Keiser Wen av Sui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Keiser Wen av Sui
Født21. juli 541Rediger på Wikidata
Chang'an
Død13. aug. 604Rediger på Wikidata (63 år)
Baoji (Sui-dynastiet)
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleDugu Qieluo
Lady of the fishies
Q16603415
Q8253505
FarYang Zhong[1]
MorLü Kutao
Søsken
6 oppføringer
昌樂公主 (隋朝)
安成長公主
楊瓚
楊嵩
Yang Shuang
楊整
Barn
10 oppføringer
Yang Yong
Keiser Yang av Sui[1]
Yang Jun
Yang Xiu
Yang Liang
Yang Lihua
Princess Lanling
Princess Xiangguo
Princess Guangping
Princess Yifeng
NasjonalitetKina
Sui-dynastiet[1]

Keiser Wen av Sui, eller Wendi, eller Sui Wendi (隋文帝; personlig navn Yang Jian 楊堅, pinyin: Yáng Jiān; født 21. juli 541 i kommanderiet Hongnong 弘農 – omtrent dagens Sanmenxia i Henan i Kina; død 13. august 604), var grunnlegger og første keiser av Kinas Sui-dynasti, som etter over 350 års nasjonal splittelse skulle lykkes i å samle Kina igjen.

Han var en hardtarbeidende administrator og ofte gikk langt inn i detaljene. Som buddhist oppmuntret han til buddhismens spredning i landet, skjønt hans regjering offisielt støttet konfucianismen.

Liv og styre[rediger | rediger kilde]

Yang Jian begynte som embedsmann i Det nordlige Zhouriket. Han ble positivt lagt merke til i regjeringstidene til keiser Wu og keiser Xuan av det nordlige Zhou. Da keiser Xuan døde i 580, grep Yang, som var hans svigerfar, makten som regent. Etter å ha seiret mot general Yuchi Jiong, som stod ham i mot, etablerte han sitt eget dynasti: Sui-dynastiet, som keiser Wen. Dette dynastiet dominerte det nordlige Kina.

Det fulgte fem år med konsolidering og territorielle utvidelser. Deretter innledet han en omfattende administrativ reform, i stor grad etter modell fra det gamle Han-dynastiet. Han sørget også for at regjeringsverket ble dominert av hankinesere. Det ferske forbudet i Det nordlige Zhou mot buddhisme og daoisme ble reversert. Rikets buddhister ble så å si overflommet av keiserens gunst, noe som ikke minst hjalp den religiøse leder Zhiyis arbeide med å utvikle en mer stedegen kinesisk form for buddhisme.

Hovedstaden Chang'an ble så å si demontert og bygget opp på nytt, men i en enestående ny stor skala. Jordbruket tok seg opp, skatteinngangen økte og arbeidsstokken økte. Samtidig ble de militære styrker bygget kraftig opp.

I 589 klarte keiseren å beseire Chen, det siste av de ti dynastier, og med det erobre hele det sørlige Kina. Det siste angrepet fant sted langs flere akser: En halv million mann angrep fra Sichuan i øst til det nedre Yangtze i vest, med elvebåter og infanteri. Chenrikets skipsstyrker bet godt fra seg rundt de tre kløfter oppstrøms for Yichang, men styrkeoppbygningen der var skjedd på bekostning av sjøforsvaret av Yangtzi ved Chen-hovedstaden, Jiankang (nå: Nanjing). Slik kunne to Sui-styrker uhindret krysse elven, og kunne innta hovedstaden etter vare ett slag av betydning. Få falt, og byen ble ikke plyndret. Selv om mannefallet skulle ble større under de påfølgende fremrykningene sørover, var gjenforeningen gjennomført og landet i fred i 590.

Bodhisattva i Shanxi, fra Sui-dynastiet.

Keiser Wen var blitt oppdradd som buddhist. Vel ved makten gjorde han det ene krafttak etter det andre for å spre denne lære. Nesten 4 000 templer, pagoder, nonneklostre og munkeklostre ble grunnlagt under Wens styre, mange av dem i Chang'an. Én av pagodene der skal ha hatt en bakkeomkrets på 131 meter og en høyde på 100 meter. Antallet nye buddhastatuer som ble oppstilt var på over 100 000, i tillegg til de 1,5 millioner statuene som ble restaurert etter det nordlige Zhous ikonoklasme.

Mot slutten av sitt styre organiserte keiseren en seremoniell distribusjon av buddharelikvier til tredve spesialbygde relikviehelligdommer rundt om i riket. Relikviefordelingen var inspirert fra tilsvarende i det gamle India under keiser Ashoka (304–232 f.Kr.).

Keiser Wen rakk å repetere relikviedistribusjonsprosesjonene to ganger, slik at relikviehelligdommenes antall kom opp i 114. Dette ble viktige pilegrimsmål.

Keiser Wens personlige buddhisme handlet også om å sone for sine synder og forbedre sin karma; den milde fredsælhet som gjerne forbindes med buddhismen var ikke så fremtredende i hans embedsførsel. Mange var dem som keiseren sendte til retterstedet, likeså innvilget han svært mange «selvmordets privilegium». Han var en brutal keiser. Men på det personlige område førte han et nøysomt og eksemplarisk liv.

Hans kone var ikke kineser, og etter felles avtale tok han seg ikke flere hustruer, og etter at hun hadde født ham syv barn, var de tilfredse. I keiserpalasset ble ekteparet omtalt som «de to vise».

Det er uklart hvordan han døde. Den senere historieskrivning var kritisk til hans sønn og etterfølger, og det blir der mer enn antydet at sønnen, Yang Guang, drepte sin far fordi han fryktet hans straff. Men det kan også være at den 63 år gamle keiseren døde av sykdom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 første Sui-keiser 
Keiser av Kina (Sui-dynastiet)
(581604)
Etterfølger:
 Yangdi