen i rett østlig retning og Sankt Georgarmen mot sørøst.

Elvearm Lengde (kilometer) Middelvannføring (1921–1990) (m³/s)
Kilia 120 3800
Sulina 64 1250
St. Georg 70 1500

Kilia i nord er den lengste, yngste og med størst vannføring. Den passerer selv to deltaer og munner ut i et mikrodelta langs den ukrainske kysten mot Svartehavet.

Sulinaarmen er den mest sentrale og korteste elvearmen, noe som bl.a. gjør at den er den hyppigst trafikkerte. Der kanalen møter Svartehavet ligger byen Sulina. Som følge av den store mengde sedimenter som fraktes av elvens vannmasser og faller ned ved munningen har det vært nødvendig å grave en kanal videre ut i Svartehavet for at skipene skal kunne komme igjennom. Kanalen er idag ca. 10 kilometer lang.

St. George i sør er den eldste og minst befolkete. Elvearmens sedimenter har siden 1897 ført til dannelsen av Sakalinøyene som i dag er 19 kilometer lange.

Razim-Sinoie-lagunen[rediger | rediger kilde]

Razim-Sionie lagunen i sør ligger utenfor det egentlige Donaudeltaet, men er en del av biosfærereservatet. Området utgjør ca. 1145 km², hvorav 865 km² er oversvømmete daler (estuarier) og laguner. Reservatets sørligste punkt er Kapp Midia. Lagunen består hovedsakelig av bassenger som opprinnelig var en del av Svartehavet men som ble stengt inne av sanddyner bygget av elvevannet.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Bystryjkanalen[rediger | rediger kilde]

I 2004 begynte Ukraina et arbeid for å gjenåpne Bystryjkanalen som hadde vært stengt for trafikk siden 1959. EU protesterte og krevde at Ukraina skulle avslutte arbeidet for å verne om våtmarkene i deltaet, og Romania truer med å stille Ukraina for den internasjonale domstolen i Haag.

Klima[rediger | rediger kilde]

Donaudeltaets klima er kontinentalt-temperert, særlig i indre strøk, med innslag av maritimt klima nærmere kysten. Deltaet er med 70 dager skyfritt vær og 2500 timer solskinn per år, den tørreste og mest solrike regionen i Romania. Den årlige gjennomsnittstemperaturen er 11°C (-1°C i januar og 22°C i juli). Gjennomsnittsnedbøren er 400 og 300 mm/år, fallende fra vest til øst. Fordampningen er 1000 mm/år, forsterket av de sterke og hyppige vindene, som medfører lange tørkeperioder om sommeren. De nordvestlige vindene forårsaker hyppige stormer om våren og høsten.

Natur[rediger | rediger kilde]

I Donaudeltaet vokser det mer en 1200 ulike plantetyper, sammen med 300 ulike fuglearter og 45 sjøfisker som også lever i området. I tillegg kommer millioner av fugler fra store deler av verden, (Europa, Asia, Afrika, Middelhavsområdet) til deltaet for å legge egg. Ca 2,733 km² av deltaet er strengt vernede områder. 21. mai 1991 ble 647 000 hektar av deltaet definert som ramsarområde.[5]

Bosetting[rediger | rediger kilde]

Fiske i Donaudeltaet
Lippovanerarkitektur i landsbyen Partizani langs Sulinaarmen.

Donaudeltaet er blant de tynnest befolkete områdene i Europa. På rumensk side bor ca. 15 000 mennesker, hvorav 4 600 er bosatt i Sulina, noe som gir en befolkningstetthet på 2 personer/km². Den øvrige befolkningen er spredt på 27 landsbyer, hvorav kun tre landsbyer har mer enn 500 innbyggere (2002).

Rumenere utgjør ca. 80 % av befolkningen og ukrainere ca. 10 %. I tillegg til dette kommer lippovanere, bulgarere, moldovere, tyrkere og gagauzere. Særlig lippovanerne har satt sitt preg på området med sine karakteristiske hus bygget i leire og med stråtak og de svarte åpne sjektene.

En tredel av befolkningen i deltaet er beskjeftiget i fiske og fiskeoppdrett, mens en annen tredel driver landbruk (1996).

Byen Tulcea er ikke en del av deltaet men fungerer som følge av sin plassering og med sine ca. 92 000 innbyggere og en rekke offentlige institusjoner og private servicetilbud som et nav i området.

På den ukrainske siden er befolkningstettheten høy sammenholdt med den rumenske siden. Byen Izmail har 85 000 innbyggere og Vilkovo som er kultursenter for det lipovanske samfunnet har 11 000 (2001).

Turisme[rediger | rediger kilde]

Turistbåt i Donaudeltaet

Turisme er ønsket i området og tildels sterkt økende.[3]Det rumenske direktoratet for Donaudeltaet (DDBRA) gir på sin hjemmeside anbefaling av en rekke ruter som trafikkeres av lokale transportører, men som man også kan følge på egen hånd. Enkelte områder er strengere regulert med hensyn til atkomst.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske utgravninger skjer en rekke steder i deltaet. Blant de mest kjente er den er museet over den antikke greske byen Istros lengst sør i reservatet og den romerske legionsbyen Halmyris. Ved landsbyen Enisali i Sarichioi kommune finnes en festning fra 1300-tallet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Donaudeltaet – bilder, video eller lyd