Verdensmesterskapet i orientering
Verdensmesterskapet i orientering (engelsk: World Orienteering Championships, forkortet WOC) ble for første gang holdt i 1966. Det har blitt arrangert hver år siden 2003. I 1966 var det to distanser: langdistanse (også kalt klassisk) og stafett. I 1991 ble det lagt til en kortdistanse som senere ble erstattet av mellomdistansen i 2003 for å unngå navneforveksling med sprinten som kom med på programmet i 2001. Sprintstafett kom med som ny distanse i 2014. Fra og med VM i 2019 skal det annethvert år arrangeres VM med henholdsvis skogsdistanser (langdistanse, mellomdistanse og stafett) og sprintdistanser (sprint og sprintstafett). Verdensmesterskapet 2019 ble arrangerert i Østfold i Norge[1] og ble det første «skog-VM» siden 1999.
Distanser
[rediger | rediger kilde]| Distanse | Vinnertid | Notater |
|---|---|---|
| Langdistanse | 70–100 min. | Tidligere kalt klassisk distanse |
| Mellomdistanse | 30–40 min. | Erstattet kortdistanse (20–25 min.) i 2003 |
| Stafett | 3 × 40 min. | Tre utøvere per lag |
| Distanse | Vinnertid | Notater |
|---|---|---|
| Sprint | 12–15 min. | |
| Knockout-sprint | 5–8 min. | Første gang arrangert i 2022 |
| Sprint-stafett | 4 × 12–15 min. | Fire utøvere per lag, to menn og to kvinner (K - M - M - K). |
Arrangørsteder
[rediger | rediger kilde]| År | Dager | Sted | Notater |
|---|---|---|---|
| 1966 | 1.-2. oktober |  Fiskars, Finland | |
| 1968 | 27.-28. september |  Linköping, Sverige | Første VM arrangert i september. |
| 1970 | 27.-29. september |  Friedrichroda, Øst-Tyskland | |
| 1972 | 14.-16. september |  Staré Splavy (Doksy), Tsjekkoslovakia | |
| 1974 | 20.-22. september |  Silkeborg, Danmark | |
| 1976 | 24.-26. september |  Aviemore, Storbritannia | |
| 1978 | 15.-17. september |  Kongsberg, Norge | Første VM i Norge |
| 1979 | 2.-4. september | Tammerfors, Finland | |
| 1981 | 4.-6. september |  Thun, Sveits | Antall løpere på hvert lag i damestafetten økes fra 3 til 4. |
| 1983 | 1.-4. september |  Zalaegerszeg, Ungarn | |
| 1985 | 4.–6. september |  Bendigo, Australia | Første VM arrangert utenfor Europa. |
| 1987 | 3.-5. september |  Gérardmer, Frankrike | |
| 1989 | 17.–20. august | Skövde, Sverige | Første VM arrangert i august. |
| 1991 | 21.-25. august | Mariánské Lázně, Tsjekkoslovakia | Kortdistanse er for første gang med i VM-programmet. |
| 1993 | 9.-14. oktober |  Harriman, New York, USA | Første VM i Nord-Amerika. |
| 1995 | 15.-20. august |  Detmold, Tyskland | |
| 1997 | 11.-16. august | Grimstad, Norge | |
| 1999 | 1.-8. august | Inverness, Storbritannia | |
| 2001 | 29. juli - 4. august | Tammerfors, Finland | Sprint er for første gang med i VM-programmet. Første VM arrangert i juli. |
| 2003 | 3.-9. august | Rapperswil/Jona, Sveits | Mellomdistansen erstatter kortdistansen. Antall løpere på hvert stafettlag senkes fra 4 til 3. |
| 2004 | 11.-19. september | Västerås, Sverige | |
| 2005 | 9.-15. august |  Aichi, Japan | Første VM i Asia. |
| 2006 | 29. juli.-5. august | Aarhus, Danmark | |
| 2007 | 18.-26. august |  Kiev, Ukraina | |
| 2008 | 10.–20. juli | Olomouc, Tsjekkia | |
| 2009 | 16.–23. august | Miskolc, Ungarn | |
| 2010 | 8.-15. august | Trondheim, Norge | |
| 2011 | 13.-20. august | Savoie, Frankrike | |
| 2012 | 14.-22. juli | Lausanne, Sveits | |
| 2013 | 6.-14. juli | Vuokatti, Finland | |
| 2014 | 5.-13. juli |  Asiago-Lavarone, Italia | Sprintstafett er for første gang med i VM-programmet. |
| 2015 | 1.-7. august | Inverness, Storbritannia | |
| 2016 | 20.-28. august | Strömstad - Tanum, Sverige | |
| 2017 | 1.-7. juli |  Tartu, Estland | |
| 2018 | 4.-11. august |  Riga, Latvia | |
| 2019 | 13.-18. august | Østfold, Norge | Første VM siden 1999 med kun skogsdistanser. |
| 2020 | 7.-11. juli | Trekantområdet, Danmark | Avlyst pga COVID-19, flyttet til 2022. |
| 2021 | 3.-9. juli | Doksy, Tsjekkia | |
| 2022 | 26.-30. juni | Trekantområdet, Danmark | Kun sprintdistanser. |
| 2023 | 11.-16. juli | Graubünden, Sveits[2] | Kun skogsdistanser. |
| 2024 | 12.-16. juli | Edinburgh, Storbritannia | Kun sprintdistanser. |
| 2025 | juli* | Kuopio, Finland[2] | Kun skogsdistanser. |
(*) = Foreløpig fastsatt dato
Medaljer
[rediger | rediger kilde]Se også: Verdensmesterskapet i orientering, rekorder og statistikker
Langdistanse/Klassisk/Individuell
[rediger | rediger kilde]Øvelsen har hatt ulike navn siden starten i 1966.
Menn
[rediger | rediger kilde]Olav Lundanes har vunnet øvelsen seks ganger. Thierry Gueorgiou har vunnet fire ganger. Åtte løpere har vunnet to ganger hver.
Kvinner
[rediger | rediger kilde]Simone Niggli har vunnet øvelsen åtte ganger. Tove Alexandersson har vunnet fem ganger, og Annichen Kringstad har vunnet tre ganger. Ulla Lindkvist, Marita Skogum, Katalin Oláh har vunnet to ganger hver.
Kortdistanse
[rediger | rediger kilde]Denne distansen ble holdt fra 1991 til 2001, før den ble fjernet og erstattet av mellomdistansen.
Menn
[rediger | rediger kilde]| År | Gull | Sølv | Bronse | Lengde og poster |
| 1991 | Petr Kozak | Kent Olsson | Martin Johansson | 5.8 km, 10 poster |
| 1993 | Petter Thoresen | Timo Karppinen | Martin Johansson | 4.7 km, 14 poster |
| 1995 | Yuri Omeltchenko | Jörgen Mårtensson | Bjørnar Valstad | 5.6 km, 18 poster |
| 1997 | Janne Salmi | Timo Karppinen | Bjørnar Valstad | 4.2 km, 16 poster |
| 1999 | Jørgen Rostrup | Juha Peltola | Janne Salmi | 4.5 km, 17 poster |
| 2001 | Pasi Ikonen | Tore Sandvik | Jørgen Rostrup | 4.1 km, 15 poster |
Kvinner
[rediger | rediger kilde]| År | Gull | Sølv | Bronse | Lengde og poster |
| 1991 | Jana Cieslarová | Ada Kucharova | Marita Skogum | 5.5 km, 9 poster |
| 1993 | Anna Bogren | Marita Skogum | Eija Koskivaara | 3.7 km, 11 poster |
| 1995 | Marie-Luce Romanens | Yvette Hague | Marlena Jansson Anna Bogren | 4.6 km, 14 poster |
| 1997 |  Lucie Böhm | Hanne Sandstad | Hanne Staff Marie-Luce Romanens | 3.3 km, 13 poster |
| 1999 | Yvette Baker | Lucie Böhm | Frauke Schmitt Gran | 3.6 km, 13 poster |
| 2001 | Hanne Staff | Jenny Johansson | Gunilla Svärd | 3.6 km, 11 poster |
Mellomdistanse
[rediger | rediger kilde]Denne distansen har vært med siden VM i 2003 i Sveits.
Menn
[rediger | rediger kilde]Thierry Gueorgiou har vunnet øvelsen 8 ganger. Matthias Kyburz har vunnet tre ganger og Olav Lundanes har vunnet to ganger.
Kvinner
[rediger | rediger kilde]Simone Niggli og Tove Alexandersson har vunnet øvelsen fem ganger. Minna Kauppi har vunnet tre ganger, og Annika Billstam har vunnet to ganger.
Sprint
[rediger | rediger kilde]Denne distansen har vært med siden VM i 2001 i Finland.
Menn
[rediger | rediger kilde]Daniel Hubmann har vunnet øvelsen tre ganger. Emil Wingstedt og Andrey Khramov har vunnet to ganger hver.
Kvinner
[rediger | rediger kilde]Simone Niggli har vunnet øvelsen sju ganger. Maja Alm har vunnet fire ganger.
Knockout-sprint
[rediger | rediger kilde]Denne øvelsen har vært med siden VM i Danmark i 2022. Knockout-sprint består av en prolog, etterfulgt av utslagsheat i kvartfinaler, semifinaler og finale. Hvert heat har seks løpere.
Menn
[rediger | rediger kilde]| År | Gull | Sølv | Bronse |
| 2022 | Matthias Kyburz |
August Mollén |
Jonatan Gustafsson |
Kvinner
[rediger | rediger kilde]| År | Gull | Sølv | Bronse |
| 2022 | Tove Alexandersson |
Megan Carter-Davies |
 Eef van Dongen |
Stafett
[rediger | rediger kilde]Menn
[rediger | rediger kilde]Norge har 13 gull, Sverige 9, Sveits 5 og Russland 4. I tillegg har Danmark, Finland, Frankrike, Tsjekkia og Storbritannia et gull hver.
2009 Merknad: ^ På den 3. etappen var Martin Johansson (Sverige) i ledelsen da han pådro seg en alvorlig skade[4]; Thierry Gueorgiou (Frankrike), Anders Nordberg (Norge) og Michal Smola (Tsjekkia) ga opp sine lederposisjoner for å redde ham. Det Internasjonale Orienteringsforbundets konkurranseregler var et problem: regel 26.13 sier "Organisatoren må ugyldiggjøre en konkurranse hvis det til noe tidspunkt har vært omstendigheter som gjør konkurransen urettferdig eller farlig for deltagerne". Etter mye diskusjon bestemte juryen at resultatet likevel skulle stå. [5][6]
Kvinner
[rediger | rediger kilde]Sverige har 16 gull, Finland 10, Norge 5 og Sveits 5. Danmark og Russland har ett gull hver.
Sprintstafett
[rediger | rediger kilde]Denne øvelsen ble arrangert første gang i VM i 2014 i Italia, og gjennomføres som en miksstafett med to kvinner og to menn på hvert lag. Sverige har vunnet øvelsen fire ganger.
| Mesterskap | Gull | Sølv | Bronse |
|---|---|---|---|
| 2014 | Sveits |
Danmark |
 Russland |
| 2015 | Danmark |
Norge |
Russland |
| 2016 | Danmark |
Sveits |
Sverige |
| 2017 | Sverige |
Danmark |
Sveits |
| 2018 | Sverige |
Sveits |
Danmark |
| 2021 | Sverige |
Norge |
Sveits |
| 2022 | Sverige |
Storbritannia |
Norge |
Medaljeoversikt
[rediger | rediger kilde]Oppdatert etter VM i Norge i 2019.
Menn[rediger | rediger kilde]
|
Kvinner[rediger | rediger kilde]
| |||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Totalt
[rediger | rediger kilde]Nasjonsvis medaljefordeling totalt, 1966–2019
| Nr. | Land |  Gull |
 Sølv |
 Bronse |
Totalt |
|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Sverige | 59 | 56 | 56 | 171 |
| 2 | Norge | 50 | 47 | 43 | 140 |
| 3 | Sveits | 45 | 35 | 39 | 119 |
| 4 | Finland | 24 | 43 | 32 | 99 |
| 5 | Frankrike | 14 | 7 | 11 | 32 |
| 6 | Danmark | 12 | 10 | 6 | 28 |
| 7 | Russland (1992-) | 11 | 12 | 15 | 38 |
| 8 | Tsjekkia (1993-) | 3 | 4 | 5 | 12 |
| 9 | Storbritannia | 3 | 4 | 4 | 11 |
| 10 | Ungarn | 3 | 1 | 2 | 6 |
| 11 | Tsjekkoslovakia (-1992) | 2 | 5 | 8 | 15 |
| 12 | Ukraina | 1 | 4 | 3 | 8 |
| 13 | Østerrike | 1 | 1 | 0 | 2 |
| 14 | Latvia | 1 | 0 | 2 | 3 |
| 15 | Australia | 1 | 0 | 0 | 1 |
| 16 |  New Zealand | 0 | 1 | 0 | 1 |
| 17 |  Sovjetunionen (-1991) | 0 | 0 | 2 | 2 |
| 18 |  Belarus | 0 | 0 | 1 | 1 |
| Italia | 0 | 0 | 1 | 1 | |
| Tyskland | 0 | 0 | 1 | 1 | |
Mestvinnende utøvere
[rediger | rediger kilde]- Inkludert medaljer i både individuelle løp og stafetter.
- Løpere markert med fet skrift er pr 2019 aktive på landslagsnivå.
Oppdatert etter VM i Norge 2019
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Kine Hallan Steiwer (13. april 2016). «Status WOC 2019». Norsk Orientering. Arkivert fra originalen 26. august 2016. Besøkt 24. august 2016.
- 1 2 «World Orienteering Championships 2023 awarded to Switzerland and WOC 2025 to Finland». International Orienteering Federation. 8. august 2019.
- 1 2 «WOC 2013 Results Middle Distance Final» (PDF). woc2013.fi. Besøkt 2. september 2016.
- ↑ Årets Forbilde: Ofret VM-medalje for å redde liv
- ↑ «WOC2009 Miskolc — Hungary». 21. august 2009. Arkivert fra originalen 18. august 2009. Besøkt 7. september 2009.
- ↑ Eddie Bergeron (21. august 2009). «Discussion: WOC relay challenge — just one US taker needed (comment)». Attackpoint. Besøkt 7. september 2009.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- World Championships Results - International Orienteering Federation Arkivert 24. april 2013 hos Wayback Machine.
- World Orienteering Championships, senior statistics 1966-2005
- World Orienteering Championships 2012
 | Fiskars 1966 · Linköping 1968 · Friedrichroda 1970 · Staré Splavy 1972 · Silkeborg 1974 · Aviemore 1976 · Kongsberg 1978 · Tammerfors 1979 · Thun 1981 · Zalaegerszeg 1983 · Bendigo 1985 · Gérardmer 1987 · Skövde 1989 · Mariánské Lázně 1991 · West Point, New York 1993 · Detmold 1995 · Grimstad 1997 · Inverness 1999 · Tammerfors 2001 · Rapperswil/Jona 2003 · Västerås 2004 · Aichi 2005 · Aarhus 2006 · Kiev 2007 · Olomouc 2008 · Miskolc 2009 · Trondheim 2010 · Savoie 2011 · Lausanne 2012 · Vuokatti 2013 · Asiago-Lavarone 2014 · Inverness 2015 · Strömstad-Tanum 2016 · Tartu 2017 · Riga 2018 · Østfold 2019 · | |