Cherokee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cherokee-nasjonens flagg

Cherokeene er en nordamerikansk indianerstamme. Stammen var en del av de fem siviliserte stammer, og bodde da spanjolene kom til Amerika i det som i dag er det sørøstlige USA. Cherokee er den eneste nordamerikanske stammen som har sitt eget skriftspråk. USAs regjering anerkjenner i dag tre separate grupper cherokee, The Cherokee Nation med hovedsete i Talequah i Oklahoma, United Keetoowah Band of Cherokee Indians, også med hovedstad i Talequah, og Eastern Band of Cherokee Indian med hovedsete i Cherokee i Nord-Carolina. Under disse finnes mindre grupper som er anerkjent av statlige myndigheter i Georgia og Alabama, men ikke av de føderale myndighetene. I tillegg finnes mindre, ikke anerkjente grupper i Arkansas, Tennessee, Missouri og California.

Cherokeene[rediger | rediger kilde]

I 1674 var det ca 50 000 cherokeer. Det var trolig flere tidligere, men epidemier og sykdommer «medbrakt» av Soto-ekspedisjonen uttryddet nesten 75 % av alle indianere, så cherokeene har mest sannsynlig blitt rammet av disse. Også i årene etter 1675 ble stammen rammet av epidemier, spesielt vannkopper, som tok livet av enda flere, slik at det på 1830-tallet kun var rundt 25 000 cherokeer igjen. Trail of Tears, borgerkrig i stammen, kriger mot andre stammer og ikke minst den amerikanske borgerkrigen, tok også sin del, så på slutten av 1800-tallet var det rundt 20 000 cherokeer igjen. I dag er det rundt 300 000 cherokeer, men av disse er kun ca. 15 000–20 000 fullblods cherokee.

Rundt 200 000 av de registerte cherokeene bor i Oklahoma, mens rundt 10 000 bor i reservatet i Nord-Carolina. Resten bor i andre amerikanske stater i større eller mindre grupper.

Stammens navn og språk[rediger | rediger kilde]

I USA kalles stammen cherokee, men navnet de oftest bruker om seg selv er a-ni-yv-wi-ya, som betyr «De ekte menneskene» eller «Det første folket». Tidligere ble også navnet Keetoowah eller Kituwah brukt som betegnelse på stammen og dens hovedstad. I dag brukes dette navnet kun om en av de tre anerkjente gruppene.

Det er ikke full enighet om opprinnelsen til det engelske navnet «Cherokee». En forklaring går ut på at da spanjolene kom på 1540-tallet som de hvite som møtte cherokeene, oppfattet spanjolene navnet deres som chalaki, en feilhøring av tsalagi. De trodde tsalagi var navnet på stammen, men det var egentlig navnet på språket deres. For eksempel oversettes betegnelsen «tsi-tsa-la-gi» «jeg er cherokee», men betyr egentlig «jeg snakker cherokee». «Chalaki» skulle så ha utviklet seg til «Cherokee». Ingen av de nåværende dialekter av språket cherokee har bokstaven «r», men en nå utdødd sørlig dialekt hadde denne lyden, så det er mulig at navnet stammer fra tsaragi.

En annen forklaring er at det kommer fra et ord på choctawenes språk, «chiluk-ki», som betyr «hulefolket» på grunn av de mange hulene som finnes i Appalachene, der cherokeene hadde sine hjem.

En nyere forklaring er at det kom fra et ord på creek-indianernes språk, «cheloke», som simpelthen betyr «de som snakker et annet språk». Denne forklaringen virker sannsynlig, fordi cherokee-språket lå temmelig langt fra de andre språkene som snakkes i det sørøstlige Nord-Amerika. Cherokeenes språk var det eneste sørøstlige språket i den irokesiske språkfamilien, selv om det ligger temmelig langt fra de språk som i dag snakkes av irokesiske folk i statene New York og Delaware. De andre språkene som ble talt hos cherokeenes naboer, for eksempel hos de fire andre «siviliserte stammene», catawba og andre, tilhører alle muskogee-familien.

Klaner[rediger | rediger kilde]

Cherokeestammen var delt opp i sju klaner. Klanene hadde opprinnelig en religiøs funksjon, ettersom hver representerte de åndelige kreftene som cherokeene mente eksisterte i naturen. Dessuten representerte klanene de seremoniene som skulle utvikle et menneske fra det var født til det gikk inn i den åndelige verden ved døden. Etter hvert som cherokeene ble kristnet (de fleste allerede på 1700-tallet), forsvant klanenes betydning.

Medlemskapet i en klan ble nedarvet fra moren, og klanenes egentlige overhoder var «bestemødrenes råd», en forsamling av eldre, erfarne kvinner. Det var også naturlig for cherokeene å sette kvinner høyt, og stammen var den første som valgte en kvinnelig overhøvding selv om dette først skjedde i 1987. Alle medlemmene av en klan ble betraktet som søsken, og ekteskap innen klanen var derfor forbudt. Når en kvinne giftet seg med en mann, forlot han sin klan og flyttet inn i kvinnens.

Bruken av pusterøret demonstreres i Oconluftee Indian Village. Legg merke til at grepet om det tre meter lange pusterøret er helt inne ved ansiktet.

De sju klanene er:

  • De ville poteters klan (Ah-ni-ga-to-ge-wi), som ofte var jordbrukere. De er jordens voktere og beskyttere. Spirituelt representerte klanen den fysiske verden, jorda.
  • De langhåredes klan (Ah-ni-gi-lo(la)-hi) har fått sitt navn fordi klanens medlemmer bar håret sitt i kunstferdige frisyrer. Klanen er tradisjonens voktere, og virket ofte som lærere, og mange av cherokeenes fredshøvdinger kom fra denne klanen. Spirituelt representerte de mennesket.
  • Rådyrklanen (Ah-ni-(k)a-wi) var dyrenes og jegernes beskyttere. De fungerte som løpere og sendebud, som sporsøkere, garvere, og andre jaktrelaterte fag. Spirituelt representerte klanen livsånden og forplantningen.
  • Den rødhalete hauks klan (Ah-ni-tsi-sk-wa) var voktere av fuglene og cherokeenes hellige fjær (som ble brukt under spesielle seremonier). De var berømte for bruk av meterlange pusterør som de brukte til fuglejakt. Også denne klanen fungerte ofte som sendebud. Spirituelt representerte de intellektets utvikling.
  • Den blå kristtorns klan (Ah-ni-sa-ho-ni) var ansvarlig for stammens medisinske anliggenheter og spesielt medisin til barn. En spesiell medisin laget av kristtorn ga klanen sitt navn. Ifølge cherokeenes mytologi hadde dyra en gang bestemt seg for å utrydde menneskene, men plantene ville hjelpe menneskene, så for hver sykdom dyra skapte, skapte plantene en medisin som kunne kurere den. Spirituelt representerte klanen den åndelige renselse som ble utført som forberedelse til seremonier.
  • Malingsklanen (Ah-ni-wo-di) hadde som oppgave å framstille den malingen stammen brukte i sine seremonier. Klanen samlet materiale til å framstille fire farger, som hver sto for en himmelretning og hadde en symbolsk betydning: rød (øst), som symboliserte kraft og helbredelse, blå (nord), som symboliserte kamp og ting som skadet mennesker, svart (vest), som symboliserte døden og adgangen til den åndelige verden, og hvit (sør) som symboliserte renhet, dyd og alt det gode i tilværelsen. Stammens helbredere, medisinmenn og «vise menn» kom fra denne klanen. Spirituelt representerte klanen de fire verdenshjørnene og samfunnsstrukturen og det sosiale aspektet.
  • Ulveklanen (Ah-ni-wa-ya) var menneskenes beskyttere og voktere av stammens «hellige ild». De var opprinnelig ulvejegere, og var de eneste medlemmene av stammen som kunne drepe ulver. De fleste av stammens krigere og krigshøvdinger kom fra denne klanen. Spirituelt representerte den adgangen til den åndelige verden og utviklingen av en høyere bevissthet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

Ifølge en av cherokeenes legender stammet folket opprinnelig fra en eller flere øyer i Atlanterhavet øst for Sør-Amerika. De ble angrepet av mange stammer, men Gud hjalp dem, og de seiret. Da Gud skapte cherokeene hadde han gitt deres «vise menn» mange mystiske krefter som de skulle bruke til å hjelpe folket som bodde i store byer med mange høye bygninger. Imidlertid var det noen av de vise menn som begynte å bruke sine krefter til andre formål enn det Gud hadde tenkt. Gud beordret dermed folket til å ta sin hellige ild, og reise vekk fra øyene sine. Noen dro til Asia, noen til India, noen Sør-Amerika og noen til Nord-Amerika. De vise mennene ble igjen på øyene, men da folket var vekk, ødela Gud de store byene ved å la jorda synka, så både byene og øyene nå ligger under havet.

Legenden minner om flere sør- og mellomamerikanske indianeres legender, samt den europeiske legenden om Atlantis. Antropologer har konstatert at cherokeenes kurvfletting og lærtøy ligner mer på det som blir framstilt av nåværende sør- og mellomamerikanske stammer enn av øvrige nordamerikanske stammer.

Det man i dag kan konstatere gjennom arkeologiske funn og lingvistikk tyder på at cherokeene i forhistorisk tid bodde i et område som i dag omfatter den sørlige delen av Texas og nordlige Mexico. Derfra flytta de allerede i forhistorisk tid nord til området rundt De store sjøer, hvor de kom i kontakt med irokesiske stammer, som blant annet påvirket cherokeenes språk, så det i dag er medlem av den irokesiske språkstammen, selv om det ikke var slik opprinnelig. Dette tyder på et opphold og en påvirkning gjennom flere tusen år.

Legender fra blant annet Delaware-indianere forteller at etter kriger med andre irokesiske stammer, ble cherokeene drevet sørover ved begynnelsen av historisk tid (det vil si noenlunde samtidig med at de første hvite kom til Amerika). Moderne forskere er dog forholdsvis enige i at dette ikke kan stemme. Da de hvite kom til Amerika talte cherokeene 50 000 mennesker, langt flere enn noen av de andre irokesiske stammene, så da kan ikke cherokeene ha blitt fordrevet med makt. Samtidig ligger det cherokeiske språket så langt fra de andre irokesiske språkene at man mener atskillelsen må ha skjedd langt tidligere, og de fleste er enige om at cherokeenes vandring mot sør må ha funnet sted rundt 1 000 år før vår tidsregning.

Det var i fjell som disse i Great Smoky Mountains at de Soto møtte cherokeene.

Da de første hvite, nærmere bestemt Hernando de Sotos ekspedisjon, påtraff cherokeene, levde de i den sørlige delen av Appalachene. Cherokeene kontrollerte et område på ca. 350 000 km², som strakte seg over de nåværende statene Kentucky, Vest-Virginia, Virginia, Nord-Carolina, Sør-Carolina, Georgia, Alabama og Tennessee.

Fra ca. 1630 til den amerikanske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Selv om de Soto møtte cherokeene allerede i 1541, levde stammen i mange år uten nevneverdig kontakt med de hvite. Først etter Virginias kolonisering fikk stammen igjen kontakt med hvite, denne gang engelskmenn som i 1629 reiste til Appalachene for å handle med de indianerne de møtte der. I 1684 inngikk cherokeene en avtale med handelsmenn fra Carolina (som ennå ikke var delt opp i nord og sør) om at cherokeene kun skulle handle med dem. Varene var hovedsakelig skinn, samt indianere fra andre stammer som cherokeene solgte som slaver til engelskmennene. Cherokeene knyttet seg tett til engelskmennene, og sto på Englands side i landets kriger mot Frankrike og Spania på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet.

Cherokeene førte ofte krig mot sine indianernaboer, for eksempel catawba-stammen som bodde øst for dem, creek-stammen som bodde sør for dem, choctaw-stammen som bodde sørvest for dem, og chickasaw-stammen som bodde vest for dem. I tillegg førte de krig mot shawnee-stammen og de irokesiske stammene som bodde nord i området. Mange ganger ble flere eller alle disse krigene ført samtidig. Stammene danna også fra tid til annen allianser innbyrdes. For eksempel danna cherokeene en periode en allianse med catawba-stammen for å føre felles krig mot alibuma-stammen i Mississippi, og ved en annen anledning allierte de seg med chickasaw-stammen for å føre felles krig mot shawnee-stammen. Ved andre anledninger førte man kortere eller lengre kriger mot både catawbaer og chickasawene. Den lengste krigen var mot chickasawene, og varte i 11 år. Creekene var cherokeenes arvefiender, og her var det nesten konstant krig, og selv i fredstider var det alvorlige stridigheter med denne stammen.

På begynnelsen av 1700-tallet var cherokeene i krig mot irokeserne, som var alliert med England, og algonquinene, som var allierte med Frankrike. Samtidig var de i krig med creek-stammen, og en styrke cherokeer deltok på de engelske kolonistenes side i en krig mot tuscaroraene i Sør-Carolina.

I 1738 og 1753 ble stammen igjen rammet av vannkopperepidemier, og det utryddet nesten halvparten av stammen. Prestene (Ah-ni-ku-ta-ni), som ellers kurerte sykdommer, kunne ikke stille opp, og deres «universalmetode» (bortsett fra urtemedisin), som besto i å kaste syke i iskaldt vann, var en uheldig metode når pasientene hadde høy feber. Derfor mistet cherokeene etter hvert tilliten til presteskapet, og mange ble kristne. Underveis sluttet de i 1743 fred med catawbaene, som de hadde ført krig med i et par år. Også i den nordlige delen av territoriet ble det sluttet fred. Det skjedde i 1745, da cherokeene sluttet fred med wyandottene i Ohio. Denne stammen hadde de kommet i krig med fordi de sto på fransk side i krigen mot England.

I begynnelsen av 1750-tallet gikk cherokeene igjen til krig mot creekene. Krigen handlet om land i Georgia, og i 1755 sluttet krigen ved at cherokeene erobret det omstridte området. I 1759 deltok 100 cherokeer i en engelsk ekspedisjon mot shawneene i Ohio, men på vei over ei elv mistet ekspedisjonen de fleste av sine forsyninger, og de engelske kolonistene beholdt resten selv. Dette fikk cherokeene til å stjele noen hester fra kolonistene, og disse hevnet seg ved å drepe og skalpere tjue cherokeer. Det fikk cherokeene til å gå til angrep på kolonistene i Virginia, men guvernøren i Sør-Carolina oppfattet det som et angrep på alle hvite, så han samlet en styrke på ca 1000 mann og angrep de sørlige cherokeenes landsbyer.

Cherokeene, som ble tatt på sengen av dette angrepet, sluttet fred med engelskmennene, og overleverte to krigere, som ble henrettet for mord. I tillegg ble 32 høvdinger tatt til fange, deriblant den respekterte Oconastota. En annen høvding, Attacullaculla, fikk forhandlet seg til frigivelsen av Oconastosa og to andre, men de 29 andre ble tatt som gisler og ført til Sør-Carolina, og dette førte til at cherokeene igjen gikk til krig mot kolonistene. Den varte fra 1760 til 1762, og atskillige kolonister og indianere ble drept. I forbindelse med et angrep på Fort Prince George i Sør-Carolina i 1760 ble de 29 gislene drept.

I 1761 satte den britiske øverstkommanderende for Nord-Amerika, Jeffrey Amherst, hele den engelske hæren inn mot cherokeene, noe som førte til at 15 cherokeebyer ble ødelagt og deres vinterforråd ødelagt. Samme år overfalt cherokeene Fort Loudun i Tennessee og massakrerte alle beboerne. I 1762 skreiv de under en fredstraktat med Nord- og Sør-Carolina, og sluttet fred med kolonistene i Virginia året etter. Cherokeene overholdt traktaten, men ble rammet av nok en vannkoppeepidemi, som kosta flere hundre cherokeer livet. Samtidig med krigen mot kolonistene, førte de en langvarig krig mot chickasaw-stammen fra 1758 til 1769. Cherokeene tapte krigen, og førte ikke noen kriger inntil den amerikanske frihetskrigen.

Traktater med England[rediger | rediger kilde]

I 1721 skrev cherokeene under den første traktaten som gjorde at de mistet land. Tidligere traktater hadde kun gått ut på at man ikke skulle angripe hverandre, men i denne traktaten ble det fastsatt en grense mellom cherokeene og de britiske kolonistene. Denne grensen lå et stykke inne på det området som hittil hadde tilhørt cherokeene. I årene etter denne traktaten, vendte cherokeene seg mer mot de franske kolonistene i sør, noe som fikk England til å frykte at cherokeene ville «skifte side», og sendte dem en forhandler i 1725. Formålet var å forhandle om handelsrettigheter og sikre at cherokeene forble på engelskmennenes side. Senere kom Sir Alexander Cuming til stammen og foreslo at de skulle velge en «keiser». På det tidspunktet hadde ikke stammen en overhøvding, da hver enkelt stamme styrte seg selv, og lokale stammeråd og høvdinger var ikke interesserte i å bli underlagt en overhøvding. Cumings utpekte derfor selv en ukjent og forholdsvis ubetydelig høvding, Moytoy, som stammens «keiser». Dette skjedde i 1730, og Moytoy fungerte som «keiser» fram til sin død. Imidlertid godtok ikke alle cherokeer ham som sådan, ikke minst fordi Cumings overtalte ham til å på stammens vegne anerkjenne den engelske kongens overhøyhet over stammen. De fleste stammemedlemmene mente at de ikke sto under noen, og i hvert fall ikke en konge på den andre siden av jorda.

«Tre cherokeekrigere i London»; oppstilling på Museum of the Cherokee Indian i Cherokee, Nord-Carolina.

Cumings tok med seg sju unge cherokeekrigere til London, hvor han presenterte dem for kongen som betydelige høvdinger – noe ingen av dem var. En av de sju var imidlertid Attacullaculla, som senere ble kjent som cherokeenes «hvite» høvding (det var Attacullaculla som 30 år senere forhandlet om de 29 gislenes frigivelse). «Hvite» høvdinger var høvdinger som ledet stammen i fredstid, mens «røde» høvdinger var høvdinger som ledet dem i krigstider. I 1743 skrev cherokeene under på en avtale, hvor de lovte å bare handle med britiske kolonister framover. Ved Moytoys død ble hans sønn utropt som «keiser», men på det tidspunktet hadde cherokeene innsett behovet for en overhøvding, og kort etter Moytoys død valgte de en annen «hvit» høvding, Big Hop. Han satt imidlertid ikke lenge før han ble erstattet av Attacullaculla. Omkring 1770 var det den røde høvdingen Oconostota som fikk størst innflytelse i stammen, og i 1775 ble han valgt til stammens overhøvding. Det var Oconostota som prøvde å få cherokeene til å skifte side til franskmennene, delvis fordi han anså engelskmennene som årsaken til vannkoppeepidemiene som hadde rammet cherokeene.

Det ble underskrevet flere traktater, blant annet i 1754 og 1758, som bekreftet vennskapet mellom cherokeene og de engelske kolonistene. Ved traktaten i 1754 måtte de imidlertid igjen avstå land til England, som skulle bruke noen områder til å bygge fort. Denne traktaten ble underskrevet av Attacullaculla, som fem år senere måtte ta tilbake sin vennlighet.

Traktatene fikk imidlertid ikke de hvite nybyggerne til å holde seg ute av cherokeenes områder. Tverimot kom det flere og flere. Befolkningen i de engelske koloniene nærmest eksploderte, og alle disse menneskene ville ha et sted å bo – og det var indianernes områder som var mest interessante i den sammenhengen. I 1770 og 1773 måtte cherokeene underskrive traktater hvor de tilsammen ga avkall på 8 000 km² jord i Georgia, offisielt for å betale en gjeld som stammen hadde til de hvite i området. Cherokeene ønsket å beskytte sitt landområde, og i stedet for å miste verdifullt land, valgte de å avstå land som de allerede hadde problemer med å kontrollere, blant annet på grunn av fiendtlige stammer. I 1774 og 1775 skrev de under på traktater med Transylvania Land Company, hvor de mot betaling avsto det meste av sitt område i det østlige og sentrale Kentucky. Det var det såkalte «Henderson Purchase», som var klart imot den britiske lovgivningen, men som likevel ble gjennomført. I området bodde også shawneene som cherokeene hadde kjempet med om området i årevis, men de ble ikke spurt. I 1768 hadde irokeserne på samme måte solgt den sørlige delen av sitt territorium, som de sloss med shawneene om, til et engelsk handelskompani. Shawneene måtte altså nå se at både den nordlige delen og den sørlige delen av deres territorium var solgt av fiendtlige stammer uten at de var blitt hørt, så de hadde ingen steder å bo. De valgte derfor å bli der de var, og i de neste 40 årene kjempet de mot de hvite om området, noe både irokeserne og cherokeene var helt bevisste på at ville skje. En historie forteller at etter salget i 1775, skulle en av cherokeenes høvdinger sagt til Daniel Boone, «Vi har solgt dere mye god jord, men jeg er redd for at dere vil få problemer om dere slår dere ned på den.»

En cherokeekvinne forklarer hvordan man framstilte kanoer omkring 1750. Fra Oconoluftee Indian Village i Cherokee, Nord-Carolina.

I 1776 brøt den amerikanske frihetskrigen ut, og en rekke stammer, først og fremst i den nordlige delen av koloniene, oppfordret cherokeene til å inngå en allianse med dem og bekjempe amerikanerne. Cherokeene valgte imidlertid i første omgang å forbli nøytrale, men valgte senere å støtte England, fordi de mente at det var kolonistene som var den største trusselen. I begynnelsen av krigen foretok cherokeene således et overfall på en rekke hvite farmere som hadde slått seg ned ved Watauge River i det nordvestlige Nord-Carolina. Ved dette overfallet ble blant andre David Crocket den eldre (farfaren til pelsjegeren og politikeren Davy Crocket), hans hustru, samt tre av de hjemmeværende barna, drept av cherokeene. To sønner ble kidnappet, og en datter ble skalpert, men overlevde. Den ene av de to sønnene, James, ble frigitt 18 år senere, men den andre ble aldri funnet.

Fra revolusjonen til «tårenes sti»[rediger | rediger kilde]

Etter den amerikanske revolusjonen mente innbyggerne i den nye nasjonen at de ikke behøvde å overholde traktater som England hadde inngått med cherokeene (og andre stammer). Spesielt med cherokeene, fordi de altså hadde støttet England under revolusjonen. Nybyggerne reiste inn i cherokeenes område, og i 1785 skrev man under den første traktaten med USA – Hopewell-traktaten. I denne traktaten ble det blant annet bestemt at alle krigsfanger på begge sider skulle frigis, og det ble avtalt hvilke grenser som skulle gjelde for cherokeenes territorium. Det dreide seg om et område som omfattet landet øst for Tennessee-elva i vest til midt i Nord-Carolina i øst, og det vestlige Kentucky i nord til det nordlige Georgia i sør. Cherokeenes område omfattet også områder i Alabama, Virginia og Sør-Carolina. Hvite som slo seg ned på området hadde cherokeene selv rett til å straffe og bortvise. Imidlertid fikk noen få hvite som allerede hadde slått seg ned på området mellom French Broad River og Holston River i Nord-Carolina lov til å bli boende, og det samme gjaldt noen få hvite som hadde slått seg ned nord for Nolichucky River i Tennessee, blant annet Davy Crocketts foreldre.

Traktaten holdt ikke lenge. Nybyggerne strømmet fortsatt inn på cherokeenes område, spesielt i den nordlige delen. Når cherokeene forsøkte å straffe dem i henhold til traktaten, fengslet man istedet indianerne, og i 1791 måtte stammen skrive under en ny traktat. Denne gangen måtte den avstå alt gjenværende land i Kentucky. Som betaling skulle stammen få de fengslede stammemedlemmene tilbake, og USA skulle årlig betale $ 1000 i erstatning til stammen. Amerikanske nybyggere skulle ha fri passasje på en vei gjennom området, og de skulle ha rett til å ferdes fritt på Tennesse-elva. Cherokeenes område skulle merkes tydelig opp, og indianerne kunne stadig fordrive de som slo seg ned på området. Indianerne som begikk forbrytelser mot hvite skulle utleveres til amerikanerne, og straffes av de hvite etter amerikansk lovgivning. Holston-traktaten, som den ble kalt, inneholdt også bestemmelser om at cherokeene skulle slutte å være jegere, og i stedet bli jordbrukere.

I 1794 skrev man under enda en traktat. Den fastslo nok en gang bestemmelsene i både Hopewell- og Holston-traktatene, og erstatningen ble økt til $ 5000. Imidlertid skulle $ 50 trekkes fra for hver hest som indianerne stjal fra de hvite nybyggerne.

I 1798 var bestemmelsene i traktaten fra 1791 ennå ikke gjennomført. Cherokeene hadde blant annet aldri fått sin erstatning, «på grunn av misforståelser», og området var ikke blitt merket opp som avtalt i traktaten. Dette hadde medført at enda flere nybyggere hadde slått seg ned på stammens territorium. Man skrev derfor under enda en traktat, som enda en gang bekreftet grensene fra 1791 (traktatens artikkel 3), men som imidlertid (i artikkel 4), fastslo at cherokeene som takk for amerikanernes beskyttelse, skulle avstå et stort område i Tennessee, hvor hvite farmere urettmessig hadde slått seg ned. Samtidig skulle de hvite sikres fri passasje på enda en vei gjennom indianernes område. Til gjengjeld ville indianerne nå få sin erstatning. Dette var imidlertid $ 5000 en gang for alle, i stedet for en årlig betaling av samme størrelse. Utover dette ville de årlig motta varer for $ 1000. En indianeragent skulle ha lov til å slå seg på cherokeenes territorium, og til gjengjeld ville USA «fortsette garantien av resten av cherokeenes land for evig, som lovt i tidligere traktater.»

«Evigheten» varte ikke lenge, for allerede i 1805 måtte stammen igjen skrive under en traktat; denne gangen avsto man alt land øst for Duck River, og alt land nord for Tennessee-elva. Det omfattet det meste av cherokeenes område i Tennessee, bortsett fra et mindre område i den østlige delen av staten. Erstatningen skulle være $ 2000 i året i 4 år, og et engangsbeløp på ytterligere $ 2000 når traktaten ble ratifisert. Stammens overhøvding, Black Fox, som skrev under traktaten på cherokeenes vegne, skulle få $ 100 årlig resten av sitt liv. Dessuten skulle USA føre opp ei mølle og forære cherokeene en bomull-rensemaskin.

Major Ridge, en av cherokeehøvdingene som kjempet med Andrew Jackson

.

I 18121814 deltok cherokeene i krigen mot creekene på amerikanernes side. Under slaget ved Horseshoe Bend i Tennessee kjempet 1000 cherokeer under ledelse av høvdinger som Major Ridge, Gulkalaski, Stand Watie og John Ross under Andrew Jacksons kommando. Blant annet reddet en cherokeeindianer – etter hva som ble fortalt i ettertiden, Gulkalaski selv – Andrew Jacksons liv, da han var i ferd med å bli hogd ned bakfra av en creek. Til tross for dette var det Andrew Jackson som representerte USA ved signeringen av en ny traktat i 1816, hvor cherokeene måtte avstå den sørvestlige delen av sitt gjenværende område. Erstatningen var et engangsbeløp på $ 5000 og en årlig avgift på $ 6000. Med denne traktaten var cherokeenes område mer enn halvert siden den amerikanske frihetskrigen sluttet mindre enn 30 år tidligere.

I 1817 ble nok en traktat underskrevet. Cherokeene avsto det siste landet de hadde i Tennessee til gjengjeld for et område i Arkansas. Noen få, hovedsakelig eldre, indianere flyttet frivillig til dette området, hvor de fikk lov til å leve forholdsvis uforstyrret fram til 1828, da de ble tvunget til å flytte til Indianerterritoriet i Oklahoma. Halvparten av cherokeene ble imidlertid igjen på sitt opprinnelige område.

I 1819 skrev man under en traktat der stammen måtte avstå land i den nordvestlige delen av Nord-Carolina rundt Watauge River. Denne avståelsen fikk senere betydning for opprettelsen av Eastern Band of Cherokees. I 1821 offentliggjorde den kjente og respekterte cherokeehøvdingen Sequoyah et skriftspråk han hadde utarbeidet gjennom flere år, og cherokeene var dermed den første stammen på det nordamerikanske kontinentet som fikk sitt eget skriftspråk. I 1824 fikk cherokee-nasjonen sin egen høyesterett etter vestlig mønster, og i 1825 fikk stammen en samlet hovedstad i New Echota, Georgia. I 1826[1] kom Cherokee Phoenix ut for første gang, den første avisen skrevet både på engelsk og cherokee. I 1827 fikk stammen sin egen grunnlov i likhet med USAs grunnlov, og året etter ble John Ross valgt som overhøvding i et demokratisk valg.

I 1828 ble Andrew Jackson valgt til USAs 7. president, og samme år måtte cherokeene skrive under en ny traktat. Denne gangen måtte man avstå det landet man hadde fått i Arkansas, mot å få nytt land lenger vest, i det som i dag er Oklahoma. Traktaten ble utarbeidet for å «unngå at cherokeene skulle fornærmes av de nybyggerne som uunngåelig ville komme til Arkansas da området ble delstat». Til gjengjeld ville USA enda en gang garantere at det nye området skulle forbli deres for evig («… a permanent home, which shall, under the most solemn guarantee of the United States, be, and remain, theirs forever – a home that shall never, in all future time, be embarrassed by having extended around it lines, or placed over it, jurisdiction of a Territory or State»). Erstatningen var denne gang $ 50 000, fordi landet indianerne fikk i Oklahoma var mye dårligere enn det de avsto i Aransas. Dessuten skulle de få $ 2000 årlig i 3 år (for besværet med å samle inn kveget sitt), og $ 8 700 en gang for alle for andre vanskeligheter forbundet med flyttingen. I tillegg kom kompensasjon til en rekke navngitte enkeltpersoner, og $ 2000 årlig i 10 år til utdanning av stammens barn.

På slutten av 1820-årene ble det funnet gull i fjellene i det nordlige Georgia, og delstaten vedtok en lov om at ingen cherokee fikk grave gull i Georgia. I 1830 opphevet Georgia alle cherokee-nasjonens stammelover og krevde overhøyhet over hele den delen av cherokeenes område som lå i Georgia, på tross av alle traktater. Cherokeene gikk til domstolene, og saken endte i USAs høyesterett, hvor høyesterettspresident John Marshall avsa en kjennelse til indianernes fordel. President Jackson ønsket imidlertid ikke å sette makt bak kjennelsen. En historie forteller at presidenten skal ha sagt at «hvis høyesterettspresidenten vil ha sin kjennelse gjennomtvunget med makt, kan han gjøre det selv». Historien er neppe sann, og når Jackson ikke ønsket å sette makt bak avgjørelse, var det snarere fordi han mente at de lå utenfor presidentes plikter, og var opp til Georgia alene. Først dersom delstaten aktivt nekta å adlyde avgjørelsen kunne presidenten gripe inn. Det gjorde Georgia ikke; de valgte simpelthen å ignorere avgjørelsen, og cherokeenes skjebne i Georgia var dermed beseglet. Delstaten avholdt et lotteri blant nybyggerne, og premiene var jordstykker på cherokeenes område. De eneste som ikke fikk delta i lotteriet var cherokeene selv.

Samme år vedtok kongressen den såkalte Indian Removal Act, selv om mange kjente personer, og mange medlemmer av senatet – deriblant Davy Crocket og Daniel Webster – talte imot, noe som på lengre sikt kosta Crocket hans politiske karriere («I would sooner be honestly damned than hypocritically immortalized.» sa Crocket under debatten). Loven ga presidenten rett til å «forhandle» med alle stammer som bodde øst for Mississippielven om deres flytting til nytt land i Indianerterritoriet i Oklahoma. Noen av de nordøstlige stammene aksepterte flyttingen, mens andre kjempet imot, blant annet cherokeenes gamle fiender, shawneene, og delawarerne, men disse og andre stammer ble tvunget til å flytte til Indianerterritoriet allerede rundt 1830, selv om noen av dem prøvde å komme hjem igjen i 1832.

Ingen av de fem siviliserte stammene ville flytte frivillig. Etterhvert ble de forskjellige stammene likevel nødt til å godta flyttingen. Choctawene allerede i 1830. Også chicasawene kunne se at det ikke var noen annen utvei, så de skrev under en traktat i 1832, men da de hadde vært seine med å gjøre dette, fikk de tildelt land sammen med sine fiender, choctawene, og måtte betale til dem for å bo på det tildelte landet. Seminolene i Florida ble truet til å skrive under en forflytningstraktat i 1832–33, men størstedelen av stammen erklærte traktaten ugyldig, og nektet å flytte, noe som førte til andre seminolekrig. Creek-stammen ville ikke flytte, men skrev i stedet under en traktat i 1832 som ga de hvite adgang til store deler av creek-området i Alabama, men i 1836 ble de likevel tvangsflyttet, uten å ha skrevet under en kontrakt der de godtok flyttinga.

John Ross, cherokeens første overhøvding etter at de hadde fått egen grunnlov.

For cherokeenes vedkommende forsøkte man å lure dem til å akseptere en traktat. I 1833 fikk regjeringen overtalt en liten gruppe på rundt 500 indianere, kalt «Treaty Party», under ledelse av høvding Major Ridge, til å skrive under en traktat om flytting til Oklahoma. Dermed mente USA at den papirmessige bakgrunnen for flyttingen var i orden, men Major Ridge og de andre ledere av denne gruppen ble slett ikke anerkjent som leder av cherokee-nasjonen, og 15 000 cherokeer med overhøvding John Ross i spissen skrev under et protestskrift. Ross dro selv til Washington D.C. for å overbringe protesten, samt forsøke å få Cherokee Nation til å bli en egen, selvstendig delstat. Dette ble imidlertid avvist, og da Ross søkte audiens hos president, avviste denne å ta imot ham. Da Ross kom tilbake til Tennessee overtalte han høvding Gulkalaski til å søke om audiens hos Jackson, fordi han hadde reddet presidentens liv ved Horseshoe Bend. I motsetning til Ross fikk Gulkalaski bevilget audiens, og reiste til Washington, men da han hadde forklart sitt ærend for presidenten, svarte denne: «Sir, Your audience has ended! There is nothing I can do for You.» Cherokeene prøvde igjen å få saken tatt opp i høyesterett, men denne gang ignorerte høyesteretten deres kraft, og i 1836 ratifiserte kongressen traktaten (med én stemmes flertall) – fortsatt uten å ha hørt ut cherokeens egentlige ledere. Indianerne fikk 2 år til å flytte frivillig, ellers ville de bli tvangsflytta, men i 1837 var det kun 2 000 som hadde flyttet til Oklahoma.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.wcu.edu/library/CherokeePhoenix/narrative.htm
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Cherokee – bilder, video eller lyd