Sankt Thomaskirken på Filefjell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sankt Thomaskirken på Filefjell
St. Tomaskyrkja 01.JPG
Område VangRediger på Wikidata
Bispedømme Hamar bispedømmeRediger på Wikidata
Byggeår 1971
Arkitektur
Periode Modernistisk arkitekturRediger på Wikidata
Arkitekt Jon og Claus Lindstrøm
TeknikkBetong
ByggematerialeBetong og tre
Beliggenhet

Sankt Thomaskirken på Filefjell
61°10′46″N 8°07′04″Ø
Sankt Thomaskirken på Filefjell på Commons

St. Tomas kirke er fra 1971 i Vang kommune, Oppland fylke.

Byggverket er i betong og tre og har 150 plasser, den er nær Kongevegen over Filefjell.

Historie[rediger | rediger kilde]

Kirken på Filefjell var opprinnelig en liten stavkirke innviet til Thomas Becket, erkebiskop av Canterbury fra 1162. En gang mellom 1173 og 1180 la den norske erkebiskopen Øystein Erlendsson og kong Magnus planer om å bygge den virkelige St. Thomaskirken.

I Smeddalen møttes mange gamle stier mellom fjellbygdene (Valdres, Hallingdal og Hemsedal) og fjordbygdene Lærdal og Årdal. Smeddalen var bebodd, og på 1100-tallet kom stavkirken opp. Etter svartedauden ble Smeddalen liggende øde og vokste til med skog. Men da folketallet økte, ble St. Thomaskirken tatt i bruk igjen tidlig på 1600-tallet etter initiativ fra presten T.A. Bahr i Vang. Prosten O. Wangensteen som kom til Vang omkring 1630, fikk kirken reparert. Wangensteen fastsatte 2. juli, syftesok, som messedag på Filefjell. Stavkirken ble revet i 1808.[1]

Det er knyttet mange sagn til kirken, og noen av dem finnes i Jahn Børe Jahnsens bok Sagn i Valdres.[2] Folk fra hele landet kom for å bli helbredet (unngå vanskelige barnefødsler, sykdom, få syndsforlatelse og så videre). Det ble av den grunn mye uro rundt kirken og forstyrrelser for prestene som holdt messe, og til slutt forlangte ledende folk i den norske kirke at den skulle rives.[trenger referanse] Prestene i Vang protesterte lenge, men forgjeves, og St. Thomaskirken ble revet i 1808. Folketroen hevdet at det gikk ille med den som rev kirka, for det ble sagt at kirken holdt på dødens ånder, og at de ville komme etter dem som gjorde skade.

Det var nok likevel ikke bare from messe som foregikk ved kirka. Syftesokdagen 2. juli var messedag, og da kom folk fra Valdres og Sogn, fra Lom, Skjåk, Voss og Hallingdal. Om messedagen og handelen mellom folk fra Valdres og Sogn blir det sagt «Der vart mang ein hest sprængt / Og mang ei møy krænkt / Og mang ein spræk kar dængt.»

Ny gjenreising[rediger | rediger kilde]

De gamle klokkene ble ført til forskjellige kirker i Valdres, men klang ikke godt i disse. Det var først da de kom tilbake i den nye St. Thomaskirken som etter hvert ble reist, at klokkeklangen ble slik som den skulle.

Gamle spelemenn i Valdres spilte slik de mente å huske at klokkene klang i gamle dager, og deretter ble det laget mange «klukkelåtta» både for langeleik og hardingfele.

Dikteren og kulturforkjemperen Anders Underdal begynte i mellomkrigstida en kampanje for å gjenreise St. Thomaskirken. Helt fra Underdal (f. 1880) var smågutt, hadde han hørt sagnene om denne kirken. Særlig var det klokkekimingen som gikk igjen i mange av disse fortellingene. Underdal brukte mye av sine tid som omreisende skald og foredragsholder til å agitere for en gjenreisning av kirken, og han samlet også inn penger til dette formål. Og alltid sang han den kjenningssangen han hadde skrevet, «Klokkune klang over Filefjell». Dessverre for Underdal adopterte Nasjonal Samling gjenreisningen av kirken som en av sine kampsaker. Underdal, som under påvirkning av Quislings propagandaminister Gulbrand Lunde hadde meldt seg inn i NS som et ledd i dette prosjektet, mistet dermed mye av sin troverdighet. Det var derfor andre krefter som førte arbeidet med nyoppføring av St. Thomaskirken til fullendelse i 1971, men Underdal var til stede ved innvielsen.[3]

St. Thomaskirken ligger i dag på Kyrkjestølen på Filefjell tett ved E16.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skoug, Stein Erik (1975). Kongeveien over Fillefjell: Vindhella og Galdane. Oslo: Grøndahl. s. 60. ISBN 8250401484. 
  2. ^ https://www.tanum.no/_sagn-i-valdres-jahn-bore-jahnsen-9788282651554
  3. ^ Audun Thorsen (1999). Bjørnsons kvinner og Margit Sandemos «familiehemmelighet». Oslo: Genesis. s. 47f. ISBN 82-476-0104-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 61°10′49″N 8°7′8″Ø