Om kirkens babylonske fangenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Om kirkens babylonske fangenskap (latin: De captivitate Babylonica ecclesiae praeludium) er det annet av de tre programmatiske skrifter som Martin Luther forfattet i 1520, etter at han sommeren det året hadde fått vite at pave Leo X i bullen Exurge Domine truet ham med ekskommunikasjon såfremt han ikke trakk tilbake en rekke lærestandpunkter han hadde inntatt.

I stedet utviklet han sin lære ytterligere og skjerpet selv tonen i sin kontrovers med kirkens ledere. Hans tre programmatiske skrifter er Skriftet til den kristne adel (august 1520), Om kirkens babylonske fangenskap (oktober 1520) og Om den kristne frihet (november 1520).

Sakramentene[rediger | rediger kilde]

I dette nye skriftet tar Luther for seg kirkens sakramentslære. Om kirkens babylonske fangenskap var forfattet i september, og ble utgitt som et firesiders traktat av boktrykkeren Melchior Lotter tidlig den 6. oktober 1520. Det synes å ta som et utgangspunkt kritikk mot Luthers standpunkter fremført av dominikanerne Hermann av Leipzig og Isidoro Isolani fra Cremona (sistnevnte skrev anonymt mot Luther i november 1519).

Etterhvert kom De captivitate i flere opplag, også oversatt til tysk. At dette skrivet var Luthers mest revolusjonerende arbeid så langt ble umiddelbart klart for kirkelesere og teologer over hele Europa. Intet av det han så langt hadde skrevet var et klarere uttrykk for hans brudd med Den katolske kirke. Det er all grunn til å regne med at utfallet av prosessen mot ham under riksdagen i Worms våren 1521 ble avgjørende bestemt av at Luther nektet å trekke tilbake de synspunkter han hadde fremlagt i dette skriftet.

Luther hevder i dokumentet at det ikke er syv sakramenter, men to (kanskje tre): Dåp og nattverd, kanskje bot (skriftemål).

Nattverden[rediger | rediger kilde]

Nattverden er kommet i et tredobbelt fangenskap, skriver han.

  1. Man har berøvet legfolket kalken, selv om Kristus selv hadde sagt «Drikk alle derav» (Matt 26,27).
  2. Man har krevd en tro på forvandlingslæren (transsubstantiasjonslæren, Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse), mens det dog er en lagt mer sannsynlig oppfatning at Kristi legeme og blod er tilstede i brødet og vinen (konsubstantiasjonslæren).
  3. Man har betraktet messen som en god gjerning og et offer, skjønt vi i virkeligheten ikke er de givende, men de mottakende.

Instiftelsesordene viser at nattverden er Kristi testamente, hvorved han lover oss syndenes forlatelse, og dette løfte må vi motta i tro. Ordet og troen er hovedsaken ved nattverden, viktigere enn «tegnet» («Kristi legeme og blod») – ja man kan holde messe daglig ved at man tar til seg Kristi ord, selv om man ikke mottar «tegnet».

Siden sakramentets egentlige innhold er forsoningens gave, så kan ikke sakramentet samtidig være et forsonende offer, man kan ikke både motta og ofre det samme samtidig, mener Luther. Likevel er ikke offermotivet forsvunnet, selv ikke i Luthers De captivitate babylonica. Men han vil gi offeret en annen plass: Når presten administrerer sakramentet; er han vår tjener. Gjennom ham er vi ikke med på noe offer eller yter noen god gjerning, men vi mottar løftet og tegnet. Av og med den tro som mottar nattverdens gave, følger imidlertid det Luther noe nølende kaller «messens gjerninger», som bl.a. er våre bønner. Nattverdens bønn og takk, innsamlingen av gavene, ja, også frembæringen av brødet og vinen ser han på som offer. Offeraspektet er altså ikke fjernet, men gitt en annen funksjon enn i den romersk-katolske messefeiring, de innviede elementene ofres ikke.

Dåpen[rediger | rediger kilde]

Dåpen må ikke settes i skyggen av utfyllende botsgjerninger eller munkeløfter. Den har betydning for hele livet, fordi vi så lenge vi lever må utføre det som dåpen betyr, nemlig å dø fra synden og oppstå til nytt liv. «Det er ikke sakramentet, men troen på sakramentet, som helliggjør». Det avgjørende er mottakerens tro, og ikke den måte dåpen utføres på, eller den formel som anvendes. Luther betegner det som «det stiveste vrøvl» å kun ville godkjenne dåpsformelen «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn», ettersom apostlene døpte «i Jesu navn» (noe Luther utleder fra Apg 2,38; 10,48 og 19,5). «Hvordan dåpen enn blir meddelt, så lenge den bare ikke blir meddelt i et menneskes, men i Herrens navn, gjør den salig. Ja, jeg tviler ikke på at hvis en mottar den i Herrens navn, er han i sannhet døpt i Herrens navn, selv om en ugudelig prest ikke burde meddele den i Herrens navn. For dåpens kraft beror ikke så meget på meddelerens som på mottakerens tro og bruk».

Boten[rediger | rediger kilde]

Boten (skriftemålet) kan strengt tatt ikke kalles et sakrament, mener Luther, fordi den mangler de synlige tegn og i grunnen bare er en tilbakevenden til dåpen. Likevel var Luther ennå villig til å regne den som et tredje sakrament som var innstiftet av Kristus ved hans løfteord om syndenes forlatelse (Matt 16,19 og 18,8; Joh 20,23).

Ikke-sakramentene[rediger | rediger kilde]

Luther mener at konfirmasjon, ekteskap, prestevielse og den siste olje ikke bør anses som sakramenter fordi de mangler et særlig guddommelig løfteord og et ytre tegn. For ekteskapets del avviser Luther påberopelsen av Ef 5,32, fordi det i den greske grunntekst står det mysterium, og ikke sakrament som det heter i den latinske bibeloversettelsen. Prestevielsen er ikke et sakrament, men bare en kirkeskikk, mener Luther. Heller ikke kan den siste olje begrunnes ut fra Jak 5,14, som ikke taler om noe dødssakrament, men om olje som et legemiddel anvendt under bønn til Gud om den sykes helbredelse.

Ikke egnet til teologisk dialog[rediger | rediger kilde]

Den utforming skrivet ble gitt, viser at det her ikke dreide seg om å opprette et godt samtaleklima med kirkeledelse eller katolsksinnede teologer, men om å verve og oppildne støttespillere. På en del punkter innebærer korrekturene av katolsk lære delvis at Luther ikke fullt ut kjente katolsk lære slik den ble dosert andre steder i Europa enn der han hadde studert den, delvis at han karikerer den. Det må dog sies at det var en del forvirring på katolsk hold om en rekke teologiske spørsmål. Men på en lang rekke viktige punkter er hans avskjed med den katolske lære helt reell, og kan ikke reduseres til tidsbestemte forhold eller misforståelser.

Selve navnet på dokumentet viser at det er et kampskrift. Med «det babylonske fangenskap» siktes det til Åpenbaringsboken der «Babylon» brukes allegorisk om frafall fra og forræderi mot troen: «Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden» (Åpb 17,5). Luther skriver at han er viss på at pavedømmet er Babylons rike (certus sum, papatum esse regnum Babylonis). Han skriver at «pavedømmet er i sannhet Babylons rike, ja den sanne antikrists rike». Roma er Babylon, og «Ved Babylons elver sitter vi og gråter når vi kommer Sion i hu» (jfr. Salm 137,1). Han taler om pavelig tyranni, og karakteriserer de pavetro kirkefolk som «gresshopper, parasittlarver og tusenbein».

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

  • I: Verker i utvalg; bd 2. Redigert av Inge Lønning og Tarald Rasmussen. 6 bind. Gyldendal, 1979–83. ISBN 82-05-11584-2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Om_kirkens_babylonske_fangenskap&oldid=22891179»