Skrekkulv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
†Skrekkulv
Skrekkulv
Vitenskapelig(e)
navn
:
Aenocyon dirus
Leidy, 1858
Canis dirus
Norsk(e) navn: skrekkulv,
monsterulv,
megaulv,
urulv m.m.
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovpattedyr
Familie: Hundefamilien
Slekt: Aenocyon
IUCNs rødliste:
ver 3.1 (rødlistestatus er ikke vurdert av IUCN/SSC)

NE — Ikke vurdert

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: AmerikaØst-Asia
Utbredelseskart for skrekkulv

Skrekkulv (Aenocyon dirus) er en utdødd art i hundefamilien (Canidae) og fantes i Amerikas megafauna i pleistocen epoken (1 810 150–11 500 år siden). Den døde trolig ut for omkring 10 000–16 000 år siden. Ny forskning antyder imidlertid på at arten ikke tilhører slekten Canis, som antatt til nå, og må reklassifiseres. Forskerne foreslo å flytte den til slekten Aenocyon. Nyere forskning antyder dessuten at utbredelsen var større enn tidligere antatt.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Skrekkulv (Natural History Museum, London)
Skrekkulv-skjeletter i en tenkt scene fra pleistocen
Den omfattende samlingen av hodeskaller etter skrekkulv teller over 1 600 individer og er den vanligste virveldyrarten man har funnet i asfaltpyttene i La Brea.

Skrekkulven var trolig større enn dagens ulv (Canis lupus) i snitt (cirka 68 kg har blitt estimert),[1] men det har hersket uenighet om størrelsen.[2][3] Kinesiske forskere antyder at arten i Eurasia kan ha hatt ei tilsvarende økologisk rolle og en fysisk størrelse som flekkhyener (Crocuta crocuta ultima), som den kanskje også konkurrere med om maten.[4]

Til tross for stor anatomisk likhet med ulv var det også distinkte forskjeller mellom dem. Skrekkulven var blant annet ikke like langbeint, men den var mer massiv og hadde et tyngre bygget skjelett. Hodeskallen var bredere og mer massiv, men skrekkulven hadde markant mindre hjernekasse enn dagens ulv. Tannsettet var utrustet for beinknusing og rovtennene enorme i forhold til ulvens, men ganske like de hos flekkhyenen (Crocuta crocuta). Det antyder at åtsler kan ha vært en viktig del av føden, og at arten kan ha levd av store planteetere som døde ut samtidig. Det yngste fossile beviset man har av skrekkulv, som man kjenner til i dag, dateres til cirka 12 820–12 720 år før nåtid, noe som indikerer at arten døde ut mot slutten av siste istid.[1]

Man har antatt at skrekkulven oppsto i Amerika, men det var lenge uklart om det var i Sør-Amerika eller Nord-Amerika. I senere tid har man imidlertid antatt at den oppsto i Nord-Amerika og senere innvandret til Sør-Amerika. Man har allikevel trodd, basert på geografiske lokasjoner av fossile funn, at arten var endemisk for Amerika. Fossile funn etter skrekkulv nord for 42° nord har bare skjedd i fem tilfeller, men alle tilfellene er usikre med hensyn til artsbedømmelsen. Dette har forsterket inntrykket av at arten var endemisk for Amerika. Man har antatt at de lave temperaturene og de enorme iskappene (Laurentidisen og Kordillerenisen), som dekket store deler av Nord-Amerika under siste istid, dannet en naturlig barriere for videre ekspansjon nordover.

Den 1. oktober 2020 publiserte imidlertid kinesiske forskere et fossilt funn av skrekkulv i det østlige Eurasia.[4] Fossilet besto av et delvis intakt kjevefragment med en tann (første molar/M1), utvunnet fra et sent pleistocen sandgruveområde nær byen Harbin i Nordøst-Kina. Rovtannen har betydelige dimensjoner (beinknusende) og kan bare ha tilhørt skrekkulv. Andre funn av pattedyr fra det samme området tyder på at skrekkulven sameksisterte med datidens megafauna, blant annet bestående av mammuter (Mammuthus) og ullhåret neshorn (Coelodonta).[4]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Vitenskapen har lenge trodd at skrekkulven var ganske nært beslektet med den amerikansk ulven og rødulven, selv om den ble ikke regnet som en direkte forfar til noen av dagens ulvearter. Dette med bakgrunn i likheter i morfologien.[5] Nå har imidlertid ny forskning avdekt, gjennom sekvensering av fem genomer etter skrekkulver som levde i Amerika for 50 000–13 000 år siden, at skrekkulven ikke er noen ulv, men heller et resultat av konvergent evolusjon, og så fjernt beslektet med ulv at arten må reklassifiseres. Forskerne har foreslått at den skal få det vitenskapelige navnet Aenocyon dirus (som tidligere ble regnet som en synonym),[1] men navnespørsmålet er ikke endelig avklart.[1]

Skrekkulven og ulvens felles stamfar levde imidlertid trolig for cirka 5,7 millioner år siden, så de to er bare svært fjernt beslektet.[1] Afrikanske sjakaler (Lupulella) er nærmere beslektet enn ulven og ser ut til å ha en felles forfar med skrekkulven for cirka 5,1 millioner år siden, men også dette slektskapet er svært fjernt.[1] Skrekkulven ser derfor ut til å være den siste arten i ei utdøende linje av prehistoriske hundedyr.[1][5]

Kladogrammet under viser det hierarkiske slektsforholdet mellom skrekkulven og noen andre arter av hundedyr, inkludert de i rekken som førte fram til slekten Canis. Inndelingen følger Perri, Mitchell, Mouton et al. (2021).[1]


Cerdocyonina (søramerikanske hundedyr)





Aenocyon dirus (skrekkulv)






Lupulella adjusta (stripesjakal)



Lupulella mesomelas (svartryggsjakal)





Lycaon pictus (afrikansk villhund)




Cuon alpinus (asiatisk villhund)




Canis aureus (gullsjakal)




Canis simensis (etiopisk ulv)





Canis lupaster (gullulv)




Canis latrans (prærieulv)




Canis lupus (ulv)



Canis lupus familiaris (tamhund)













Fossil bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En rekke fossile funn beviser at skrekkulven sameksisterte med vanlig ulv i Nord-Amerika for omkring 100 000 år siden. Noen har ment at den innvandret dit fra Sør-Amerika, der en teori har vært at den kanskje var en etterkommer av Canis ambrusteri som fantes på det amerikanske kontinentet for omkring 800 000 år siden. Denne arten forsvant imidlertid relativt tidlig fra Nord-Amerika, selv om den trolig overlevde noe lenger i sør. Det er imidlertid ikke gjort funn som støtter denne teorien, som faller i lys av hva Perri, Mitchell, Mouton et al. (2021) nylig har presentert om skrekkulvens opprinnelse.[1] En annen teori har vært at skrekkulven var en etterkommer av andre små søramerikanske ulver, men denne teorien har aldri godt nok blitt understøttet.

Fossile funn bekrefter at skrekkulven trolig fantes i Nord-Amerika for cirka 250 000 år siden,[1] og at den fortsatt var i live for omkring 13 000 år siden,[1] eller omtrent samtidig med innvandringen av de første bølgene med urbefolkning til Nord-Amerika. Man antar at arten døde ut mot slutten av siste istid, og at årsaken var artens spesialisering på byttedyr som døde ut samtidig.

Det første funnet av skrekkulv ble gjort av Francis Lick, langs bredden av Ohioelven, i nærhheten av Evansville i Indiana, USA, i 1854, men majoriteten av funn (cirka 3 600 individer i alt) stammer fra de legendariske tjærepyttene ved La Brea Tar Pits i California, et sted der man har gjort en rekke fossile funn av ulike dyr og planter. Fossile rester etter skrekkulv har blitt rapportert fra 136 lokaliteter, fra Alberta i Canada i nord, til Muaco i Venezuela; Talara i Peru; og Tarija i Bolivia i sør.[6]

Det høye antallet funn på et og samme sted gjør at forskerne tror denne ulven var et flokkdyr, som kanskje ernærte seg på samme måte som dagens hyener. Med sine korte ben var skrekkulven åpenbart ikke særlig hurtig, men tannutrustningen var formidabel sammenlignet med dagens ulver. Man kan derfor tenke seg at denne ulven i mye større grad utnyttet kadavere etter andre rovpattedyr i sin ernæring.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Perri, A.R., Mitchell, K.J., Mouton, A. et al. Dire wolves were the last of an ancient New World canid lineage. Nature (2021). https://doi.org/10.1038/s41586-020-03082-x
  2. ^ Anyonge, William; Roman, Chris (2006). New body mass estimates for Canis dirus, the extinct Pleistocene dire wolf. Journal of Vertebrate Paleontology, 26: 209–212. doi:http://www.jstor.org/stable/4524553
  3. ^ DeSantis et al. (2015) La Brea Carnivoran Microwear. Science Series, Number 42, pp. 37–52. Natural History Museum of Los Angeles County, 2015 http://www.redciencia.cu/geobiblio/paper/2015_LasBreas%20Biotas.pdf#page=43
  4. ^ a b c Lu, D., Yang, Y., Li, Q., & Ni, X. (2020). A late Pleistocene fossil from Northeastern China is the first record of the dire wolf (Carnivora: Canis dirus) in Eurasia. Quaternary International. https://doi.org/10.1016/j.quaint.2020.09.054
  5. ^ a b Riley Black (2021) Dire Wolves Were Not Really Wolves, New Genetic Clues Reveal. Scientific American, January 13, 2021. https://www.scientificamerican.com/article/dire-wolves-were-not-really-wolves-new-genetic-clues-reveal/ Besøkt 2021-01-13
  6. ^ Dundas, R. G. (1999): Quaternary records of the dire wolf, Canis dirus, in North and South America. Boreas, 28(3):375 - 385. Oslo. ISSN 0300-9483.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]