Strekkbenk

En strekkbenk er et torturinstrument i bruk i flere hundre år som strekker offerets kropp og dermed forårsaker store smerter og ofte permanent skade. Den beskrives lett som «middelaldersk», men bruken er bedre belagt i utstrakt grad i andre tidsepoker, ikke minst etter middelalderen.

Beskrivelse av når strekkbenk kunne lovlig benyttes er å finne i den østerrikske strafferettsbok *Constitutio Criminalis Theresiana* fra 1768.

Oldtiden[rediger | rediger kilde]

En forløper er kjent fra oldtiden, og bruken er da belagt frem til 300-tallet, for eksempel mot kristne som Vincent av Saragossa (død 304), og omtali av kirkefedrene Tertullian og Hieronymus (420 e.Kr).^[1]

England[rediger | rediger kilde]

Instrumentet er særlig kjent fra England der den er belagt i bruk fra slutten av senmiddelalderen (Tower of London, 1447). Der ble den også ble kalt «Hertugen av Exeters datter», men ble også brukt andre steder i Europa.

Den katolske martyr Nicholas Owen, kjent for byggingen av prestegjemmer, døde under tortur på strekkbenken i Tower of London i 1606. Guy Fawkes antas også å ha blitt slik torturert, ettersom den kongelige tillatelse dertil er bevart. I 1615 ble Edmond Peacham, anklaget for høyforræderi, slik torturert.

I 1628 oppkom spørsmålet om metoden var legal for Privy Council. Det gjaldt da John Felton, som hadde myrdet George Villiers, 1. Duke of Buckingham. Dommerne motsatte seg dette som striende mor engelsk lov.^[2] Året før hadde Karl I av England autorisert irske domstoler til å straffe en katolsk prest på denne måte; dette synes å ha vært strekkbenkens siste anvendelse i Irland.

I 1679 ble den mordmistenkte sølvsmeden Miles Prance truet under avhør med strekkbenken.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Benken består av en rektangulær ramme eller benk med runde stokker i en eller begge ender. Offerets hender og føtter ble bundet til tau festet i stokkene, eventuelt til en stokk i den ene enden og et fast punkt i den andre, og stokkene ble så rotert med sveiver slik at tauene ble strammet.

Smerten kunne påføres gradvis, ved å kontrollere hvor mye man sveivet på stokkene. Dermed kunne offeret gis mulighet til å slippe smertene ved å tilstå eller komme med de ønskede opplysninger. Dersom torturisten ikke fikk svar ville offeret etter hvert bli klar over at torturen kunne medføre permanent skade og dermed vedvarende smerte. Det psykiske aspektet ved å føle og kanskje ikke minst høre at ledd, ben og brusk ble ødelagt gjorde strekkbenken til et av de mest brutale og fryktede torturinstrumentene.

Bruk av strekkbenken kunne kombineres med andre torturmetoder, som klyping med glødende tenger, ettersom offeret var i en svært sårbar stilling.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ The Letters of St. Jerome, Letter I, to Innocent, ¶ 3
^ Chisholm, Hugh, red. (1911). «Rack». Encyclopædia Britannica. Vol. 22 (11th ed.). Cambridge University Press. s. 779–780.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Monestier, M. (1994) Peines de mort. Paris, France: Le Cherche Midi Éditeur.
Crocker, Harry W.; Triumph: The Power and Glory of the Catholic Church - A 2,000 Year History
*Antonio Domenico Rossi: Ristretto di storia patria ad uso de' Piacentini, tomo IV, Piacenza 1832, s. 119-120 Elenca delitti puniti con il cavalletto a Piacenza secondo la legge del 20 ottobre 1608.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Rack (torture) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] The Letters of St. Jerome, Letter I, to Innocent, ¶ 3

[2] Chisholm, Hugh, red. (1911). «Rack». Encyclopædia Britannica. Vol. 22 (11th ed.). Cambridge University Press. s. 779–780.

[1]

[2]