Grisekrigen av 1859

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stridens kjerne: hvor skulle grensen mellom britisk Canada og USA gå? Foreslått grenser: mørk blå linje, gjennom Haro-sundet, ønsket av USA; rød linje, gjennom Rosario-sundet, ønsket av Storbritannia; grønn linje, gjennom San Juan-kanalen, kompromiss.

Grisekrigen av 1859 (engelsk: «Pig War») var en strid mellom USA og Storbritannia over grensen mellom britisk Canada og USA ved San Juan-øyene, mellom Vancouver Island og fastlandet. Konflikten fikk sitt navn ved at den ble utløst av at en svart gris ble skutt, den såkalte «griseepisoden», men har også blitt henvist til som «Gris- og potet-krigen», «San Juan-grense-striden» eller «Den nordvestlige grensestriden». Til tross for betegnelsen «krig» var det en konflikt.

Striden begynte i 1846 da Oregon-avtalen ble inngått mellom Storbritannia og USA og hadde som mål å avslutte en langvarig grensestrid mellom USA og Britisk Nord-Amerika (det senere Canada), særskilt landet mellom fjellkjeden Rocky Mountains og kystlinjen ved Stillehavet. Da ingen skudd ble utvekslet eller ingen menneskelige skader, var denne striden en konflikt uten blod og tap (med unntak av en gris), og er forblitt en av de mest uvanlige «kriger» i historien.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Oregon-avtalen av 15. juni 1846 løste grensestriden i Oregon ved dele Oregon Country/Columbia District mellom Storbritannia og USA «langs den 49. nordlige breddegrad til midten av sundet som skiller kontinentet fra Vancouver Island og derfra sørover gjennom midten av den nevnte sund, og av Juan de Fucasundet til Stillehavet.»[2]

Imidlertid er det faktisk to sund som kan bli kalt for midten av sundet: Haro-sundet langs vestsiden av San Juan-øyene; og Rosario-sundet langs den østlige siden.[3]

Vancouvers kart fra 1798 viser en del forvirring i nærheten av sørøstlige Vancouver Island, Gulf Islands, og Haro-sundet.

I 1846 var det fortsatt en del usikkerhet om geografien i region. De mest vanlige kart som var tilgjengelige var de til George Vancouver, utgitt i 1798, og av Charles Wilkes, utgitt i 1845. I begge tilfeller var kartene uklare i nærheten av den sørøstlige kysten av Vancouver Island og Gulf Islands. Som et resultat var ikke Haro-sundet heller helt klart.[4]

I 1856 nedsatte Storbritannia og USA opp en grensekommisjon for å løse en rekke saker angående den internasjonale grensen, inkludert vannveiene fra Georgiasundet til Juan de Fucasundet. Britene utnevnte James Charles Prevost til førstekommisjonær, George Henry Richards til andrekommisjonær, og William A.G. Young til sekretær. Amerikanerne utnevnte Archibald Campbell til førstekommisjonær,[5] John Parke til andrekommisjonær, og William J. Warren som sekretær. Den 27. juni 1857 møttes de britiske og amerikanske kommisjonærene for første gang om bord i det britiske skipet HMS «Satellite»,[5] som var ankret opp i Esquimalt-havnen i sørenden av Vancouver Island. De to sidene møttes flere ganger i 1857, både i Esquimalt, men også i havnen i Nanaimo, foruten brevveksling mellom møtene. Vanngrensen ble diskutert fra oktober til desember. Fra begynnelsen av hevdet britiske Prevost at Rosario-sundet var krevet i ordlyden fra avtalen og var hensikten til avtalens rammer. Amerikanske Campbell hadde den samme meningen om Haro-sundet.

Prevost opprettholdt at sundet spesifisert i avtalen må ha tre nøkkelkvaliteter:

  • Den må skille kontinentet fra Vancouver Island,
  • den må være en grense i en sørlig retning, og
  • må være seilbar.

Kun Rosario oppfylte disse kravene. Campbell kontret ved å hevde at uttrykket «sørlig» i avtalen måtte bli forstått i en generell betydning, at Rosario ikke skilte kontinentet fra Vancouver Island, men San Juan-øyene fra øyene Lummi, Cypress, Fidalgo og de andre, og at seilbar ikke var relevant for saken, men selv om det var det, var Haro-sundet bredere og var en mer direkte passasje. Til sist utfordret han Prevost til å framskaffe noen bevis som viste at avtalen hadde til hensikt å henvise til Rosario-sundet. Prevost svarte ved å henvise til amerikanske kart som viste grensen som gikk gjennom Rosario-sundet, inkludert et av John C. Frémont som var framstilt for og utgitt av den amerikanske regjeringen, og et annet av John B. Preston, sjefslandmåler av Oregon i 1852. Angående de andre punktene gjentok Prevost sine uttalelser om Rosario-stredets seilbarhet — sundet mellom øyene Lummi, Cypress, og Fidalgo var ikke seilbart — og at en linje gjennom Rosario ville være sørlig mens en gjennom Haro ville være vestlig. De to fortsatte å diskutere saken inn i 1857 inntil det var klart hva begges siders argumenter var, og at ingen av dem klarte å overbevise den andre. Prevost kom med et siste tilbud ved det sjette møtet den 3. desember hvor han foreslo et kompromiss med en linje trukket gjennom San Juan-sundet. Det ville gi USA alle hovedøyene, unntatt San Juan-øya. Dette tilbudet ble avslått og kommisjonen avsluttet, enige om å rapportere tilbake til sine respektive regjeringen. Således forble tvetydighet over grensen i vannet uløst.[6]

Grunnet denne tvetydighet krevde både Storbritannia og USA overherredømme over San Juan-øyene.[7] I løpet av denne perioden hvor begge nasjoner krevde det samme området, etablerte det britiske selskapet Hudson's Bay Company sine operasjoner på San Juan og forvandlet øya til sted med sauer. I mellomtiden, ved midten av 1859, kom mellom 25 til 29 amerikanske bosettere til øya.[3]

Øya San Juan hadde betydning, ikke bare for sin størrelse, men også som et strategisk militære punkt. Mens britene holdt festningen Fort Victoria på Vancouver Island i vest med utsyn over Juan de Fucasundet, inngangen til Haro-stredet og videre til Georgia-stredet, ville den nasjonen som holdt San Juan-øyene kunne dominere alle sundene som knyttet Juan de Fucasundet til Georgia-sundet.

Grisen[rediger | rediger kilde]

Krigen ble nesten utløst på grunn av en svart gris...

Den 15. juni 1859, nøyaktig femten år etter Oregon-avtalen, førte tvetydigheten i eierskapet til direkte konflikt. Lyman Cutlar, en amerikansk bonde, som hadde flyttet til øya ved hevde rett til være der under Loven om landdonasjon av 1850 (Donation Land Claim Act), oppdaget en stor svart gris som rotet rundt på det han hevdet var hans eiendom.[3][7][8] Han mente at grisen hadde spist hans rotknoller, og det var heller ikke første gangen. Cutlar ble så rasende at han tok geværet og drepte grisen. Grisen var eid av en irlender, Charles Griffin, ansatt av Hudson's Bay Company for å drifte sauene.[3][7][8] Han eide også flere griser som han lot gå fritt rundt. De to mennene hadde levd i fred inntil denne hendelsen. Cutlar tilbød Griffin 10 dollar som erstatning for grisen, men Griffin var misfornøyd og krevde minst 100 dollar. Som følge av dette svaret uttalte Cutlar at han trengte ikke å betale i det hele tatt da grisen hadde krenket hans eiendom.[9][8] Da britiske myndigheter truet med å arrestere Cutlar påkalte amerikanerne militær beskyttelse.

Militær eskalering[rediger | rediger kilde]

Brigadegeneral William S. Harney, som kommanderte det militære Oregon-departementet, satte ut 66 amerikanske soldater fra 9. infanteri under kommando av kaptein George Pickett på San Juan-øya med ordre om forhindre britene om å gå i land.[3][7] Bekymret over at en okkupantbefolkning av amerikanere ville begynne å okkupere øya og ta seg til rette om ikke amerikanerne ble holdt i sjakk, fikk britene til å sende tre krigsskip under kommando av kaptein Geoffrey Hornby.[3][7][8] Pickett er sitert på å ha uttalt trassig: «Vi vil gjøre et Bunker Hill av det!» Henvisningen var til slaget ved Bunker Hill i 1775 under den amerikanske uavhengighetskrigen, ett av de blodigste slag i krigen. Det ga Pickett nasjonal oppmerksomhet.[10] Situasjonen fortsatte å eskalere. Ved den 10. august 1859 ble 461 amerikanere med 14 kanoner under oberst Silas Casey motsatt av fem britiske krigsskip med 70 kanoner og fraktet 2 140 menn.[3][7][8] Men under denne tiden ble ingen skudd løsnet.

Guvernøren av kolonien Vancouver Island, James Douglas, beordret den britiske underadmiral Robert L. Baynes til å landsette marinesoldater på San Juan og konfrontere de amerikanske soldatene under kommando av brigadegeneral Harney, hvis styrker hadde okkupert øya siden 27. juli 1859. Baynes nektet, sa at «to store nasjoner i krig over en småkrangel om en gris» var tåpelig.[7][8] Lokale offiserer på begge sider hadde i all vesentlighet blitt gitt samme ordre: forsvar dere, men absolutt ikke under noen omstendigheter løsne det første skuddet. I flere dager utvekslet britiske og amerikanske soldater fornærmelser. Hver side forsøkte å provosere den andre siden til å miste besinnelsen og skyte, men disiplinen holdt stand på begge sider. Ingen skudd ble løsnet.

Løsning[rediger | rediger kilde]

Da nyhetene om krisen nådde Washington og London ble myndighetspersoner fra begge nasjoner sjokkerte og tok grep for å roe ned den potensielle eksplosive internasjonale konflikten.[11]

I september sendte den amerikanske president James Buchanan general Winfield Scott med den britiske koloniguvernøren James Douglas med oppdrag å løse den voksende krisen.[7][8] Det var i beste interesse for USA da innenrikspolitiske spenninger var økende som snart kulminerte i borgerkrig.[8] Scott hadde tidligere roet to andre grensetvister mellom de to nasjonene på slutten av 1830-tallet. Han ankom San Juans i oktober og begynte forhandlingene med Douglas.[11]

Som et resultat av forhandlingene ble begge sider enige om å beholde en felles militær okkupasjon av øya inntil en endelig avgjørelse kunne bli oppnådd, men reduserte den militære tilstedeværelsen til ikke mer enn 100 menn hver.[7] Den «engelske leiren» ble etablert ved kysten, med enkel tilgang på forsyninger, mens den «amerikanske leiren» ble plassert i nordenden av San Juan-øya på en høy, forblåst slette, velegnet for eventuell artilleriskyts mot skip.[8]

I løpet av årene med felles militær okkupasjon, hadde de små britiske og amerikanske enhetene på San Juan-øya et felles sosialt liv i all vennskapelighet, og besøkte hverandres leirer for å feire hverandres respektive nasjonaldager. Den hevdes at den største trusselen mot freden på øya i løpet av disse årene var «de store mengdene med alkohol som var tilgjengelig.»[12]

Det britiske flagget i den «engelske leiren» i dag, heist daglig av amerikanere.

Denne tilstanden med delt militær okkupasjon fortsatte i de neste tolv årene. Under denne tiden var det aktiv korridorpolitikk i London av lokale britiske interesser mens amerikanerne var opptatt med borgerkrigen. I 1866 ble kolonien Vancouver Island slått sammen med kolonien British Columbia for å danne den større kronkolonien British Columbia. I 1871 ble denne kolonien en del av det nydannede Dominion Canada. Det samme året signerte Storbritannia og USA Washington-avtalen som løste flere stridspunkter og uløste saker mellom de to nasjonene, blant annet grensetvister.[13] Et viktig resultat av avtalen var beslutningen om løse striden om San Juan ved internasjonal voldgift. Keiser Vilhelm I av Tyskland ble akseptert av begge parter som voldgiftsmann. Vilhelm nedsatte en kommisjon på tre menn som møttes i Genève i bortimot et år.[11] Den 21. oktober 1872 kom kommisjonen til en beslutning som var i favør av USA.[3][8] De valgte den maritime grense som USA foretrakk via Haro-sundet vest for øyene framfor Rosario-sundet i øst som var hva britene foretrakk. Således gikk San Juan-øyene til amerikanerne. Britene aksepterte beslutningen og trakk seg fredelig ut av øya den 25. november det samme året.

Britene sagde opp flaggstangen i småbiter etter å ha senket Union Jack for siste gang. Det var for å unngå det amerikanske flagget ble heist på den samme flaggstangen. Den amerikanske leiren ble oppgitt i juli 1874.[14]

I dag heises det britiske flagget, Union Jack, fortsatt over den «engelske leiren» av offentlige sysselsatte ved stedet, noe som gjør det til et av få steder uten diplomatisk status hvor amerikanske statsansatte daglig heiser flagget til en annen nasjon, men nå skjer som tegn på vennskap mellom nasjoner.[15][16] Det nåværende britiske flagget og den nye flaggstanden er gitt av den britiske regjeringen som et tegn på vennskap.[17]

Grisekrigen er minnet i San Juan Island National Historical Park som er nasjonalhistorisk park.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Johnson, Ben: «The Pig War», Historic UK
  2. ^ «Oregon Treaty», Wikisource
  3. ^ a b c d e f g h Matthews, Todd: «The Pig War of San Juan Island», The Tablet. Arkivert fra originalen den 9. juli 2008
  4. ^ Hayes, Derek (1999): Historical Atlas of the Pacific Northwest: Maps of exploration and Discovery. Sasquatch Books, ISBN 1-57061-215-3, s. 171–174
  5. ^ a b Dougherty, Phil (28. februar 2010): «The International Boundary Commission first meets on June 27, 1857», HistoryLink.org. Online Encyclopedia of Washington State History. s. 9328.
  6. ^ Scholefield, Ethelbert Olaf Stuart; Howay, Frederic William (1914): British Columbia from the earliest times to the present. Vol. 2. The S.J. Clarke publishing company, OCLC 697901687, s. 303–306
  7. ^ a b c d e f g h i «The Pig War», National Park Service, U.S. Department of the Interior. Arkivert fra originalen den 10. januar 2007
  8. ^ a b c d e f g h i j k Woodbury, Chuck (2000): «How One Pig Could Have Changed American History», Out West Newspaper #15.
  9. ^ En mulig apokryfisk fortelling hevder at Cutlar sa til Griffin: «Den spiste mine poteter!» Griffin svarte: «Det er opp til deg å holde dine poteter borte fra min gris!»
  10. ^ Tagg, Larry (1998): «The Generals of Gettysburg», Savas Publishing.
  11. ^ a b c «The Pig War», San Juan Island National Historical Park. National Park Service.
  12. ^ Streeter, Anne P. (2012): Joseph S. Harris and the U.S. Northwest Boundary Survey, 1857-1861, Trafford Publishing, s. 409
  13. ^ De engelske nektet å gå med på ett kompromiss, og det var i utformingen av avtaleteksten. De aksepterte ikke bruken av splittinfinitiv; ingen ord måtte komme mellom «å» og et verb. Jf. Lounsbury, Thomas Raynesford (April 1904): «'To' and the infinitive» i: Harper's Magazine.
  14. ^ «The Pig War, San Juan Islands, Washington»
  15. ^ Russell, Shahan (3. juli 2016): «When The USA And The UK Nearly Went To War Over An Island With A Pig», War History Online
  16. ^ Ellensburg Daily Record, 22. juli 2005, s. 6
  17. ^ «Union Jack over the USA», Twelve Mile Circle, 15. mai 2009

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Baker, Betty (1969): The Pig War. HarperCollins Canada. ISBN 0060203331.
  • Coleman, E.C. (2009): The Pig War: The Most Perfect War in History. The History Press. ISBN 978-0-7524-5227-2.
  • Holtzen, Mark (2012): The Pig War. CreateSpace. ISBN 1475051360.
  • Kaufman, Scott (2003): The Pig War. Lexington Books. ISBN 0739107291.
  • Neering, Rosemary (2011): The Pig War: The Last Canada-US Border Conflict. Heritage House Publishing Co. Ltd. ISBN 1926936019.
  • Vouri, Michael (1999): The Pig War: Standoff at Griffin Bay. Griffin Bay Book Store. ISBN 0963456253.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Koordinater: 48°27′41,91″N 123°00′23,81″V