Klemens VII

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det finnes også en motpave Klemens (VII).
Klemens VII
Clemens VII
Retrato del papa Clemente VII, por Sebastiano del Piombo.jpg
FødtGiulio Zanobi di Giuliano de' Medici
26. mai 1478[1]Rediger på Wikidata
FirenzeRediger på Wikidata
Død25. september 1534[1] (56 år)
RomaRediger på Wikidata
Gravlagt Santa Maria sopra MinervaRediger på Wikidata
Far Giuliano I de' MediciRediger på Wikidata
Mor Fioretta Gorini; del CittadinoRediger på Wikidata
Barn Alessandro de' MediciRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Katolsk prest (1517–)[1], diakon (1513–)[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata
DåpsnavnGiulio de' Medici
Valgt19. november 1523
Innsatt26. november 1523
Saligkåret-
Helligkåret-
Festdag-
ForgjengerHadrian VI
EtterfølgerPaul III
Våpenskjold
Klemens VIIs våpenskjold

Klemens VII (født Giulio de' Medici 26. mai 1478 i Firenze i republikken Firenze, død 25. september 1534 i Roma) var Den katolske kirkes pave fra 26. november 1523 til sin død.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var en uektefødt sønn av Giuliano de' Medici, som ble myrdet i Pazzi-sammensvergelsen. Giulio var dermed også nevø av Lorenzo de' Medici og fetter av pave Leo X. Da sistnevnte ble pave i 1513 utnevnte han Giulio til minister.

Kardinal[rediger | rediger kilde]

Allerede ved konsistoriet 23. september 1513, Leos første, ble Giulio kreert til kardinal. Han var da ennå ikke presteviet; det skjedde ikke før i 1517. Riktig nok var han utnevnt til biskop, men det var altso uten bispevielse, idet en slik forutsetter blant annet prestevielse.

Etter Leos død forsøkte Giulio ved konklavet 1522 å selv bli pave, eller å få valgt sin allierte, kardinal Alessandro Farnese. Han lyktes ikke med noen av delene, men hadde en viktig rolle i det uventede valget av Hadrian VI.

Pave[rediger | rediger kilde]

Ved konklavet 1523, etter pave Hadrian VIs død, ble Giulio valgt til pave.

Da Klemens ble valgt hadde han allerede et rykte som dyktig politiker og kløktig diplomat. Samtidig var han svært verdslig orientert, og forsto lite av den religiøse utvikling i perioden. I sine verdslige oppgaver var han konsekvent og sterk, men i religiøse spørsmål viste han seg å være nervøs og tilbakeholden.[trenger referanse]

Paven var redd for Karl V av det tysk-romerske rikes fremgang, spesielt etter dennes seier i slaget ved Pavia som førte til at flere italienske fyrster allierte seg med ham. Klemens klarte ikke å forutse utviklingen godt nok, og hadde en for svak økonomi, noe som førte til at han la seg åpen for angrep fra de romerske baronene. De tvang ham til en tilnærming til keiseren. Etter at de umiddelbare problemene var over, gikk Klemens tilbake til sin tidligere politikk, noe som førte til at keiseren sendte en styrke ledet av Charles av Bourbon.[trenger referanse]

Den keiserlige styrken besto stort sett av leiesoldater, og en viktig del av deres lønn av plyndringsgods. Den 6. mai 1527 inntraff plyndringen av Roma. Klemens søkte tilflukt i Engelsborgen. Etter kort tid måtte han overgi seg, og tilbrakte seks måneder i arrest. Han ble løslatt under ufordelaktige betingelser, og måtte følge en politikk som tjente keiseren i de neste årene. I Firenze utnyttet republikanske fiender av Medici-familien anledningen til nok en gang å kaste ut familien fra byen.

I 1529 var det igjen fred mellom pave og keiser, og Karl V gikk blant annet med på å gjeninnsette Mediciene i Firenze. Byen kapitulerte i 1530, etter elleve måneders beleiring, og Klemens VIIs uektefødte sønn Allessandro de' Medici ble innsatt som byens hersker.

Den engelske reformasjon: Mot slutten av 1520-årene ønsket kong Henrik VIII av England at hans ekteskap med Katarina av Aragón skulle bli kjent ugyldig av kirken. Hun hadde ikke gitt ham noen mannlig arving som hadde vokst opp, og Henrik ville ha en sønn for å sikre Tudor-dynastiet. Nullitetssaker som vedrørte konger og statsledere skulle presenteres for Roma. Henrik hevdet at Gud misbilliget ekteskapet, ettersom Katarina før hadde vært gift med kongens avdøde bror, og dette var i strid med bibelsk lære. Faktisk hadde det vært nødvendig å innhente pavelig dispensasjon – fra pave Julius II – for at Henrik og Katharina skulle kunne gifte seg.

I 1527 bad Henrik pave Klemens om å erklære ekteskapet ugyldig, men paven nektet. Ifølge kirkeloven kan man ikke ugyldigforklare et ekteskap på grunnlag av et ekteskapshinder som faktisk var blitt dispensert fra. Selv om avslaget var kirkerettslig begrunnet, er det liten tvil om at en annerledes avgjørelse, som ville ha vært på juridisk svært tynn is, ville ha utløst reaksjoner fra keiseren.[trenger referanse] Keiseren var Katarinas nevø, og han hadde bare noen år tidligere latt Roma plyndre.

Etterhvert kom også en annen faktor inn, nemlig Anne Boleyns lutherske sympatier. Resultatet av dette ble et brudd mellom Den hellige stol og England, og dermed den engelske reformasjonen.

Mot slutten av sitt pontifikat begynte Klemens igjen å helle mot en allianse med Frankrike. Det ble ikke noe ut av det, ettersom han døde i september 1534, før forhandlingene hadde nådd sitt mål.

Han døde av soppforgiftning.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d katolsk hierarki ID demg
  2. ^ www.catholic-hierarchy.org bdemg.html, lest 13. november 2020

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Emblem of the Papacy SE.svg
Forgjenger:
Hadrian VI
Pave
(liste over paver)
Etterfølger:
Paul III