Skihistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skade, den norrøne skigudinne. 1901.
Petter Northug, norsk langrennsløper, 2010.

Skihistorie henviser til praksisen å gå på ski gjennom historien. Menneskeheten har gått på ski i nordlige strøk av kloden i bortimot fem årtusener, hvilket er bevitnet blant annet på helleristninger, som «Bølamannen» ved Steinkjer i Trøndelag og «Rødøymannen» i Alstahaug kommune i Nordland.[1] Selv om den moderne praksisen ved å gå på ski har utviklet seg fra Skandinavia og særlig Norge, er det hentydninger til at det også kan ha vært praktisert så tidlig som rundt 600 f.Kr. i distriktet Da Hinggan Ling i det som i dag er Kina.[2] Tradisjonen med å gå på ski er likevel langt eldre andre steder i verden. Verdens eldste ski er funnet i Russland,[3] og de er ca 8000 år gammel. Den eldste i Norge er rundt 5200 år gammel.[1]

«I Norge har lapperne først indført skierne», skrev Fridtjof Nansen i Paa ski over Grønland. Nansen gikk ut fra at bruk av ski var typisk for samene og at nordmennene betraktet samene som de dyktigste skiløperne. Det er særlig mange arkeologiske funn av skinn i det tradisjonelle samiske bosettingsområdet.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Mens det å gå på ski i tidligere tider var en nødvendighet for å komme seg fram over store snødyner vinterstid, er det i dag (siden midten av 1800-tallet) hovedsakelig blitt en populær fritidssyssel og sport, som blir praktisert over hele verden. Inntil kjøreveiene i Norge ble utbygget på 1800-tallet var landtransport tungvint på sommerføre. Sjøen var den viktigste transportmetoden sommerstid. På snødekket mark og når myrer og innsjøer var tilfrosset, var ferdsel over land forenklet og ferdsel over land ble ofte lagt til vinteren for eksempel var markedene i innlandet (som på Røros) gjerne på ettervinteren. Om vinteren var det mulige å både riða (bruke hest) og renna (gå på ski). Eddadikt og kongesaga forteller om skiidrett i norrøn tid. Kongespeilet sier: «Men det må synast dei som eit større under, om det blir fortalt om dei menn som kan temje tre eller fjøler, slik at så snart som ein mann bind fjøler, sju eller ni alen lange, under føtene, så vinn han på fuglen i floget og dei snaraste mjåhundar i spranget, og reinen som spring ein gong til så snøgt som hjorten. Endå er den mannen ikkje snarare på foten enn andre folk når han har berre skorne sin på føtene. Det er mange menneske som er så dugande på ski at dei i eit renn stikk ni reinar eller fleire med spjutet sitt.»[5]

Skiløping er i historien ofte nevnt i forbindelse med jakt, men også til transport over lenge avstand som i historien om birkebeinerne. For samene har ski vært livsnødvendig fra førhistorisk tid. Den greske forfatteren Prokopios omtalte samene som skridfinner.[5]

I Norge er skigåing en vesentlig del av norsk identitet og kultur, og ved Holmenkollen ved Oslo er det et eget skimuseum, det eldste i verden, som ble åpnet i 1923.[6]

Ski brukt militært er kjent blant annet fra sagaen om kong Sverre som rundt år 1200 sendt ut soldater på ski i Akersdalen. Under beleiringen av Tunsberghus sto en dristig skiløper ned fra slottsfjellet rett gjennom birkebeinernes stillinger. Håkon Håkonssøn ble i følge sagaen båret av skiløpere over fjellet mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen i 1206 noe som danner bakgrunn for Birkebeinerrennet.[7]

Ski som idrett[rediger | rediger kilde]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Seks unge kvinner fra Kristiania skiforening.

Ordet ski kommer fra norrøne skíða som betyr kløyvd trestykke og redskap til å gå eller gli på snø med.[8]norsk blir ski sammensatt til flere særskilte typer ski; hoppski, turski, treski, og i tillegg til skigard, et gjerde satt sammen av planker eller kløyvde stokker. Skipet til fruktbarhetsguden Frøy het Skibladner, norrønt Skíðblaðnir, «kløvd ved» og «blad».[9] På moderne norsk brukes ordet «ski» fortsatt i betydningen kløyvd trestykke for eksempel i ord som «vedski» (fyringsved), «vindski» (avslutning av en husgavl) eller «beitski» (trestykke til avstiving av åpninger i en laftet vegg).[10] Et annet norrønt ord for ski var oiner, noe som er bevitnet i at den norrøne gudinnen Skade, «kvinnen som elsket vinter og vintersport»,[11] ble karakterisert som oinerdis (Ǫndurdis, «skigudinne»).[12] I tilfelle med en lang og en kort (skinnkledd for fraspark) ski, ble den korte i norrøn tid omtalt som andor eller ondurr.[5][13]

Engelsk og fransk har tatt til seg det norske ordet «ski», om enn med endret uttale. På italiensk er uttalt mer på norsk vis, men skrevet sci. Tysk og spansk har tilpasset ordet i henhold til egne lingvistiske regler: schier og esquí. Finsk har egne gamle ord for ski og skigåing, henholdsvis suksi og hiihtää.

Arkeologiske spor[rediger | rediger kilde]

I Nord-Europa er det spor av ski på helleristninger opp til 3000 eller 4000 år f.Kr. På Rødøy i Nordland er det påvist et bilde av en figur med jevnlange ski og noe som kan være en skistav eller øks holdt med begge hender. I Alta finnes en bilde fra 1000 eller 500 f.Kr. der en skiløper synes å skyte med pil og bue mens skiene er plassert i en vinkel (i stedet for parallelt) for å gi støtte.[14] Ved Zalavrouga, nær Kvitsjøen i Russland, ble helleristninger fra 2000 eller 2500 f.Kr. avdekket i 1926. Et av bildene ved Zalavrouga viser storviltjegere med jevnlange ski. Jegerne synes å ha brukt bue og spyd som skistaver.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Skihistorie», Skimuseet
  2. ^ «Ancient Ice Sports» Arkivert 22. mai 2012 hos Wayback Machine., Cultural China
  3. ^ Burov, Grigori (1985): «Mesolithic wood artefacts from the site of Vis I in the European North-east of the USSR». The Mesolithic in Europe: 392–395.
  4. ^ Birkely (1994), s. 10.
  5. ^ a b c Bø, Olav (red) mfl (1974). Norrøn kulturhistorie. Oslo: Samlaget. s. 137. ISBN 8252102468. 
  6. ^ Skimuseet
  7. ^ Saur, Lasse (1999). Norske ski - til glede og besvær. [Alta]: Høgskolen i Finnmark, Avdeling for fritids- og kulturfag. ISBN 8279380426. 
  8. ^ Bokmålsordboka: «Ski»
  9. ^ Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi få A til Å, 2. utg.,s. 183
  10. ^ Karlsen, Edgar (1993). Lærebok i lafting. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200410064. 
  11. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn, s.145
  12. ^ Lind, Idar (2007): Norrøn mytologi få A til Å, 2. utg.,s. 44
  13. ^ https://snl.no/andor
  14. ^ a b Weinstock, J. (2005). The Role of Skis and Skiing in the Settlement of Early Scandinavia. Northern Review, (25/26), 172-196.

Litteratur[rediger | rediger kilde]