Skigard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Skigard i Småland
Skråskigard ved Norsk Skogbruksmuseum

En skigard er et enkelt gjerde laget av trestaurer og kløyvde skier, oftest av gran. For å utnytte materialene best mulig ble smått tømmer splittet i to eller flere skier, derav navnet skigard.[1] Konstruksjonen er særlig kjent fra Norden.

Historikk og konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Reising av skigard i Liesjärvi nasjonalpark i Finland 2009

To og to trestaurer drives parvis ned i bakken på hver side av gjerderetningen, en hovedstaur på nedsiden og en hjelpestaur på oppsiden av terrengets fallretning. Avstanden mellom dem kan være fra 5 til 8 cm, avhengig av skienes dimensjon.[2] De står vanligvis loddrett, men i noen bygder ble de skråstilt så de dannet omtrent rett vinkel med skiene på langs. Avstanden mellom hvert staurpar kan variere fra 1 alen (ca. 63 cm) til 3 alen eller mer. Hovedstaurene var fra 2 til 3 meter lange og ca. 5–7 cm tykke nederst, hjelpestaurene fra 1,5 til 2 m lange og ca. 4–5 cm tykke.[3] Staurene spisses i nedre ende, en 4-sidet spiss som kantes.[4] Levetiden kan forlenges ved å brenne den spisse enden så overflaten blir forkullet, noe som motvirker råte. [5] Til å holde riktig retning og jevn avstand mellom stolpene ble det gjerne lagt en staur på bakken med markeringer for hvert stolpepar.[6] Skigard kan bare settes opp på grunn med tilstrekkelig dype løsmasser.[7] Over terreng med fjell i dagen eller for tynt lag med løsmasser kan det legges ut sviller av halvkløyvinger med hull til feste for staurene.[8] Der et enkelt staurpar ikke får feste i grunnen, støttes det ofte opp med en steinsetning.

Mellom staurparene festes parallelle skråstilte skier eller bord som hviler på bakken i nedre ende og på minst to vidjebindinger mellom staurparene den krysser. Vanligvis vil skiene krysse 3 eller 4 staurpar, avhengig av avstanden. Tradisjonelt ble skiene laget av kløyvde stammer av rettvokst smågran, som kunne felles nær arbeidsstedet. Rotmålet på trestammen burde helst ikke overstige 20 cm. Stokken ble delt i lengder på 3 – 3,5 m. Av hver stokk burde det bli fire 3-meters lengder.[9] Emnet ble først kløyvd i to ved hjelp av kiler, og deretter ble hver halvkløyving kløyvd videre til mindre skier. Av nederste lengde kunne man få tolv eller flere skier, av neste lengde åtte.[10]

I nyere tid, og nær bebyggelse og sagbruk, ble også sagskårne bord brukt, ofte bakhon. Innbyrdes avstand mellom skiene kunne være 8–15 cm, men ikke så stor at småfe kunne komme igjennom. Ved minst to krysningspunkter ble staurene surret sammen med vidjeband av vier, selje eller bjørk. Særlig godt egnet er svei av senvokst smågran fra nærmeste myr eller våtmark, skåret i sevjetiden i mai. Sveiene i lengder på rundt 120 cm må holdes fuktige til de skal brukes, slik at de holder seg myke. Hver svei kløyves i to fra topp til rot med en kniv til styring. Sveien surres i 8-tallsform rundt hvert staurpar og må vris 180 grader for hver omgang, slik at margsiden vender inn mot staurene.[11]

På surringen rundt og mellom staurene hvilte skiene. I nyere tid ble det vanlig å surre med ståltråd. Lengden på skiene var 3–3,5 m, avhengig av høyden på skigarden og den valgte hellingsvinkelen. Ved avslutning mot hjørner eller grinder måtte det brukes kortere lengder og gjerne mindre avstand mellom staurparene.

En vanlig høyde på skigarden er rundt 1,1 m, tilstrekkelig til at dyr helst ikke hopper over. Overkanten bør følge terrenget. Det bør være minst 4–5 skier i høyden, men ikke mer enn 8–10. Vinkelen mellom skiene og terrengets retning vil normalt være ca. 1 : 3, eller 15 – 20 grader.[12]

Det var enkelt, men arbeidskrevende å sette opp en skigard. Bruk av uimpregnert trevirke og kontakt med jord krevde jevnlig vedlikehold. Både staur og skier ble etter hvert råtne, særlig i nedre ende. Det var med hensikt at staurene ikke ble kappet i øvre ende - da kunne de brukes om igjen etter at råtne nedre ender var telgjet bort. Skiene kunne på samme måte gjenbrukes hvis det bare var de nedre endene som hadde råtnet. Materialer til reparasjon fantes på stedet – man kunne hogge nye i skogen. Skigardens store fordel er at den kan tilvirkes uten annen redskap enn øks og kniv, men til å sette ned staur var det en fordel å ha med en staurstang av jern med firkantet spiss.[13]

Gjerdetypen har trolig vært i bruk fra forhistorisk tid. Den ble i industrialderen avløst av enklere og mer vedlikeholdsenkle gjerdetyper (ståltråd og netting), men er nå tatt i bruk som pyntegjerde i stedet for stakitt.[trenger referanse]

Lesja ble skigarder også brukt til å samle snø på åker og eng for å bedre jordfuktigheten om våren og hindre tele om vinteren. Skigardene ble også brukt som hesjer og til tørking av kornband.[14] På Lesja er skigarder nevnt i skriftlige kilder på 1700-tallet. Der ble skigardene satt opp tett i tett på tvers av dalføret og den dominerende vindretningen øst-vest (leplanting har dels den samme effekten).[15]

Våpen for Gjerdrum kommune i Akershus, godkjent 1993. Motivet «I grønt et sølv gjerde» spiller på kommunenavnet, jord- og skogbruk.

Den engelske presten Richard Carter Smith besøkte Norge i 1838 og beskrev gjerdetypen slik (han laget også en skisse i margen):

Sitat Det er en ting som støter øyet i alle norske landskap, nemlig den uskjønne måten man innhegner eiendommene på, her hvor man ikke bruker hekker. Jeg sier uttrykkelig eiendommer og ikke jorder, for de omslutter store landområder, der det gror mange slags vekster, uten at det er noe skille mellom dem. Disse grenseskjellene er laget av smått tømmer, som blir vraket når skogen hogges, og delvis av de ytterste plankene av større tømmerstokker. Disse blir lagt skrått på hverandre, dog uten at de helt berører hverandre, og med ca. 10 fots mellomrom blir så to små peler (fra 7 til 10 fot høye) satt loddrett ned i bakken. Mellom disse plasseres deretter de skrålagte plankene og blir festet til pelene således (se margillustrasjon). Skråplankene legges omtrent til brysthøyde og finnes i alle lengder og fasonger. Pelene rager inntil 5-6 fot over dem. Det hele har et ynkelig, tarvelig og uskjønt preg, noe som forsterkes fordi gjerdene sjelden står helt oppreist og er fulle av råtne bord. Prisen er ca. 3 d. pr tylft, hvis bordene blir lagt på den beskrevne måten, vil en tylft kunne gjerde inn ca. 20 fot grunn. Pelene råtner lett, og hver vår må de slås lenger ned i bakken. Det er av denne grunnen de ikke blir saget over i jevn høyde. Over klipper legger man lange vedskier med hull til å feste pelene i. Sitat
– Richard Carter Smith: Reise i Norge 1838[8]

Liknende gjerdekonstruksjoner[rediger | rediger kilde]

Flere steder i verden er det tradisjon for å lage gjerder av stokker og lokale materialer som i konstruksjonen likner på skigarder. Bildene viser noen eksempler.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Falk, Hjalmar og Alf Torp: Ordbog over det norske og danske sprog. Faksimileutgave ved Bjørn Ringstrøms antikvariat, Oslo 1991, s. 714 «Ski – Skigar(norsk) = gjærde af kløvede træstykker».
  2. ^ Borgen (1991), s. 13–14.
  3. ^ Borgen (1991), s. 13. Borgen beskriver tradisjonen fra Hadeland, etter Oddbjørn Myrdahl, Hadeland Folkemuseum.
  4. ^ Borgen (1991), s. 7.
  5. ^ Kirkhus (1998), 322.
  6. ^ Borgen (1991) s. 13.
  7. ^ Kirkhus (1998), 41.
  8. ^ a b Smith, Richard Carter: Reise i Norge 1838. (Oversatt fra håndskrevet manuskript.) Universitetsforlaget 1976, s.34
  9. ^ Borgen (1991), s. 3-4.
  10. ^ Borgen (1991) s. 12.
  11. ^ Borgen (1991), s. 5–10.
  12. ^ Kirkhus (1998) 42–43.
  13. ^ Borgen (1991) s. 14.
  14. ^ Jordhøy, Per: Lesjaleirene gjennom 130 år. Oslo : Norges vassdrags- og energiverk, Natur- og landskapsavdelingen, 1989.
  15. ^ Jordhøy, Per: Lesjaleira - landskap og fugleliv. Snøhetta forlag, 2005.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Borgen, Bjørn Emil: En skigard bli[r] til. Oslo, Norsk Folkemuseum 1991.
  • Kirkhusmo, Anders: Skigard - Virke, verk og vøling. Oslo, Norges byggforskningsinstitutt 1998.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]