Skiflyging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Skiflyging eller skiflyvning er en betegnelse på skihopping i de aller største hoppbakkene. Det finnes fem skiflygingsbakker som er i bruk, samt én som har utdatert bakkeprofil. Siden 1934 har alle rekorder for verdens lengste skihopp, på ett unntak nær, blitt satt i de fem klassiske skiflygingsstedene Planica, Oberstdorf, Bad Mitterndorf (Kulm), Vikersund og Harrachov. Etter siste utbygging i 2010/11 er Vikersundbakken verdens største permanent oppbygde hoppbakke. (Se også avsnitt Nye prosjekter.)

Det er få forskjeller på reglene for skiflyging og annen skihopping. Én forskjell er at i skiflygingsbakker får man 120 poeng for hopp til konstruksjonspunktet (K-punktet), mens man i alle mindre bakker får 60 poeng. I skiflygingsbakker er meterverdien 1,2 poeng, mot 1,8 poeng i storbakker og 2,0 poeng i normalbakker (og enda større meterverdi i mindre bakker). Reglene for avvikling av renn i skiflyging har variert, delvis i takt med regelendringer i verdenscupen. I senere år (pr. 2010) har det vært 40 deltakere i 1. omgang i skiflygingsrenn og 30 i 2. omgang, mot 50 og 30 i andre verdenscuprenn.

I likhet med hopp i mindre bakker, måles hopp i skiflygingsbakker med en nøyaktighet på en halv meter. Mellom ca. 1935 og 1990 ble imidlertid kun hele metere målt i skiflyging.[trenger referanse]

SitatEn skiflygings-plastbakkeCopacabana i Rio, det ville vært noe! 200 000 tilskuere som solte seg og så på skiflyging.Sitat
Walter Hofer, renndirektør i FIS[1]

De seks skiflygingsarrangørene er organisert i interesseforeningen Internationale Skiflugvereinigung KOP (av initialene til Kulm, Oberstdorf og Planica), stiftet i 1962. Alle skiflygingsrennene blir organisert av Det internasjonale skiforbundet (FIS).

Skiflygingsbakkene[rediger | rediger kilde]

Sted Bakke Driftsår K-punkt
(bakkestørrelse)
Bakkerekord Bakkerekordholder/dato Bilde
Norge Vikersund Vikersundbakken 1936- K200 (HS225) 253,5 m Østerrike Stefan Kraft (17. mars 2017) Vikersundbakken
Slovenia Planica Letalnica (1934/) 1969- K200 (HS225) 251,5 m Polen Kamil Stoch (25. mars 2017) Letalnica
Østerrike Bad Mitterndorf Kulm 1950- K200 (HS225) 244 m Slovenia Peter Prevc (16. januar 2016) Kulm
Tyskland Oberstdorf Heini Klopfer-bakken 1950- K200 (HS235) 238,5 m Norge Daniel-André Tande (19. januar 2018) Heini Klopfer-bakken
Tsjekkia Harrachov Čerťák 1980- K185 (HS205) 214,5 m Finland Matti Hautamäki (9. mars 2002)
Østerrike Thomas Morgenstern (18. og 19. januar 2008)
Čerťák
USA Ironwood, Michigan Copper Peak 1970-1994 K160 158 m Østerrike Matthias Wallner (22. januar 1994)
Østerrike Werner Schuster (23. januar 1994)
Copper Peak

Skiflygingens historie[rediger | rediger kilde]

Begrepet «skiflyging» har ved enkelte anledninger blitt brukt om forsøk på bokstavelig talt å fly med ski på beina, både før 1930 og i senere tiår.[2] Som betegnelse på skihopping i særlig store hoppbakker har begrepet blitt brukt siden 1930-tallet.

1930-tallet: Planica[rediger | rediger kilde]

Den jugoslaviske ingeniøren og idrettspioneren Stanko Bloudek planla og fikk bygd verdens største hoppbakke i Planica i Slovenia, ikke langt fra grensen til Italia og Østerrike. Bakken, kalt Velikanka («Kjempen»), ble bygd i 1933 og tatt i bruk vinteren 1934. I det første internasjonale rennet i bakken satte Birger Ruud (Norge) verdensrekord med 92 meter.

I februar 1936 forbød Det internasjonale skiforbundet (FIS) bygging av og hopping i hoppbakker med K-punkt større enn 80 meter, under trusler om utestengelse for hoppere som brøt forbudet. Likevel gikk rennene i Planica måneden etter som planlagt. De norske hopperne var tilstede, men ble nektet å hoppe av Norges Skiforbund, som i likhet med FIS var sterkt imot det økende rekordjaget.[3] Med nordmennene som tilskuere hoppet østerrikeren Sepp Bradl 101 meter og ble den første i verden til å hoppe over 100 meter. Kort tid etter ble rekordbakken i Planica stengt av FIS.

Under et møte mellom hoppentusiaster fra Østerrike, Jugoslavia og Tyskland våren 1936, lanserte sekretæren i det jugoslaviske skiforbundet, Joso Gorec, ideen om «skiflyging» som en egen disiplin innen skihopping. FIS modererte forbudet mot hopping i «mammutbakker», og opphevet stengningen av bakken i Planica, men tillot fremdeles ikke offisielle renn i slike bakker. Likevel ble det satt nye verdensrekorder i Planica i 1938 og 1941.

1950-tallet: Oberstdorf og Kulm[rediger | rediger kilde]

I årene etter 2. verdenskrig ble tyske idrettsfolk i stor grad utestengt fra konkurranser i utlandet. Tyske skihoppere fikk blant annet ikke lov til å delta i OL i St. Moritz i 1948 eller i skiflygingsukene i Planica i 1947 og 1948 (der for øvrig sveitsiske Fritz Tschannen økte verdensrekorden til 120 meter). Tre skihoppere fra Oberstdorf, Sepp Weiler, Heini Klopfer og Toni Brutscher, tok initiativet til å få bygd en skiflygingsbakke der. Bakken ble tatt i bruk i 1950, og under den første skiflygingsuka ble verdensrekorden forbedret tre ganger. Den fjerde rekordforbedringen kom under skiflygingsuka året etter, da finske Tauno Luiro hoppet 139 meter. Skiflygingsbakken i Oberstdorf hadde K-punkt 120 meter, mens FIS fremdeles bare tillot hoppbakker med maksimal størrelse K80.[4]

Også i Bad Mitterndorf i Østerrike ble det åpnet en stor bakke i 1950. Det første rennet i Kulm ble imidlertid en skuffelse, da det lengste hoppet bare ble 103 meter, mens arrangørene hadde håpet på hopp på 115-120 meter. Etter at FIS i 1951 besluttet å tillate bygging av skiflygingsbakker med maksimal størrelse K120, bygde arrangørene i Bad Mitterndorf ut bakken, og under skiflygingsuka i 1953 satte Sepp Bradl bakkerekord med 122 meter. Da hadde FIS allerede bestemt at skiflygingsukene skulle gå på omgang mellom Oberstdorf, Bad Mitterndorf og Planica, slik at hvert sted fikk renn hvert tredje år.

Tauno Luiros verdensrekord på 139 meter ble stående i 10 år, helt til jugoslaviske Jože Šlibar slo den med et hopp på 141 meter i Oberstdorf i 1961. Luiro fikk ikke oppleve at rekorden ble slått, han døde av tuberkulose i 1955, bare 23 år gammel.

Kulm fikk sin første verdensrekord i 1962, da Peter Lesser (DDR) tangerte Jože Šlibars rekord på 141 meter. Peter Lesser sto også for den andre verdensrekorden i Kulm, da han hoppet 145 meter i 1965. I mellomtiden var det også blitt satt rekorder i Oberstdorf.

Vikersund[rediger | rediger kilde]

I Vikersund i Norge ble det åpnet en storbakke i 1936, der Hilmar Myhra satte den første bakkerekorden på 85 meter. Etter utbygging i 1956 satset Vikersund på å få det første hoppet over 100 meter i Norge, men den rekorden tok imidlertid Renabakken da Asbjørn Aursand hoppet 101,5 meter der i 1957.[5] Vikersundbakken tok imidlertid raskt tilbake rekorden for lengste hopp i Norge, og bakkerekorden ble forbedret til 116,5 meter av finske Paavo Lukkariniemi i 1960.

Vikersundbakken ble utbygd til skiflygingsbakke, og ble innviet med skiflygingsuke i 1966. I den første prøveomgangen tangerte Bjørn Wirkola (Norge) Peter Lessers verdensrekord på 145 meter, før han i selve rennet satte rekord med 146 meter. I 1967 satte Reinhold Bachler verdensrekord med 154 meter i Vikersund. I mellomtiden hadde imidlertid rekorden blitt forbedret tre ganger i Oberstdorf.

Ny skiflygingsbakke i Planica[rediger | rediger kilde]

Etter Fritz Tschannens verdensrekord på 120 meter i 1948 hadde skiflygingsbakken i Planica falt i bakleksa. Terrenget der bakken lå gjorde det umulig å utvide bakken i noen særlig grad, og den kunne ikke holde følge med rekordlengdene i Oberstdorf, Kulm og Vikersund. På 1960-tallet fikk brødrene Lado og Janez Gorišek bygd en ny skiflygingsbakke i Planica, like i nærheten av den gamle. Den nye rekordbakken overtok navnet Velikanka (Kjempen), mens den gamle skiflygingsbakken med tiden ble omgjort til en moderne storbakke og omdøpt til Bloudkova Velikanka (Bloudeks kjempe), oppkalt etter konstruktøren, Stanko Bloudek.

Den nye skiflygingsbakken i Planica ble åpnet med skiflygingsuke i 1969. Fem verdensrekorder ble satt i løpet av to dager, hvorav Bjørn Wirkolas 156 meter var den første.

1970-tallet: Copper Peak og VM[rediger | rediger kilde]

Den femte skiflygingsbakken i verden (om man regner Planicas to bakker som én) og Nord-Amerikas største hoppbakke, Copper Peak i Ironwood i delstaten Michigan, USA, ble åpnet i 1970. Den bakken fikk aldri noen verdensrekorder, den siste bakkerekorden var 158 meter, satt av østerrikerne Mathias Wallner og Werner Schuster i det siste rennet i 1994. Bakken eksisterer fremdeles, men den har foreldet bakkeprofil og har ikke vært i bruk siden 1994.

I 1972 ble det første offisielle VM i skiflyging arrangert, i Planica. Verdensmester ble Walter Steiner fra Sveits. VM i skiflyging har siden blitt arrangert stort sett annethvert år, på alle skiflygingsstedene unntatt Ironwood.

Skiflyging ble tatt med i verdenscupen da den startet opp sesongen 1979/80. I mange år var det ei skiflygingshelg i sesongen i tillegg til skiflygings-VM. I senere år har det vært flere skiflygingshelger, i sesongen 2008/09 var det fire skiflygingshelger i verdenscupen.[6]

Harrachov, stygge fall og lengdebegrensning[rediger | rediger kilde]

Den sjette og til nå siste skiflygingsbakken ble bygd i Harrachov i Tsjekkoslovakia i 1979. I det første rennet i Čerťák i mars 1980 tangerte Armin Kogler (Østerrike) Toni Innauer og Klaus Ostwalds verdensrekord på 176 meter. Under skiflygings-VM i 1983 satte Pavel Ploc (Tsjekkoslovakia) verdensrekord med 181 meter.

Skiflygingsbakken i Harrachov ble beryktet for å være en farlig bakke. Med parallell skiføring, stor fart og bratte bakker var det ikke uvanlig at hopperne fikk stor høyde over bakken, men skiflygingsbakken i Harrachov var den mest ekstreme av alle. I Harrachov kunne hopperne ha en høyde på opptil 12 meter over bakken, og flere hoppere skadet seg i stygge fall.[7] Skiflygingsbakken ble ombygd mellom 1989 og 1992. Etter den og senere ombygginger, samt innføringen av V-stil, har skiflygingsbakken i Harrachov vært regnet som like trygg som de andre skiflygingsbakkene.

Også skiflygings-VM i Kulm i 1986 ble preget av mange stygge fall. Under dette mesterskapet satte Andreas Felder (Østerrike) den siste verdensrekorden som ikke var satt i Planica inntil Vikersundbakken ble bygget ut foran 2011-sesongen, da han tangerte Matti Nykänens rekord på 191 meter. Etter mesterskapet i Kulm bestemte FIS at 191 meter skulle være den største tellende lengden i skiflyging – hopp over den lengden skulle ikke måles, og skulle få lengdepoeng kun for 191 meter. Til tross for dette, ble polske Piotr Fijas' rekordhopp i 1987 målt til 194 meter og regnet som verdensrekord.[8]

Utbygging i Vikersund[rediger | rediger kilde]

Vikersundbakken falt på 1980-tallet noe i bakleksa og kunne ikke holde tritt med rekordbakkene i Planica, Oberstdorf, Harrachov og Kulm. František Nováks bakkerekord på 157 meter fra 1977 ble i 1986 slått av Piotr Fijas, som hoppet 163 meter. Etter dette ble bakken utbygd flere ganger, og nærmet seg størrelsen på de andre skiflygingsbakkene.

200-metersgrensa brutt[rediger | rediger kilde]

Under VM i skiflyging i Planica i 1994 ble det satt tre verdensrekorder. Etter at Martin Höllwarth (Østerrike) hadde hoppet 196 meter, falt landsmannen Andreas Goldberger i et hopp på 202 meter. Toni Nieminen (Finland) hoppet 203 meter og ble den første til å stå på et hopp over 200 meter. Dagen etter forbedret Espen Bredesen (Norge) rekorden til 209 meter.

191-metersregelen gjaldt imidlertid offisielt fremdeles, og førte til at Roberto Cecon (Italia) ble snytt for andreplassen i mesterskapet. Offisielt tok Espen Bredesen sølvmedalje foran Cecon (Jaroslav Sakala, Tsjekkia, vant), men Bredesen ga fra seg sølvmedaljen til Cecon og tok imot bronsemedaljen i stedet. Under dette mesterskapet instruerte daværende leder for FIS' hoppkomité, Torbjørn Yggeseth, dommerne til å gi lange hopp ekstra gode stilkarakterer, for å omgå 191 metersregelen. Lengdebegrensningen ble opphevet etter mesterskapet.[9]

Sommeren 1994 inngikk skiflygingsarrangørene en avtale med FIS om at de ville respektere FIS' forskrifter for bygging av hoppbakker, og at de ikke ville gjøre noen ombygginger uten tillatelse fra hoppkomiteen i FIS.[10] Dette hindret ikke at det de neste årene ble gjort flere utbygginger, og satt en rekke nye rekorder i Planica. 20. mars 2005 ble det på én dag satt hele fire verdensrekorder (inkludert en tangering). Det lengste stående hoppet gjorde Bjørn Einar Romøren, med 239 meter. Samme dag hoppet Janne Ahonen (Finland) 240 meter, men falt, og hans hopp ble dermed ikke regnet som verdensrekord.

Vikersundbakken størst igjen[rediger | rediger kilde]

Vikersundbakken ble i 2010/11 utbygd til VM i 2012. Bakken ble utvidet til det maksimale av det FIS' nye regelverk tillater, og har etter ombyggingen K-punkt 195 meter og bakkestørrelse 225 meter.[11][12] I den første offisielle treningsomgangen 11. februar 2011 foran verdenscuprennet dagen etter satte Johan Remen Evensen (Norge) verdensrekord med 243 meter. Under kvalifiseringen senere samme kveld forbedret han rekorden til 246,5 meter. 14. februar 2015 ble denne rekorden slått. Slovenske Peter Prevc hoppet hele 250 meter i Vikersundbakken. Dagen etter hoppet Anders Fannemel 251,5 m og var innehaver av den gjeldende verdensrekorden fram til avslutningshelga i Raw Air 18. mars 2017. Da hoppet Robert Johansson (Norge) 252 meter, men en drøy halvtime etter forbedret Stefan Kraft (Østerrike) rekorden til 253,5 meter. Lengst av alle har Dimitrij Vassilijev hoppet. Vassilijev landet på 254 meter men falt.

Verdensmesterskap[rediger | rediger kilde]

Se utdypende artikkel: VM i skiflyging

Nye prosjekter[rediger | rediger kilde]

I 2005 vedtok skitinget i Norges Skiforbund å planlegge en ny skiflygingsbakke i Rødkleiva i Nordmarka i Oslo. Planen var å først bygge en normalbakke til bruk under ski-VM 2011 (som Skiforbundet på det tidspunktet ønsket å søke om), og deretter en skiflygingsbakke som ville overta som nasjonalanlegg etter Vikersundbakken.[13] Etter motstand fra politikere i Oslo, mange skikretser, samt arrangørene i Vikersund, bestemte skitinget i 2008 at Vikersundbakken fremdeles skulle være nasjonalanlegg, og at planene om en skiflygingsbakke i Rødkleiva skulle skrinlegges.[14]

Det har blitt foreslått å bygge et innendørs hoppanlegg med skiflygingsbakke, storbakke og normalbakke i fjellet Aavasaksa i Övertorneå i Finland. Planen er å bygge ovarennet for hver av bakkene i tunnel i fjellet, og tak over unnarennet.[15] Heller ikke dette prosjektet ser ut til å bli realisert i anskuelig framtid (pr. 2010), delvis på grunn av at det vil bli svært dyrt.[trenger referanse] Et konkurrerende prosjekt er under planlegging i Suomu ved Kemijärvi.[16]

Energidrikkprodusenten Red Bull GmbH fikk vinteren 2010 bygd en stor hoppbakke av snø i høyfjellet i Tauern nasjonalpark ved Heiligenblut i Østerrike, men dårlig vær gjorde at bakken ikke ble prøvd.[17] Vinteren 2011 ble det på nytt bygd opp en bakke samme sted, i nesten 3000 meters høyde, der det ble antatt at det kunne hoppes opp mot 300 meter.[18] Dersom størrelsanslaget stemte, var bakken i særklasse verdens største hoppbakke, langt større enn FIS' regelverk for hoppbakker tillater. Østerrikes landslagstrener Alexander Pointner stilte seg tvilende til prosjektet, og påpekte at den tynne lufta i høyden gjør at hopperne vil trenge svært høy fart for å kunne hoppe så langt, og at det derfor vil være farlig.[19] Østerrikske medier spekulerte om at hoppere som Thomas Morgenstern, Gregor Schlierenzauer, Adam Małysz eller Andreas Goldberger (som alle blir sponset av Red Bull) ville forsøke å sette verdensrekord i bakken. Det østerrikske skiforbundet forbød imidlertid sine utøvere å hoppe i bakken, og i slutten av mars 2011 avlyste Red Bull rekordforsøket.[20]

Skiflyging for kvinner[rediger | rediger kilde]

I 1997 var østerrikske Eva Ganster prøvehopper ved mennenes verdenscuprenn i Kulm. Hun forbedret kvinnenes verdensrekord flere ganger, sist til 167 meter. Daniela Iraschko (også Østerrike) var prøvehopper ved verdenscuprennene samme sted i 2003, og forbedret verdensrekorden to ganger, først til 188 meter, så til 200 meter.[21]

I 2004 oppsto det uenighet da de beste kvinnelige hopperne ble nektet å være prøvehoppere under mennenes kontinentalcuprenn i skiflygingsbakken i Vikersund, etter at de først hadde fått tilbud om å hoppe.[22] Det endte imidlertid med at kvinnene fikk hoppe. Det var Vikersundhopperen Line Jahr (155 m), Anette Sagen (174,5 m), Helena Olsson (174,5 m) og Lindsay Van som tilslutt fikk hoppe. Line og Anette fikk også med seg noen hopp i 2007. Også foran mennenes verdenscuprenn i Vikersund i 2009 ble det strid, da et uttakningsrenn for prøvehoppere av begge kjønn ble stoppet.[23] Også ved den anledningen fikk kvinnene til slutt hoppe.[24]

Under uttakingsrennet for prøvehopperne i Vikersund som ble fullført i 2009, falt Anette Sagen (Norge) i et hopp på 177 meter[25], en lengde som ville vært det lengste hoppet gjort av en kvinne i Norge, og av en norsk kvinne uansett sted. Fallet har siden blitt brukt av enkelte motstandere av skihopping for kvinner som argument for at det er for farlig for kvinner å hoppe i store bakker.[26]

Skiflyging i kombinert?[rediger | rediger kilde]

I motsetning til tidligere, hopper kombinertløpere nå (pr. 2010) jevnlig i storbakker. Kombinertløper Magnus Moan har foreslått å innføre skiflyging som øvelse i kombinert, sammen med et lengre langrenn.[27] Kombinertløpere har imidlertid flere ganger vært prøvehoppere ved skiflygingsrenn[28], og mange gode skiflygere har startet karrieren som kombinertløpere.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Enzyklopädie des Skispringens, s. 414: «Eine Skiflug-Mattenschanze an der Copacabana in Rio. Was wäre das für ein Spektakel! 200.000 Zuschauer, die sich in der Sonne räkeln, und dabei gleichzeitig einem Skifliegen zuschauen.»
  2. ^ Se blant annet Skisprungschanzen-Archiv: Die Geschichte des Skifliegens
  3. ^ Lengst gjennom lufta, s. 72-75
  4. ^ Der Spiegel: Skiflug – Slalom durch die Luft (nr. 11/1951, 14. mars 1951)
  5. ^ Lengst gjennom lufta, s. 109
  6. ^ FIS: Oversikt over alle skiflygingsrenn (VM, verdenscup, kontinentalcup) siden 1972[død lenke] (ikke fullstendig; renn merket FC (FIS-cupen) er feil, de rennene ble holdt i normalbakken i Harrachov)
  7. ^ NRK: 25 år siden skandalerennet (18. januar 2008)
  8. ^ Lengst gjennom lufta, s. 208
  9. ^ Lengst gjennom lufta, s. 239-240
  10. ^ Kurt Kreiselmeyers innlegg om skiflygingens historie
  11. ^ Vikersund.no: Nye Vikersund får Hill Size på 225 meter[død lenke] (3. juni 2010)
  12. ^ Vikersund.no: Bygger verdens største hoppbakke i Vikersund[død lenke] (18. mars 2010)
  13. ^ NRK: Skitinget valgte Rødkleiva (28. mai 2005)
  14. ^ NTB/NRK: Vikersund fortsatt nasjonalanlegg (7. juni 2008)
  15. ^ Ski jumping stadium of Aavasaksa – Preliminary report[død lenke]
  16. ^ Suomu Ski Flying Hill and Skiing Centre[død lenke]
  17. ^ ORF: Skiflug-Weltrekord im Nationalpark? (19. februar 2011, besøkt 5. september 2011)
  18. ^ ORF: Geheimnisumwitterte Schanzenbaustelle (2. mars 2011, besøkt 5. september 2011)
  19. ^ Kronen Zeitung: Pointner zur 300-m-Schanze: "Das ist nicht so einfach!" (25. februar 2011, besøkt 5. september 2011)
  20. ^ Salzburger Nachrichten: Vorerst kein Absprung für Bullen am Glockner[død lenke] (31. mars 2011, besøkt 5. september 2011)
  21. ^ Se blant annet kilder oppgitt i artikkelen Kvinner i skihopping.
  22. ^ Dagbladet: Kvinnene får hoppforbud i Vikersund (5. februar 2004)
  23. ^ VG: Jentene ble nektet å hoppe i Vikersund (12. mars 2009)
  24. ^ Aftenposten: Jentene får hoppe (13. mars 2009)
  25. ^ VG: Sagen til sykehus etter fall i Vikersund (13. mars 2009)
  26. ^ Se blant annet kommentarfelt i Nettavisen: Anette Sagen får hoppe først (1. mars 2010)
  27. ^ NRK: Vil ha skiflyging i kombinert (2. februar 2010)
  28. ^ NRK: Kombinertløperne til skiflyging (9. mars 2003)

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]