Wamba

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue i Madrid (A. Carnicero, 1750-53).

Wamba var vestgoternes konge i Spania fra 672 til 680.

Historie[rediger | rediger kilde]

Militære hendelser[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart etter at han kom på tronen i 672, stod Wamba ovenfor et opprør fra Hilderuk, guvernør i Nimes. Mange undertrykkede jøder sluttet seg til hans opprør. Da Wamba sendte Flavius Paulus for å få slutt på fiendtlighetene, konverterte Paulus til jødedommen og ble selv opprører i Narbonensis og Tarraconensis.

Som del av sine forsøk på å slå ned opprøret, beleiret Wamba i 673 og tok Castellum Cauclibéri [1], en strategisk katalansk havn som lå hvor Pyreneene nådde Middelhavet (i dag kalt Collioure, i det sørligste hjørnet av Frankrike). Opprøret ble endelig slått ned og jødene i Narbonne ble utvist samme år. Faktisk var der en formell utvisning av alle jøder fra kongedømmet som ikke konverterte til kristendom.

Wamba gjenoppbygde de romerske murene rundt Toledo. Han befestet også andre steder på denne tiden, som Hondarribia (Fuenterrabia) [2], en liten landsby i Spania på et lite utkikkspunkt mot den franske grensen over Txingurri-bukten.

Under hans styre brakte Wamba asturerne og rucconerne (luggonerne) under sin kontroll og innlemmet dem i en ny provins. De hadde kjempet for sin uavhengighet siden vestgoternes invasjon i det 5. århundre, men gav nå etter.

Alfonso IIIs krønike sier at «på Wambas tid, angrep 270 sarasenerskip Spanias kyst og der ble alle brent.» Et enkelt angrep av denne størrelsen er tvilsomt siden ingen andre kilder nevner det. Men det er fornuftig å anta at der var et antall små muslimske raid. Krøniken for 754, som gir utførlige detaljer om Wambas styre, sier at maurerne «hadde lenge raidet» Andalusia «og samtidig rystet mange byer». Videre bestemmer Wamba i de vestgotiske lovsamlingene at alle folk, uansett deres religion og selv om de er geistlige, er påkrevd å forsvare kongedømmet dersom det blir angrepet av en utenlandsk fiende. Loven ble opprettet for å løse problemet med deserteringer: «For når en fiende invaderer provinsene i vårt kongedømme...forsvinner (mange av) de som bor ved grensen...slik at, på denne måten, der ikke er felles støttet i kamp.» Denne tankegangen impliserer regelmessige angrep.

At folket sjelden var villige til å forsvare kongedømmet, klargjøres videre av en annen av Wambas vedtak hvor slaver ble frisatt for å fylle rekkene i hæren. Dette antyder ikke bare mangelen på frivillige blant de spansk-romerke innbyggerne som utgjorde hoveddelen av befolkningen som de vestgotiske herrene hersket over, men også en armé av utskrevne eller uvillige.

Under en borgerkrig som delvis skyldtes hans forsøk på å utføre påkrevde reformer i militærets struktur, ble Wamba forgiftet i Pampliega, nær Burgos, på Erwigs ordrer. Erwig etterfulgte ham som konge. Dette ble gjort med hjelp fra Julian av Toledo som ble gjort til overhode av den vestgotiske kirke i belønning for sine tjenester. Men Julian udødeliggjorde Wambas minne i en biografi, Historia Wambae regis.

Fra nå av ble vestgoternes kongedømme revet i stykker av interne stridigheter og preget av monarkiets dekadense. Manérene var avslappede og umoralen øket. Denne generelle nedgangen endte bare med kongedømmets undergang i den muslimske erobringen av Iberia i 711.

Religiøse hendelser[rediger | rediger kilde]

Det tredje konsilet i Braga (Bracara) ble holdt i 675. Denne katolske konklaven satte i verk åtte vedtak som hadde med ritualene å gjøre, behandling av hellige gjenstander, hvem som kan og hvem som ikke kan leve med en prest, uakseptable former for straff av geistlige og uakseptable former for betaling av geistlige og rektorer.

Wamba var en reformvennlig konge ifølge Charles Julian Bishko [3], han «forsøkte å etablere ett klostersete i Aquis (Chaves) i Lusitania av samme type som Dume-Braga, dvs. involvere samme type episcopus sub regula som ble assosiert med tidlig avtaleformer, denne manøveren ble effektivt blokkert av bykirken Emérita med full støtte fra fedrene i det tolvte konsilet i Toledo (681)».

Legende[rediger | rediger kilde]

Fødested[rediger | rediger kilde]

Wamba var ifølge en tradisjon, født i Egitânia [4], en beskjeden landsby omgitt av romerske murer som i dag kalles Idanha-a-Velha [5] og som ligger nordøst for Castelo Branco i Portugal. En spansk tradisjon sier at han ble født i Galicia i kirkeområdet Santa María de Dozón [6] i et gammelt hus med et skjold.

Men den mest kjente tradisjonen sier at han ble født og oppfostret i Pujerra [7] (eller Buxarra som det en gang het) i Málaga-provinsen, en andalusisk fjellandsby, omgitt av skoger av kastanjetrær nær Genal-elven i det sørlige Spania. I nærheten er ruinene av Molino de Capilla («møllen til kapellet»), som ligger når det som en gang var Cenay, som noen få sier er det faktiske fødestedet.

Wamba blir konge[rediger | rediger kilde]

Der er minst to legender om hvordan Wamba ble konge.

En [8] begynner med Wambas far, vestgoternes konge, som i denne fortellingen også heter Wamba. To kvinner i hans hoff, en tjenerjente og en adelskvinne, ble gravid samtidig på mistenksomt vis. For å unngå en kongelig skandale, særlig i forhold til adelskvinnen, ble begge kvinnene tvunget til å flykte fra hovedstaden. På et eller annet vis fant de frem til den andalusiske landsbyen som på grunn av at den var godt gjemt i skogen, gav et ideelt skjul for hemmelige fødsler. Etter noen måneder fødte begge kvinnene en gutt, og begge guttene ble gitt i tjenerjentas omsorg for å bli oppdratt i dette avsidesliggende området.

Mange år gikk. Da tiden kom for å finne en etterfølger til kongen, var der ingen brukbare arvinger. Men konge, eller noen ved hoffet, husket de to uekte sønnene. Soldater ble sendt til landsbyen for å finne den kongelige arving. Kort tid etter at de ankom blant kastanjetrærne, overhørte de en bondekvinne som ropte på sin sønn som gjette kveg med en stav. Hans navn var Wamba. Umiddelbart visste soldatene at de hadde funnet ungdommen de lette etter.

Soldatene gikk bort til ham og erklærte at «du er den rettmessige kongen og vi må be deg bli med oss til slottet.» Men Wamba ville ikke dette, eller i det minste lot som han ikke ville dette. Så han tok sin stav, slo den i bakken og sa at «jeg vil bare akseptere tronen dersom denne staven slår rot.» Men staven han bar var av svartpoppel som lett slår rot i næringsrik jord. Da den begynte å vokse, gikk Wamba med på å gå med soldatene for å bli vestgoternes nye konge. Han ble valgt og kronet i det som i dag er den lille landsbyen Wamba i regionen rundt Madrid.

En annen legende [9] blir fotalt av Charles Morris i Historical Tales, the Romance of Reality: Spanish. I denne versjonen var Wamba en gammel mann i landsbyen som eide land og eiendommer der. Året var 672.

Da en konge døde på den tiden uten sønner, valgte goterne en ny. De lettet etter deres beste og mest verdige, og holdt valget på stedet hvor den gamle kongen døde. Det var i den lille landsbyen Gerticos, rundt 13 km fra Valladolid, at kong Recesuinto (Recceswinth) hadde søkt helse, men funnet død. Hit kom valgmennene, de største adelsmennene, biskopene og generalene, og her diskuterte de hvem som burde bli konge...

Sankt Leo erklærte at han hadde fått guddommelige råd og instruerte valgmennene til å lete etter en mann kalt Wamba. Speidere ble sendt gjennom landet til Wamba ble funnet mens han arbeidet på sine marker.

«Forlot plogen din i jorda,» sa de til ham, «edlere arbeid venter på deg. Du har blitt valgt til konge i Spania.»
«Der fins ikke edlere arbeid,» svarte Wamba. «Let andre steder etter din konge. Jeg foretrekker å herske over mine åkrer.»
De forbløffede heroldene visste ikke hva de skulle gjøre. For dem måtte mannen som ikke ville bli konge enten være en helgen eller en idiot. De argumenterte, tryglet og ba, helt til Wamba, ivrig på å bli kvitt dem, sa:
«Jeg vil akseptere kronen når den tørre staven i hendene mine blir grønn igjen, og ikke før det har skjedd.»

Da skjedde et mirakel. Etter at han slo den i bakken, ble alle forbløffet da den plutselig begynte ble en grønn plante med blader som grodde ut på toppen. Himmelen hadde avgjort saken. Wamba «gikk med heroldene for å bli valgt.» Men da han kom der, forsøkte han igjen å avslå tronen. En av de vestgotiske høvdingene trakk da sverdet sitt og truet med å halshogge Wamba dersom han ikke aksepterte kronen. Wamba gav etter.

Legenden om staven som blir slått i bakken blir også knyttet til landsbyen Guimarães, sørvest for Braga i Costa Verde i Portugal (nordvest i landet). Siden Wamba aldri trakk ut staven etterpå, blir det sagt at den vokste til et stort oliventre. Selv om treet nå er borte, blir stedet markert enten av klosteret Nossa Senhora da Oliveira eller Largo da Oliveiras landsbytorg, begge oppkalt etter det legendariske treet.

St Egidius[rediger | rediger kilde]

I et skrift om Sankt Egidius fra det 10. århundre, skrevet for pilegrimer, ble en legende skrevet ned om hvordan kong Wamba (også kjent som Flavius) en dag jaktet i skogen mellom Arles og Nimes i Provence. Han begynte å forfølge en hind. Dyret flyktet og gjemte seg i en hule hvor eneboeren Egidius ba i stillhet. I noen versjoner var hinden Egidius eneste ledsager, gitt av Gud, og som gav ham melk. Wamba skjøt en pil inn gjennom åpningen. Men han bommet på hinden og traff Egidius som ble permanent skadet i foten. Kongens jakthunder løp inn for å drepe. Men da Wamba ankom fant han hundene sine lamslått. Da han oppdaget hva han hadde gjort, ba han om tilgivelse og forsøkte å gjøre det godt igjen. Men Egidius fortsatte sine bønner og nektet all hjelp eller kompensasjon. Kongen sørget likevel for leger til å ta seg av såret. Han tilbød også Egidius landet hvor han kunne bygge et kloster, men Egidius nektet.

På grunn av helgenens berømmelse som vismann og miraklene rundt ham, samlet en mengde seg rundt ham over tid. Wamba bygget rundt 674 et kloster til dem. Egidius ble dets første abbed. Snart vokste en liten landsby opp der, kjent som Saint-Gilles-du-Gard.

På grunn av denne tradisjonen ble Egidius skytshelgen for krøplinger, spedalske og diende mødre. Hans emblem er en pil. Catholic Encyclopedia [10] bemerker at kongen i denne fortellingen må opprinnelig ha vært en franker, «siden frankerne hadde kastet ut vestgoterne fra Nimes' nabolag nesten et og et halvt århundre tidligere.»

Tapet av kronen[rediger | rediger kilde]

Charles Morris skriver at under Wambas styre:

Gjorde en ambisiøs adelsmann som het Paul opprør. Han trodde det ville være enkelt å ta tronen fra en gammel mann som så tydelig hadde vist at han ikke ønsket den. Han oppdaget snart sine feil. Wamba møtte ham i kamp, omringet hans hær og tok ham til fange. Paul forventet ingenting annet enn å bli halshogget, men Wamba beordret at hodet hans skulle barberes.

Et barbert hode var merket til en som hadde gått inn i en klosterorden, noe som betydde at mannen «ikke kunne tjene som konge eller høvding, men måtte bruke resten av sine dager som munk.»

Senere gav en ambisiøs ungdom kalt Erwig Wamba sovemedisin for å kaste kongen. Mens Wamba sov, barberte Erwig toppen på hodet hans. Som før var gotisk lov klar. Wamba kunne ikke lenger være konge. Han aksepterte denne forandringen og ble munk. Han abdiserte 14. oktober 680 for å leve sine syv siste år adskilt fra verden. Erwig overtok som konge.

På denne måten ble Wamba, bonden, først konge og etterpå munk. I alle sine posisjoner skjøtte han seg vel, og hans navn har kommet til oss fra tidenes begynnelse som en av de sjeldne menn som vi vet lite om, men som alt det lille er godt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Charles Julian Bishko, "Portuguese Pactual Monasticism in the Eleventh Century: The Case of Sao Salvador De Vacariça," Estudos de Història de Portugal: Homenagen a A.H. de Oliveira Margues (Lisbon: Editorial Estampa, 1982).
  • Julian of Toledo, Historia Wambae regís, in Mon. Ger. Hist., Scriptores rerum Merovingicarum, V, 486-535; og cf. Dahn, Könige der Germanen, V, 207-212; 217-18; R. Altamira, Cambridge Medieval History, II, 179.
  • Charles Morris, Historical Tales, the Romance of Reality: Spanish. 1898, Philadelphia: J.B. Lippincott Company.


Forgjenger:
 Recceswinth 
Vestgoternes konge
(672680)
Etterfølger:
 Erwig