Samuel Ruiz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samuel Ruiz García
Samuel Ruiz García
Født 3. november 1924
Guanajuato
Død 24. januar 2011 (86 år)
Mexico by
Utdannelse Doktorgrad i teologi
Yrke Biskop
Nasjonalitet Mexico Mexikansk

Samuel Ruiz García (født 3. november 1924, død 24. januar 2011) var en mexikansk katolsk prest og biskop i bispedømmet San Cristóbal de las Casas i Chiapas fra 1959 til 1999.[1] Ruiz er best kjent for rollen han spilte som meglingsmann i konflikten mellom zapatistene (EZLN) og mexikanske myndigheter, og da særlig partiet Partido Revolucionario Institucional som hadde makten i over søtti år og ofte førte en politikk som var uheldig for urbefolkningen i Chiapas. Ruiz og hans bispedømme, inspirert av frigjøringsteologien som var en viktig kraft i den katolske kirken i Latin-Amerika på 1960-tallet, hjalp hundretusener av mayaer i Chiapas. Disse var blant landets fattigste og mest marginaliserte.[1]

Barndom og seminar[rediger | rediger kilde]

Samuel Ruiz García var den eldste i en søskenflokk på fem barn, og ble født 3. november 1924 i Guanajuato i Mexico. Foreldrene var Guadalupe García, som jobbet som husholderske for overklassefamilier, og Maclovio Ruiz Mejía, gårdsarbeider.[2] Ruiz vokste opp som katolikk i beskjedne kår under Cristerokrigen, en krig der kirken ble forfulgt og mange ble drept av de anti-katolske styresmaktene.

Femten år gammel gikk Ruiz ut fra videregående og seminaret i León i Guanajuato. Han studerte videre ved Gregoriana i Roma, en jesuittinstitusjon med stort fokus på de hellige skriftene. Der tok han en doktorgrad i 1952.[3] Han ble ordinert i I 1949.[4]

Prestegjerningen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha tatt en doktorgrad i filosofi og teologi ved Gregoriana vendte Ruiz tilbake til Guanajuato hvor han underviste ved seminaret i León.[3] I 1960 ble han vigslet til biskop for San Cristóbal de las Casas bispedømme i Chiapas i Mexico, en stilling han stod i fram til han ble pensjonist i 1999.[5] San Cristóbal de las Cases omfatter i hovedsak av høylandet i Chiapas, og består av fattige urfolksamfunn som snakker flere ulike mayaspråk.

I de første årene som biskop holdt Ruiz seg til tradisjonelle synspunkt om kirken og evangelisering.[5] Hans første pastoralbrev advarte mot kommunismens farer som han så utviklet seg i Mexico når han skrev «bak en bekjennelse som forfekter sosial rettferdighet, har kommunismen sneket inn falskhet, hykleri, svik og ærekrenkelser...»[4] evangeliseringsmetodene i bispedømmet var ofte «ovenfra og ned»-praksiser som fokuserte på vestlige metoder for sosial endring. Lærerne oppfordret urbefolkningen til passivitet i stedet for bevisthetsgjøring i møte med reformene som ble implementert av myndighetene, ofte under overskrifter som «utvikling» og «sivilisering» av urfolket.[6]

Ikke lenge etter at han kom til San Cristóbal dro Ruiz på en rundtur på et muldyr for å se bispedømmet. I løpet av turen besøkte han alle byer og landsbyer som lå under hans jurisdiksjon. I løpet av reisen så han den enorme fattigdommen og marginaliseringen bispedømmet hans var rammet av, og forstod hvordan virkligheten var for mange av lokalsamfunnene i Chiapas.[5] Pastoralbrevet hans i 1993 gir uttrykk for denne erfaringen og Ruiz kommenterer ting som har blitt gjort av ham og bispedømmet. Han sier at det har vært kulturelt ødeleggende og forklarer at «vi hadde kun våre enge etnosentriske kriterier å dømme tradisjoner ut fra. Uten å forstå det var vi på lag med dem som undertrykte urbefolkningen.»[7] Ruiz begynte sakte å identifiser og utfordre de undertrykkende strukturene og stilte spørsmål rundt styresmaktene og militæret i tillegg til personer innad i kirken som støttet opp om dette systemet. Han oppfordret lokalsamfunn med urbefolkning til å ta ansvar for sine egne liv og sa åpent at de fattige i Chiapas var offer for strukturell undertrykking og institusjonalisert vold. Gradvis gjennomgikk Ruiz en serie opplevelser som fikk ham til å endre seg og førte til at han tok opp mayafolkets sak og utviklet en inkulturert inngangsport til katolsk lære og evangelisering.

Ruiz lærte seg fire ulike mayaspråk.[8]

Andre Vatikankonsil (1962-1965)[rediger | rediger kilde]

I 1962 samlet Andre Vatikankonsil (1962-1965) seg, og fokuserte på kristnes sosiale ansvar med mål om å åpne kirken for teologisk utvikling og dialog. Andre Vatikankonsil oppfordret til at prekener skulle bli oversatt og lest til folk på deres lokale språk og at kirken skulle bli mer opptatt av å løse de sosiale problemene i Mellom- og Sør-Amerika.[9] For Ruiz gjorde deltakelsen i Andre Vatikankonsil at han fikk reflektert rundt avgjørelser og handlinger som hadde skjedd under hans styre, noe som førte ham langt fra den naive entusiasmen som hadde preget hans første år som biskop.[10] Andre Vatikankonsil inspirerte ham til å oversette bibeltekster til de lokale språkene og gjorde at fokuset hans på inkulturalisering ble sterkere.

Medellínkonferansen (1968)[rediger | rediger kilde]

I 1967 ble biskop Ruiz president for den mexicanske bispekomiteen for urfolk (CEPI) og i 1968 ble han utnevnt til president for misjon for Den latinamerikanske bispekonferansen (CELAM), også kalt Medellínkonferansen. Denne stillingen stod han i fram til 1972 da erkebiskop Alfonso López Trujillo ble valgt for, sammen med andre konservative biskoper, å ta over etter mer liberale ledere som Ruiz.[10] På konferansen i Medellín i Colombia i 1968 kom man til konsensus om at kilden til fattigdommen og undertrykkelsen i Latin-Amerika lå i systemet som baserte seg på at USAs interesseområde skulle utvide seg.[6] En marxistisk klasseanalyse som la vekt på at den store konflikten mellom «kapitalen» og «arbeidsstyrken» kom på grunn av utnyttelsen arbeiderne ble utsatt for av «entrepenørene som fulgte prinsippet om makimal profitt»,[11] og en økonomisk teori som sa at enkelte lands økonomi er avhengig av utviklingen eller utvidelsen av et annet lands økonomi, der det første landet er underlagt det andre, samsvarte med biskopenes uro for de fattige.[6] Den katolske kirken fordømte disse tankene som kommunisme og hevdet at de undergravde kirkens oppdrag og reduserte Evangeliet til et rent jordisk budskap.[12] Myndighetene i USA og Latin-Amerika reagerte også med økende fiendlighet. USA støttet latin-amerikanske militære når de gjennomførte attentater på frigjøringsteologer og førte en lavintensitetskrig mot gerilliagrupper.

San Cristóbal de las Casas bispedømme begynte under Samuel Ruiz’ ledelse å redefinere evangeliseringsmetodene sine og gikk vekk fra den tradisjonelle metoden som var å «europisere» urbefolkningen. I stedet satset man på å gjøre evangeliet stedegent for den lokale kulturen i hvert lokalsamfunn. Lærerne avleverte ikke lenger «Guds Ord» til lokalsamfunnene de jobbet i, men inkorporerte evangeliet i den lokale kulturen, tradisjonene og det daglige livet.[13] Dette betydde at de måtte lære seg kulturene og språkene i Chiapas, holde gudstjenester og diskusjoner på lokale språk og gjøre bruk av lokale tradisjoner som kunne gies et kristent innhold.[14] Gjennom dette arbeidet, og det at Bibelen ble oversatt til de lokale språkene kunne de fattige i San Cristóbal finne paralleller mellom sine egne opplevelser og hendelser i Bibelen, spesielt i Andre mosebok.[15] I stedet for å fokusere utelukkende på religiøse tema, som de tidligere hadde vært avgrenset til, begynte kateketene å starte diskusjoner rundt økonomi og politiske spørsmål som hadde påvirkning på folks dagligliv. Den gamle passivitetsholdningen ble avløst av denne metodikken, og det ble dannet kristne basegrupper som la grunnlaget for videre refleksjon og kollektive aksjoner.[6] Den fattige urbefolkingen aksepterte ikke lenger de «lave lønnene de fikk på plantasjer, mangelen på sikkerhet, korrupsjonen i det offentlige og mishandling fra kjøpmenn og landeiere», i stedet for bruke de «sin religiøse tro og tolkning av Bibelen til å skape konkrete løsninger på problemer.»[16]

Zapatistopprøret[rediger | rediger kilde]

Frigjøringsteologien framstod som en trussel for myndighetene og personer med politisk og økonomisk makt, og i noen tilfeller førte den til økt undertrykkelse av fattige både i urbane og rurale strøk, både i Mexico og andre steder i Latin-Amerika. Områder som praktiserte denne nye måten å tolke Bibelen på, og oppfordret de fattige til å kjempe for sine menneskerettigheter, ble stemplet som marxistiske, og paramilitære grupper utførte, ofteunder myndighetenes ledelse, ofte aksjoner og kampanjer med lavintensiv krigføring mot sivile som støttet denne motstandsbevegelsen. Urbefolkningen begynte å se at grunnen til fattigdommen deres var mangelen på frihet og demokrati, en politisk virklighet som kom av politikken som ble ført av regjeringen fra Partido Revolucionario Institucional (PRI).

EZLN-opprøret[rediger | rediger kilde]

1. januar 1994, dagen NAFTA-avtalen trådde i kraft, okkuperte flere hundre geriljasoldater fra urbefolkningen flere veier og offentlige kontor i San Cristóbal de las Casas og andre byer i høylandet. Disse okkupasjonene, en respons på den økende marginaliseringen av indianerne under regjeringen, ble utført av den tidligere ukjente «Zapatisthæren for Nasjonal Frigjøring» (EZLN), et navn inspirert av Emiliano Zapata, en lederskikkelse under den meksikanske revolusjonen som var et kraftfult symbol for den likheten og sosiale rettferdigheten som folk i Mexicos rurale sør krevde fra myndighetene.[17] De mexicanske myndighetene, som i årevis hadde tiet ihjel protestene i Chiapas for å skape de politiske og økonomiske forholdene som ble krevd for å bli med i NAFTA, ble rasende og hevdet at Ruiz' pastorale praksiser og bevisthestgjøringen hans var en av grunnene for opprøret.[18] PRI, som hadde hatt maktmonopol i nesten 70 år, forsøkte å svare på opprøret med militæret, og kjørte en lavintensiv krigføring mot sivilbefolkningen som støttet zapatistene.[19]

Megling[rediger | rediger kilde]

Senere reflekterte biskop Ruiz over det som hadde skjedd, og forklarte at «det ble klart at bispedømmet ikke kunne holde seg utenfor situasjonen. Vår jobb var hverken å representere zapatistene eller regjeringen, men heller å tilby en megling der det kunne være en gjennsidig tillitt i samtaler.»[18] Zapatistene fikk nasjonal og internasjonal oppmerksomhet ettersom forhandlingene med styresmaktene gikk framover. I disse ble Ruiz valgt til megler, og geriljaen fikk både en grunnlovsfestet anerkjennelse, og det bel igangsatt reformer av staten og systemet.[18]

San Andrés-avtalen[rediger | rediger kilde]

Den nasjonale og internasjonale støtten til zapatistaenes sak økte, og i 1996 ble San Andrés-avtalen signert av EZLN og de føderale myndighetene. Avtalen forpliktet partene på grunnleggende respekt for mangfoldet blant urbefolkningen i Chiapas, gav dem rett til å være med på å bestemme utviklingsplaner, få kontroll over administartive og juridiske saker og selvstyre. Forlaget om å implementere avtalen ble akseptert av EZLN, men avvust av president Ernesto Zedillo.[15]

Avgang som megler[rediger | rediger kilde]

I 1998 gikk biskop Samuel Ruiz av som fredsmegler, og beskylte myndighetene for å «simulere en fredsprosess». Kommiteen han hadde ledet ble samtidig oppløst.[18] Ruiz fortsatte å opptre som en beskytter og hjelper for folket i Chiapas, og kjempet videre for menneskerettigheter for urbefolkningen fram til sin død i 2011. Etter avgangen ble han etterfulgt av den sosialt progresive biskop Felipe Arizmendi Esquivel[20]

Død[rediger | rediger kilde]

24. januar 2011, 86 år gammel, døde Samuel Ruiz García på Hospital Ángeles del Pedregal i Mexico by. Dødsårsaken ble fastslått å være pustevansker og andre komplikasjoner som høyt blodtrykk og diabetes.[20][21]requiemmessen i Mexico by beskrev andre biskoper Ruiz som «en person hvis handlinger ble diskutert og fordømt av en del av samfunnet, men for de fattige og for dem som jobbet med ham var Don Samuel et klart lys»[22]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1996 fikk Samuel Ruiz den katolske «Pacem in Terris»-prisen for sin kamp mot urett og institusjonalisert vold mot de fattige i San Cristóbal de las Casas bispedømme.[23]

I 1997 fikk han Martin Ennals Award for Human Rights Defenders.[24]

Samuel Ruiz fikk den internasjonale Simón Bolívar-prisen av UNESCO i 2000 for sitt arbeid med å forsvare urbefolkningen i Chiapas, sin rolle som meglingsmann mellom zapatistene og regjeringen og for sitt trofaste engasjement for å fremme menneskerettigheter og sosial rettferdighet i Latin-Amerika[25]

I 2002 fikk han Niwano-prisen for sitt store fredsarbeid i Chiapas.

Han var også nominert til Nobels fredspris i 1994, 1995, og 1996.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Mexico bishop and indigenous champion Samuel Ruiz dies. BBC News. Besøkt 3. mai 2012.
  2. ^ MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New york: The Crossroad Publishing Company. ss. 20. 
  3. ^ a b Klaiber, S.J., Jeffery (1998). The Church, Dictatorships, and Democracy in Latin America. New York: Orbis Books. s. 254. ISBN 1-57075-199-4. 
  4. ^ a b MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New York: The Crossroad Publishing Company. s. 21. ISBN 0-8245-1576-5. 
  5. ^ a b c Stephen, Lynn (2002). ¡Zapata Lives!. Los Angeles: University of California Press. ss. 111. ISBN 0-520-23052-3. 
  6. ^ a b c d Harvey, Niel (1999). The Chiapas Rebellion: The Struggle for Land and Democracy. Duke University Press. s. 72. ISBN 0-8223-2238-2. 
  7. ^ MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New York: The Crossroad Publishing Company. s. 23. ISBN 0-8245-1576-5. 
  8. ^ Catholic News Service. «In Chiapas, Mayans get Mass, sacraments in two of their languages», Catholic Sentinel. Besøkt 2013-12-03
  9. ^ Axtell, Rick (3–24. januar 2013). «Liberation Theologies in Historical and Political Context». Centre College Class Lecture.
  10. ^ a b MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New York: The Crossroad Publishing Company. s. 25. ISBN 0-8245-1576-5. 
  11. ^ Gutierrez, Gustavo (1988). A Theology of Liberation: History, Politics, and Salvation. New York: Orbis Books. ISBN 0883445425. 
  12. ^ Ratzinger, Joseph (1984). Instruction of Certain Aspects of the "Theology of Liberation". Rome: Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith. 
  13. ^ Harvey, Niel (1999). The Chiapas Rebellion: The Struggle for Land and Democracy. Duke University Press. s. 73. ISBN 0-8223-2238-2. 
  14. ^ Stephen, Lynn (2002). ¡Zapata Lives!. Los Angeles: University of California Press. ss. 114. ISBN 0-520-23052-3. 
  15. ^ a b MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New York: The Crossroad Publishing Company. ISBN 0-8245-1576-5. 
  16. ^ Axtell, Rick (3–24 januar 2013). «Liberation Theologies in Historical and Political Context». Centre College Class Lecture.
  17. ^ Stephen, Lynn (2002). ¡Zapata Lives!. Los Angeles: University of California Press. ISBN 0-520-23052-3. 
  18. ^ a b c d Higgins, Nick (2007). A Massacre Foretold. Brooklyn, NY: First Run/Icarus Films. 
  19. ^ MacEoin, Gary (1996). The People's Church: Bishop Samuel Ruiz and Why He Matters. New York: The Crossroad Publishing Company. s. 47. ISBN 0-8245-1576-5. 
  20. ^ a b Preston, Julia. «Bishop Samuel Ruiz García, Defender of Mexico’s Mayans, Dies at 86», New York Times, 26. januar 2011. Besøkt 28 March 2013
  21. ^ Minneord på spansk
  22. ^ Agren, David. «Bishop Samuel Ruiz Garcia, 86, champion of indigenous, dies in Mexico», Catholic News Service, 25. januar 2011. Besøkt 8. desember 2013
  23. ^ Diocese of Davenport. Pacem In Terris Past Recipients. Diocese of Davenport. Besøkt 8. desember 2013.
  24. ^ Bishop Msg. Samuel Ruiz Garcia - 1997. The Martin Annals Award for Human Rights Defenders. Besøkt 8. desember 2013.
  25. ^ 2000 - Samuel Ruiz García. United Nations Education, Scientific, and Cultural Organization. Besøkt 23 April 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]