Lincoln’s Inn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Biblioteket (venstre) og advokatenes rom (høyre)
Kapellet
Porthuset

Lincoln's Inn er et av fire Inns of Court, det vil si juridiske kollegium i London som barristers, advokater, i England og Wales tilhørte og hvor de ble kalt til the bar, advokatstanden. Begrepet «inn» betyr også vertshus, og på 1200-tallet var disse husene også studenthjem og skoler for studenter som studerte loven og det juridiske system. De tre andre husene var Middle Temple, Inner Temple og Gray's Inn. Selv om Lincoln's Inn er i stand til å spore sine offisielle nedtegnelser bortenfor de andre tre, er det tradisjon for at ingen av disse husene som skal hevde at det er eldre enn noen av de andre. Det er antatt at Lincoln's Inn er navngitt etter Lincoln de Lacy, den tredje jarl av Lincoln. Dets offisielle navn er The Honourable Society of Lincoln's Inn, Det ærverdige samfunn ved Lincoln's Inn.

Lincoln's Inn er beliggende i Holborn i Londons distrikt Camden, rett ved grensen mellom City of London og City of Westminster, og rett over vegen fra Royal Courts of Justice, appellretten og overretten for England og Wales.

Historie[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1100- og 1200-tallet ble det undervist i loven i City of London hovedsakelig av geistlige. I løpet av 1200-tallet skjedde to hendelser som ødela denne formen for juridisk utdannelse: først kom et påbud fra Henrik III av England den 2. desember 1234 at ingen institusjon for juridisk utdannelse kunne eksistere i City of London,[1] og for det andre, en pavelig bulle som forbød geistlige å undervise i common law, vanlig lov, framfor kanonisk rett, det vil si særskilt kristen rettsordning og interne, eklektiske lover om det verdslige livet.[2] Av denne grunn falt systemet med juridisk utdannelse sammen. Advokater som praktiserte vanlig, verdslig rett forflyttet seg til grenden Holborn som da var det nærmeste stedet utenfor byen til domstolene ved Westminster Hall.[2]

Som med andre Inns of Court er den nøyaktige datoen for grunnleggelsen av Lincoln's Inn ukjent. Huset kan hevde å ha de eldste nedtegnelsene, det vil si dets «svarte bøker» som dokumenterer detaljene av styrende råd tilbake til 1422, og de tidligste oppføringene viser at huset på det tidspunktet var organisert og disiplinert.[3] Henry de Lacy, 3. jarl av Lincoln, hadde oppmuntret advokater å flytte til Holborn, og de flyttet inn på Thavie's Inn, et av kanselliet hus, Inns of Chancery,[4] og ekspanderte senere også til Furnival's Inn.[5]

Det er antatt at Lincoln's Inn ble formelt organisert som et Inn of Court kort tid etter jarlens død i 1310.[6] En gang før 1422 ble den største delen av Lincoln's Inn flyttet til eiendommen til Ralph Neville, biskop a Chichester, i nærheten av Chancery Lane. De beholdt både Thavie's og Furnival's Inn, og benyttet dem som «opplæringshus» for unge advokater, og kjøpte eiendommene for disse i henholdsvis 1550 og 1547.[7]

I 1537 ble området som Lincoln's Inn lå på solgt av biskop Richard Sampson til et styremedlem ved navn William Suliard, og hans sønn solgte tomten til Lincoln's Inn i 1580.[8] Huset ble deretter formelt organisert som et sted for juridisk utdannelse takket være en forordning i 1464 som krevde foreleser fra Inns of Court for å undervise jusstudentene der.[9]

I løpet av 1400-tallet var huset ikke spesielt framgangsrikt, og en bencher, styremedlem, som særlig John Fortescue er blitt kreditert for å ha bedret situasjonen.[10]

Struktur og ledelse[rediger | rediger kilde]

Lincoln's Inn hadde ingen konstitusjon eller bestemt form for ledelse, og lovgivningen var delt inn i to typer: statuetter, vedtatt av guvernører og forordninger bestemt av samfunnet (alle medlemmene av huset). En tredje metode som ble benyttet var at enkelte medlemmer lovte å utføre bestemte plikter, det første kjente eksempelet er fra 1435 og begynner med «Here folowen certaynes covenantes and promyses made to the feloweshippe of Lyncoll' Yne».[11] Husets økende størrelse førte til et tap av dets delvis demokratiske vesen, først i 1492 ble det bestemt at kun styremedlemmer og guvernører skulle ha en stemme i avgjøre hvem som ble advokater, called to the bar. Ved slutten av 1500-tallet hadde styremedlemmene bortimot fullstendig kontroll.[12]

Opptak ble nedtegnet i svarte bøker og ble delt inn i to kategorier: klerker (Clerici) ble tatt inn til Clerks' Commons og Fellows Socii ble gitt adgang til Fellows' Commons. Alle anmeldte måtte sverge den samme ed uansett kategori, og en del fikk tillatelse til å spise i Clerks' Commons da det kostet mindre, noe som gjorde det vanskelig for akademikere å skille mellom de to — faktisk har Walker, redaktør av de svarte bøker, opprettholdt at de to kategoriene var én og samme. På 1400-tallet begynte fellows å bli kalt for masters, og gapet mellom masters og clarks vokste gradvis til det punkt at i 1505 ble det bestemt at ingen master måtte bli sett i Clerks' Commons om det ikke var for å studere en særskilt punkt i loven der.[13] I 1466 ble fellows delt inn i benchers, de som var advokater, the bar (ad barram, også kjent som utter barristers eller kun barristers) og de som ikke var ved the Bar (extra barram). I 1502 var extra barram-medlemmene blitt referert til som «inner barristers», i kontrast til «utter» eller «outer» barristers.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Douthwaite (1886) s. 2
  2. ^ a b Watt (1928), s. 133
  3. ^ Watt (1928), s. 7
  4. ^ Dets latinske navn var Hospida Cancellarie
  5. ^ Watt (1928) s. 256
  6. ^ Spilsbury (1850), s. 32
  7. ^ Watt (1928), s. 257
  8. ^ Watt (1928), s. 258
  9. ^ Ringrose (1909), s. 81
  10. ^ Pulling (1884), s. 142
  11. ^ Simpson (1970), s. 247
  12. ^ Simpson (1970), s. 256
  13. ^ Simpson (1970), s. 243
  14. ^ Simpson (1970), s. 250

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Douthwaite, William Ralph (1886): Gray's Inn, Its History & Associations. Reeves and Turner. OCLC 2578698.
  • Draper, Warwick (1906): "The Watts Fresco in Lincoln's Inn" i: The Burlington Magazine for Connoisseurs 9 (37). ISSN 0951-0788.
  • Loftie, W J (1895): The Inns of Court and Chancery. New York: Macmillan & co.. OCLC 592845.
  • Pearce, Robert Richard (1848): History of the Inns of Court and Chancery: With Notices of Their Ancient Discipline, Rules, Orders, and Customs, Readings, Moots, Masques, Revels, and Entertainments. R. Bentley. OCLC 16803021.
  • Pulling, Alexander (1884): The Order of the Coif. William Clows & Sons Ltd. OCLC 2049459.
  • Ringrose, Hyacinthe (1909): The Inns of Court An Historical Description. Oxford: R.L. Williams. OCLC 60732875.
  • Simpson, A.W.B. (1970): "The Early Constitution of the Inns of Court" i: Cambridge Law Journal, Cambridge University Press, 34 (1). ISSN 0008-1973.
  • Spilsbury, William Holden (1850): Lincoln's inn; its ancient and modern buildings: with an account of the library. W. Pickering. OCLC 316910934.
  • Stanford, Edward (1860): Stanford's new London guide. Stanford Edward, ltd. OCLC 60205994.
  • Watt, Francis; Dunbar Plunket Barton, Charles Benham (1928): The Story of the Inns of Court. Boston: Houghton Mifflin. OCLC 77565485.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lincoln’s_Inn&oldid=20759298»