13. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flagg Våpenskjold
Emblem of the Handschar division
Handschars våpenskjold

13. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar», også kalt 1. kroatiske divisjon var en divisjon i Waffen-SS under andre verdenskrig. Dette var den største divisjonen i Waffen-SS og hadde på det meste 21 065 mann. Divisjonen rekrutterte mannskaper fra Balkan og rettet seg opprinnelig særlig inn mot den muslimske befolkningen. Divisjonen var en fjelljeger-avdeling (tysk «Gebirgsjäger»). Den ble benyttet til operasjoner mot de jugoslaviske partisaner i fjellene på Balkan i perioden februar – september 1944. Divisjonen var den første innen SS som ble etablert utelukkende med ikke-germanere som soldater.[1] Divisjonen besto hovedsakelig av bosniske muslimer, og med jugoslaviske folketyskere som offiserer og underoffiserer. Divisjonen sverget ed til både Adolf Hitler og lederen av Den uavhengige staten Kroatia, Ante Pavelić.[2]

Egne symboler og uniformseffekter[rediger | rediger kilde]

Soldater fra «Handschar» med fez
Soldater fra «Handschar» leser om islam og jødedom

«Handschar» (bosnisk/kroatisk: Handžar) var det lokale ordet for det buete, krumme tyrkiske sverdet (arabisk: «Khanjar» خنجر), som ble båret av tyrkiske politimenn den gangen området var en del av Det osmanske rike.[3][4]

Sverdet var en del av divisjonens symboler. I tillegg brukte de soldatene som ønsket det fez som uniformslue. De ble utstyrt med to typer fez, en feltgrå utgave til bruk i kamp og tjeneste, og en rød til parader og til fritid. Begge hadde Waffen-SS' hodeskalle og SS' ørn.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for opprettelsen av divisjonen var både det at tyskerne begynte å mangle mannskaper sent i krigen og måtte lette litt på de tidligere strenge kravene om «arisk bakgrunn». Etter at Sarajevo falt 16. april 1941 og Den uavhengige staten Kroatia ble opprettet (bestående av Kroatia, Bosnia og deler av Serbia) og satt under tyskvennlig styre ledet av Ante Pavelić og Ustaša; ønsket disse å inkludere den muslimske befolkningen som en integrert del av sitt styre. Det muslimske presteskapet svarte imidlertid med å utstede fatwa mot alle som deltok i utrydding av jøder og serbere i regi av det nye styret. Forsøkene på å integrere muslimene i en fascistisk kroatisk stat falt dermed sammen.

Ledelsen i SS var imidlertid imponert, både over den militære motstanden muslimene viste mot det nye fascistiske styret og Ustaša, men også erfaringene fra første verdenskrig med et eget bosnisk infanteriregiment. Reichsführer-SS Heinrich Himmler tilskrev dette den religiøse bakgrunnen og observerte både lydighet, dedikasjon og mangel på frykt for å dø i kamp. Himmler tok derfor høsten 1942 initiativ til opprettelse av en egen muslimsk enhet innen Waffen-SS. Hitler godkjente planene 10. februar 1943 og den rumenske-fødte, etniske tyskeren Artur Phleps ble satt til å bygge opp divisjonen.

Rekruttering[rediger | rediger kilde]

Mohammad Amin al-Husayni hilser soldatene med Hitlerhilsen. Kommandanten, brigadeführer Karl-Gustav Sauberzweig i bakgrunnen
Bosnjaker i bønn

Våren 1943 ble det rekruttert til enheten, assistert av Mohammad Amin al-Husayni, muftien av Jerusalem. Resultatet var nok skuffende for tyskerne, da de fikk bare rundt halvparten av de 20 000 – 25 000 soldatene de hadde forventet.

Mytteri[rediger | rediger kilde]

Avdelingen ble sendt til Villefranche-de-Rouergue i Frankrike for opplæring i september 1943, men det ble sterke aggresjoner mot arrogante tyske offiserer og det brøt ut mytteri, også fordi de ville tilbake til Bosnia for å beskytte sine egne landsbyer. Mytteristene tok de fleste tyskerne til fange og henrettet fem offiserer, herunder kommandanten SS-Obersturmbannführer Oskar Kirchbaum. Mytteristene synes å ha antatt at de ville få sterk støtte fra de menige slik at de kunne ta seg over til de allierte.[5] Mytteriet ble slått ned ved hjelp av avdelingens imam.Det ble innledet en omfattende jakt på mytteristene drept under kamper eller flukt, bortsett fra to av lederne som kom seg unna.[6]

Det hersker usikkerhet med hensyn til hvor mange av mytteristene som ble drept. Anslagene varierer fra at 150 mytterister ble umiddelbart drept[7], at 78[8] eller 14[9] ble drept mens ytterligere fire desertører ble funnet og skutt i slutten av september.[10] Tyskerne tilskrev årsaken at avdelingen var infiltrert av Titos partisaner som sluttet seg til avdelingen imidlertid for å få tilgang på bedre våpen, uniformer og opplæring for senere å desertere. Soldater som ble ansett for å være «uskikket» eller «politisk upålitelige» ble umiddelbart fjernet. Rundt 825 bosniere ble fjernet fra divisjonen og sendt til Tyskland for arbeidstjeneste i Organisation Todt. Av disse nektet 265 og ble sendt til Neuengamme konsentrasjonsleir hvor mange ble drept.[11]

Som følge av mytteriet ble avdelingen flyttet til Neuhammer i Schlesien for den resterende delen av opplæringen.[10] 9. oktober 1943 ble avdelingen formelt opprettet som en SS-divisjon.[12].

I tjeneste[rediger | rediger kilde]

Avdelingen vendte tilbake til Balkan i februar året etter og ble satt inn mot partisanene i den østlige delen av Den uavhengige staten Kroatia fram til august samme år.[13]

Pavelić og Ustaša var ikke så begeistret for en ren muslimsk militær enhet, da de fryktet at dette kunne true deres egen posisjon over tid. De insisterte derfor på at enheten også måtte åpnes for andre, og kompromisset var at enheten skulle kalles «kroatisk» og bestå av minst 10 % ikke-muslimer. Høsten 1944 ble også 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama» inkorporert i avdelingen, noe som økte andelen ikke-muslimer betraktelig.

Divisjonen oppnådde en viss suksess og viste seg i stand til å drive anti-partisankrigføring.[14] men fikk også en renomme for brutalitet og villskap, ikke bare i kamp[8] og massakre mot serbere.[15][16]

Mange av de rekrutterte soldatene opplevde snart at de var rekruttert på gale premisser. Opprinnelig ble det framstilt at de skulle gå inn i en mer paramilitær politistyrke som skulle sikre ro og orden. Rykter om at de skulle settes inn på Østfronten mot Den røde arme medførte også deserteringer. Etter hvert som Den røde arme rykket stadig nærmere, ble det viktig for tyskerne å holde linjen langs Donau i Baranja. Fra 9. november 1944 var divisjonen i en rekke kamper mot Den røde arme som en del av Østfronten.

Da Den røde arme brøt linjene og avanserte over Donau 20. november, trakk avdelingen seg sammen med de tyske soldatene tilbake fra Balkan og nådde Siklós i Ungarn 29. november.[17] På denne tiden forlot et stort antall soldater divisjonen. Disse ble erstattet av ulike andre tyske grupper som hadde vært på Balkan-området. Enheten, som etter dette ikke lenger var av den divisjons størrelse, snarere en brigade, deltok i kamper i Kroatia og Ungarn.

I Ungarn ble divisjonen utplassert i en forsvarlinje sør for Balatonsjøen. Etter en rekke russiske angrep, gikk kampene her over til en skyttergravskrig i desember 1944 og januar 1945. Deler av divisjonen ble satt inn i Operasjon Frühlingserwachen i mars 1945, som var den siste større tyske offensiv under krigen. Andre deler ble liggende i forsvarslinjen, og disse angrep natten mellom 16.-17. mars de russiske flankene under den russiske fremrykningen mot Heresznye.[18]

29. mars brøt Den røde arme gjennom de tyske forsvarlinjene ved Nagybajom i det sørvestlige Ungarn, og divisjonen som lå rett sør for gjennombruddet, trakk seg tilbake til elva Mur og klarte å krysse denne med store tap under tungt angrep fra Den røde arme. Da det ikke var mulig å etablere noen god forsvarslinje i dette området, krysset de tyske strykene grensen til Det stortyske riket 6. april og etablerte seg i Pettau som en del av en større forsvarslinje hvor de ble stående fram til 5. mai.

Oppløsning[rediger | rediger kilde]

5. mai startet divisjonen, sammen med de øvrige tyske styrkene tilbaketrekning inn i Østerrike, og 8. mai fikk de ordre om å dra til Wolfsberg i Kärnten.[19] PÅ dette tidspunktet kontakten divisjonens imamer den øverste tyske kommandanten i området, Hans Hanke om at alle bosniere skulle bli dimittert og kunne få reise tilbake til sitt hjemland. De som ville fikk anledning til dette, men det ble rapportert om massehenrettelser av av tidligere «Handschar»-medlemmer fra partisanenes side.

11. mai fortsatte tilbaketrekningene til Sankt Veit an der Glan i Kärnten, og dagen etter overga restene av divisjonen seg til British Army i denne byen. 15. mai ble de fleste transportert til Rimini i Italia, hvor de ble internert som krigsfanger sammen med rester fra «Prinz Eugen» og «Reichsführer-SS».[20] Noen spredte enheter var på flukt og overga seg ikke før 18. mai. Øverstkommanderende Hampel flyktet fra en krigsfangeleir i Fallingbostel.[21]

Straffeforfølgelser[rediger | rediger kilde]

38 medlemmer av divisjonen ble utvist til Jugoslavia for å straffeforfølges der. Noen begikk selvmord, som den tidligere kommandanten Gruppenführer und Generalleutnant Karl-Gustav Sauberzweig den20. oktober 1946 og SS-Obersturmführer Hans König.[22] Rettssakene ble gjennomført 22.–30. august 1947 ved en militærdomstol i Sarajevo. De anklagede ble forsvart av tre jugoslaviske advokater, to sivile og en militær. Alle de 38 ble funnet skyldige og 10 ble dømt til døden og de øvrige fikk fengselsstraffer varierende mellom fem år og livsvarig.[23] SS-Obersturmführer imamen Halim Malkoč hadde allerede blitt henrettet i Bihać 7. mars 1947.[24]

Følgende offiserer ble henrettet 17. juli 1948:[25]

  • SS-Obersturmführer Rolf Baumeister
  • SS-Hauptsturmführer Walter Eipel
  • SS-Oberscharführer Kurt Lütkemüller
  • SS-Hauptscharführer Bruno Lütjens
  • SS-Obersturmführer Heinz Masannek
  • SS-Oberscharführer Josef Pälmke
  • SS-Oberscharführer Wilhelm Schmidt
  • SS-Obersturmführer Willi Schreer
  • SS-Oberscharführer Erich Schwerin
  • SS-Obersturmführer Kurt Weber

Nesten alle de fengslede ble løslatt tidlig, og i 1952 var alle løslatt, bortsett fra SS-Sturmmann Wilhelm Mahn som hadde dødd i fengselet. Siden han hadde lyktes med å flykte, ble ikke Hampel stilt for noen domstol og levde fram til sin død 11. januar 1981 i Graz i Østerrike.[22]

Kommandanter[rediger | rediger kilde]

Følgende var divisjonens øverste sjefer. De to første etablerte og trente divisjonen innledningsvis, mens Sauberzweig og Hampel hadde kommandoen under de operative aksjonene mot partisanene og senere mot Den røde arme og bulgarske styrker:[26]

  • SS-Gruppenführer Artur Phleps (ledet etableringen, fra 13. februar 1943)
  • SS-Standartenführer (reservestyrkene) Herbert von Obwurzer (9.mars 1943–1. august 1943)
  • SS-Brigadeführer and Generalmajor of the Waffen-SS Karl-Gustav Sauberzweig (1. august 1943–1. juni 1944)
  • SS-Brigadeführer and Generalmajor of the Waffen-SS Desiderius Hampel (1. juni 1944–12. mai 1945)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tomasevich, Jozo: War and Revolution in Yugoslavia, 1941-1945: Occupation and Collaboration, San Francisco: Stanford University Press 2001 ISBN 0-8047-3615-4, side 496.
  2. ^ Tomasevich 2001, side 499
  3. ^ Tomasevich 2001, side 497
  4. ^ George Lepre: Himmler's Bosnian Division: The Waffen-SS Handschar Division 1943-1945, Schiffer Publishing 1997 ISBN 0-7643-0134-9, side 47
  5. ^ Lepre, side 82-88
  6. ^ Lepre, side 86-103
  7. ^ Cohen, Philip J.: Serbia's Secret War: Propaganda and the Deceit of History, Texas A&M University Press 1996, ISBN 0-89096-760-1, side 101-102
  8. ^ a b Jozo Tomasevich: War and Revolution in Yugoslavia, 1941-1945: The Chetniks, bind 1, Stanford University Press 1975, San Francisco ISBN 0-8047-0857-6, side 499
  9. ^ Lepre, side 103
  10. ^ a b Lepre, side 106
  11. ^ Lepre, side 107
  12. ^ Stein, George H.: The Waffen SS: Hitler's Elite Guard at War, 1939-45 Cornell UP 1984, ISBN 0-8014-9275-0 side 181
  13. ^ Lepre, side 143-145
  14. ^ Bishop, Chris: Waffen-SS Divisions, 1939-45, Amber Books 2007, ISBN 1-90570-455-0, side 137-138
  15. ^ Williamson, Gordon: The SS: Hitler's Instrument Of Terror, Zenith Imprint 2004. ISBN 0-76031-933-2, side 123
  16. ^ Keegan, John: Waffen SS the asphalt soldiers, London: Pan/Ballantine 1970 ISBN 978-0-345-09768-2, side 105.
  17. ^ Lepre, side 276-281
  18. ^ Lepre, side 282-291
  19. ^ Lepre, side 300
  20. ^ Lepre, side 304-308
  21. ^ Lepre, side 309-310
  22. ^ a b Lepre, side 311
  23. ^ Lepre, side 312-313
  24. ^ Lepre, side 89
  25. ^ Lepre, side 313
  26. ^ Lepre, side 321


Flag of Germany 1933 -- Waffen-SS-divisjoner under den andre verdenskrig -- SS runes