John Fisher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. John Fisher
Biskop og martyr
St. John Fisher
Født 1469
Beverley, Yorkshire
Død 22. juni 1535
London
Saligkåret 1886
Helligkåret 19. mai 1935
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 22. juni
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen -
I kunsten -

John Fisher (født 1469 i Beverley i Yorkshire i England, henrettet 22. juni 1535 i London) var en engelsk biskop som motsatte seg Henrik VIII og ble mot slutten av sitt liv utnevnt av paven til en av den katolske kirkes kardinaler, i det håp om at kongen dermed ville sette han fri fra fengsel.

Biskop av Rochester[rediger | rediger kilde]

I 1504 ble han biskop av Rochester. Hans mangel på personlige ambisjoner fikk ham til å avslå rikere bispeseter, for pliktene i Englands minste bispedømme, selv om han gjennomførte dem samvittighetsfullt, ga ham tid til sine akademiske sysler. Han bygde også opp et av de beste biblioteker i Europa.

Humanist[rediger | rediger kilde]

Fisher var en kjenner og tilhenger av humanismen, den katolske tradisjon, og stod i kontakt med en rekke andre humanister (blant annet med Erasmus av Rotterdam som besøkte ham i juni 1516, og Stephen Gardiner).

Kritikk mot Martin Luthers lære[rediger | rediger kilde]

Han erkjente det brennende behov for stadige reformer innenfor Kirken. Men han var motstander av de lutherske reformidéer og skrev imot dem og forsvarte den katolske lære om nattverden. Han skrev fire bind mot Luther, alt mens han foretrakk bønn og eksemplets makt fremfor diskusjon. De fire verkene var:

  • Assertionis Lutheranae, Antwerpen 1523
  • Contra captivitatem Babylonicam Lutheri, 1525
  • Sacri sacerdotii defensio contra Lutherum, Köln 1925
  • De veritate corporis et sanguinis Christi in Eucharistia, Köln 1527

Striden mot Henrik VIII[rediger | rediger kilde]

Kong Henrik VIII valgte ham som skriftefar for dronning Katarina av Aragón i 1527. Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp. Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3. Mos 20,21: «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.» Katarina hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, som døde rett etter bryllupet. Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han tenkte på å skille seg, og spurte våren 1527 sin lordkansler, kardinal Thomas Wolsey, om råd. Han støttet kongen, mens biskop Fisher, som allerede hadde erklært ekteskapet med brorens enke for gyldig, fastholdt energisk gyldigheten av ekteskapet med Katarina.

I 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode og rev den løs fra Roma, og geistligheten måtte anerkjenne det og hans nye tittel som «Beskytter og overhode for Church of England». Fisher protesterte mot kongens krav på å være overhode for Kirken, men han og andre kunne anerkjenne tittelen med tilføyelsen: «så langt Kristi lov tillater». Dette avviste kongen og Fisher mistet dermed kongens gunst. Tidlig i 1533 giftet Henrik seg i hemmelighet med Anne Boleyn, som ventet barn. I mars 1533 ble Thomas Cranmer innsatt som erkebiskop av Canterbury, og i mai oppløste han kongens ekteskap med Katarina. Kort etter erklærte han kongens ekteskap med Anne Boleyn for gyldig.

Samtidig med de lover som gjorde kongen til den engelske kirkens overhode, ble det i 1534 vedtatt en suksesjonslov, som bestemte at kronen skulle gå i arv til Henriks barn med Anne Boleyn. Biskopene ble nå anmodet om å avlegge ed på at de ville respektere den nye grunnloven. Mens både han og Thomas More kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, avslo de å avlegge en ed som innebar en godkjennelse av at Henriks første ekteskap ble annullert og som betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Men alle de andre biskopene avla eden. Fisher skrev: «Ikke at jeg fordømmer noe annet menneskes samvittighet, deres samvittighet må frelse dem, og min må frelse meg».

I april 1534 ble han fengslet og sperret inne i Tower of London. Mens han satt der, utnevnte den nyvalgte pave Paul III ham til kardinal den 31. mai 1535 i håp om å redde hans liv. Men kong Henrik ble rasende, og sa at paven behøvde ikke å sende Fisher den røde kardinalhatten; han kunne heller sende Fishers hode til paven.

Innen en måned ble Fisher stilt for retten, funnet skyldig i forræderi og dømt til døden den 17. juni 1535. Deretter ble han halshogd. Det var den 22. juni 1535. Kroppen ble gravlagt uten ritualer på Allehelgenskirkegården i Barking, mens hodet ble satt på Tower Bridge og etter to uker kastet i Themsen den 6. juli, da det var Thomas Mores hodes tur til å stilles ut.

John Fisher var like utmerket som humanistisk forsker, som den som fremmet den sunne lære, og som samvittighetsfull biskop. Hans venn Thomas More skrev om ham: «Jeg finner ikke noen i dette rike som kan måle seg og sammenlignes med ham i visdom, kunnskap og lenge prøvet dyd».

Hans teologiske arbeider påvirket konsilet i Trient.

Han ble saligkåret i 1886 og helligkåret av pave Pius XI i 1935, begge ganger sammen med sin venn Thomas More. De to æres som martyrer og har samme festdag. Opprinnelig ble de feiret 9. juli, men festen ble i 1969 flyttet til 22. juni, som er Fishers dødsdag.


Forgjenger:
 Richard Fitz-James 
Biskop av Rochester
Etterfølger:
 John Hilsey