Strekkbenk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kopi av strekkbenk i Tower of London.
Guy Fawkes' signatur. Øverst umiddelbart etter tortur på strekkbenken, nederst åtte dager etter torturen. Effekten på hans evne til å bruke hendene er åpenbar.

En strekkbenk er et torturinstrument fra middelalderen som strekker offerets kropp og dermed forårsaker store smerter og ofte permanent skade. Instrumentet er særlig kjent fra England, hvor den også ble kalt «Hertugen av Exeters datter», men ble også brukt andre steder i Europa.

Benken består av en rektangulær ramme eller benk med runde stokker i en eller begge ender. Offerets hender og føtter ble bundet til tau festet i stokkene, eventuelt til en stokk i den ene enden og et fast punkt i den andre, og stokkene ble så rotert med sveiver slik at tauene ble strammet.

Smerten kunne påføres gradvis, ved å kontrollere hvor mye man sveivet på stokkene. Dermed kunne offeret gis mulighet til å slippe smertene ved å tilstå eller komme med de ønskede opplysninger. Dersom torturisten ikke fikk svar ville offeret etter hvert bli klar over at torturen kunne medføre permanent skade og dermed vedvarende smerte. Det psykiske aspektet ved å føle og kanskje ikke minst høre at ledd, ben og brusk ble ødelagt gjorde strekkbenken til et av de mest brutale og fryktede torturinstrumentene.

Bruk av strekkbenken kunne kombineres med andre torturmetoder, som klyping med glødende tenger, ettersom offeret var i en svært sårbar stilling.