La Brea Tar Pits

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
En av de store asfaltpyttene i La Brea, med gjenskapninger av dyrelivet. Overflaten er dekket av vann, som kamuflerer den seige asfalten som lurer like under overflaten og fanger alt som kommer for nært.

La Brea Tar Pits er en serie med naturlige kilder der asfalt naturlig pipler til overflaten fra jordens indre og danner pytter, som til daglig gjerne omtales som tjærepytter eller asfaltpytter. Asfalt er ikke egentlig tjære, men den laveste graden av råolje.

La Brea Tar Pits ligger i Miracle Mile-distriktet i (down town) Los Angeles, California, USA. Området er også kjent som Hancock Park. Asfalt pipler til overflaten, fordi stedet ligger direkte over et stort oljefeltSalt Lake Oil Field.

Fjellformasjonene over oljefeltet er nedbrutt på grunn av de tallrike periodiske jordskjelvene, som følge av tektoniske bevegelser i Los Angeles-bassenget. Under trykk finner naturlig petroleum veien mot overflaten langs bruddsoner, og når overflaten gjennom åpninger eller sprekkdannelser i forskjellige størrelser. Det er også kjent at plasseringene til moderne ventilasjoner endrer seg etter jordskjelvene, og av og til skjer det også endringer uten noen synlig årsak. Etter å ha kommet ut av sprekkene ved overflaten, flyter petroleumen videre over overflaten av bakken og nedover skråningene til en slette, mindre enn 4 km sør for Santa Monica-fjellene. Området der asfalten siver er ikke helt flatt, og før menneskene okkuperte det var bakken og topografien sannsynligvis i konstant forandring på grunn av avsetninger og erosjon som følge av utstrømningene fra de nærliggende fjellene.[1]

Deponiene[rediger | rediger kilde]

Her pipler naturlig asfalt til jordoverflaten

Asfaltpyttene er kjent for sine tallrike deponier av fossiler fra pleistocen, blant annet av en rekke nå utdødde arter. Alle pyttene inneholder imidlertid ikke fossiler, men hver pytt er unik. Opp gjennom historien har imidlertid pyttene også tjent andre formål for lokalbefolkningen.

Naturlig asfalt fra pyttene ble blant annet brukt av de innfødte i Nord-Amerika til å gjøre telt og kanoer vanntette. For europeiske oppdagelsesreisende ble stedet først kjent i 1769, gjennom den spanske misjonæren Juan Crespí. Området, som opprinnelig het Rancho La Brea,[2] hadde først meksikanske eiere, men eiendommen gikk senere over til den amerikanske forretningsmannen George Allan Hancock, som i sin tur donerte tjærepyttene videre til Los Angeles County.[3]

Den omfattende samlingen av hodeskaller etter skrekkulv teller over 1 600 individer og er den vanligste virveldyrarten man har funnet i asfaltpyttene i La Brea.

Så langt er det funnet mer enn hundre slike tjærepytter, hvorav én graves ut hver sommer. Tjærepyttene har fungert som naturlige feller, slik at dyr ble fanget der. Regnvann legger seg nemlig på toppen og kamuflerer fellen, slik at tørste eller overopphetede dyr lar seg lure ut i pyttene, som så fanger dem. Man tror at dette i sin tur har tiltrukket seg rovpattedyr, som også har blitt fanget i store antall. Tettheten av rovpattedyr er faktisk ti ganger større en for planteetere.[1] I tjærepyttene er det over en hundreårs periode funnet fragmenter etter rundt 600 arter,[1] hvorav cirka femti arter av pattedyr og rundt 135 arter av fugler, og mange av dem er nå utryddet.[3] Skrekkulv og sabeltannkatt (Smilodon fatalis) ser ut til å være de mest tallrike artene som har endt sine dager i pyttene,[2][1] men det er også gjort tallrike funn av den nordamerikanske kortfjesbjørnen, Arctodus simus, i disse pyttene.[1] George C. Page Museum, som er en del av Natural History Museum of Los Angeles County, viser funnene fra La Brea, et spansk navn som rett og slett betyr tjære.

Pit 91[rediger | rediger kilde]

Fra utgravningen av Pit 91 (29. mars 2018)

Alle tjærepyttene ved La Brea Tar Pits har fått et nummer, fortløpende i den rekkefølgen de har blitt utgravd. Pytt 91 er således den 91. i rekken, men klart den mest betydningsfulle til nå. Ikke alle tjærepytter inneholder fossiler. De fleste av funnene kom fra pyttene 3, 4, 9, 61 og 67, inntil utgravningene av den 91. begynte. Men pyttene har ikke alltid vært en tjærepytter.[4]

For tusener av år siden, under siste istid, var pytt 91 et grunt basseng av klebrig asfalt, som fanget og bevare alle slags planter og dyr som kom den for nær. Over lang tid ble jord og sand vasket over bassenget, som til slutt ble begravd og liggende under bakkenivået. Paleontologer oppdaget og initierte utgravninger i pytt 91 i 1915. Deponiet er så rikt på fossiler at det fortsatt utføres utgravninger der hver sommer, mer enn hundre år etter at det ble oppdaget. Pytten gir et innblikk i plante- og dyrelivet der for rundt 40 000–10 000 år siden.[4]

Prosjekt 23[rediger | rediger kilde]

«Prosjekt 23» kom for dagen den 18. februar i 2009, da George C. Page Museum formelt annonserte at de i 2006 hadde oppdaget 16 nye deponier av fossiler under bygging av en underjordisk parkeringsgarasje for Los Angeles County Museum of Art.[5] Deponiene ble tømt i store blokker (og nummmerert), som siden har blitt utgravd. Blant funnene var rester etter blant annet sabeltannkatt, skrekkulv, bison, hester, kjempedovendyr, skilpadder, snegler, muslinger, tusenbein, fisk, kinnposerotter og ei amerikansk løve. I tillegg ble det funnet et nesten intakt skjelett etter en mammut.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f DeSantis et al. (2015) La Brea Carnivoran Microwear. In John M. Harris (eds.) La Brea and Beyond: The Paleontology of Asphalt-Preserved Biotas Science Series, Number 42, pp. 1–174. Natural History Museum of Los Angeles County, 2015 http://www.redciencia.cu/geobiblio/paper/2015_LasBreas%20Biotas.pdf#page=1
  2. ^ a b O'Keefe, F. Robin, Binder, Wendy J., Frost, Stephen R., Sadlier, Rudyard W., and Van Valkenburgh, Blaire 2014. Cranial morphometrics of the dire wolf, Canis dirus, at Rancho La Brea: temporal variability and its links to nutrient stress and climate. Palaeontologia Electronica Vol. 17, Issue 1;17A; 24p; https://doi.org/10.26879/437
  3. ^ a b Kazmi, Ghaier (2009). La Brea tar pits. Extinct animals. Ross Piper. s. 85–87. ISBN 978-0-313-34987-4
  4. ^ a b Toothman, Jessika (2021) How the La Brea Tar Pits Work. HowStuffWorks. Besøkt 2021-01-18
  5. ^ Harris, J.M., A. Farrell, C. Howard, K. Scott, and C.A. Shaw. 2011. Contribution from project 23 to our understanding of the Rancho La Brea biota. Journal of Vertebrate Paleontology (Vol. 31, pp. 122-122)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]