Resepsjonsestetikk

Resepsjonsestetikk er primært en tysk og amerikansk litteraturteori som ble frambrakt som motvekt til ny-kritikk (New Criticism) fra 1940-tallet til 1960-tallet i den vestlige verden. Ny-kritikken hadde hovedvekten på at kun hva som var innenfor teksten angår tekstens mening. For de mest ortodokse ny-kritikerne var det ikke tillat å ta hensyn til forfatterens autoritet eller intensjoner, heller ikke leserens psykologi, i analysen av det litterære verk.

Tilhengere av resepsjonsestetikk var en gruppe som hadde til felles at de søkte å forstå litteratur med leserens rolle i skapelsen av en mening i et litterært verk. Begrepet omfatter teoretikere som deler lite utover å plassere oppmerksomheten på leseren. Siden teoretikere som har utviklet resepsjonsestetikk ikke bevisst har forsøkt å skape en skole av tanker eller teoretisk rammeverk, er det vanskelig å si når og med hvem bevegelsen begynte. Siden resepsjonsestetikk også er en reaksjon og nærmest en negasjon til ny-kritikken har den heller ikke nådd overflaten som en totalt system.

Teorien om resepsjonsestetikk anerkjenner leseren som en aktiv agent som formidler «ekte eksistens» til verket ved å lese det og utfylle dets mening ved å søke etter koder og strategier. Den er opptatt med leserens egne bidrag til en tekst. Den står i total opposisjon til tekstorienterte teorier om formalisme og ny-kritikk hvor leserens rolle i å tolke teksten ikke blir tatt med i betraktningen.