Frigjøringsteologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Frigjøringsteologi er en teologisk retning hvor det legges vekt på rettferdighet, likeverd og frihet fra fattigdom og undertrykkelse. Den er preget av en kritisk analyse av samfunnet, inspirert av marxistisk tankegods, og er kritisk til kirkens tradisjonelle rolle. Israelsfolkets frigjøring fra slaveriet i Egypt står sentralt, og Jesus fremstilles som en frigjører som stilte seg på de svakes side mot det politiske og religiøse maktapparatet. [1]

Frigjøringsteologien er inspirert av annet Vatikankonsil i 1962, og den den colombianske bispekonferanses kongress i Medellín, Colombia i 1968, som opprinnelig oppstod i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Denne konferansen utarbeidet et dokument som slo fast at det var nødvendig å arbeide for å sikre de fattiges rettigheter, og kritiserte samtidig de rike landene for å ha bygd sin rikdom på bekostning av den tredje verden. De latinamerikanske biskopenes andre konferanse (CELAM II) i 1968, Medellín, Colombia, kan ses på som den offisielle lanseringen av frigjøringsteologien. En av biskopenes rådgivere var den peruanske teologen Gustavo Gutierrez. Han ga i 1971 ut boka ”Teologia de liberacion”, publisert på engelsk under tittelen ”A theology of liberation” i 1973. Med denne utgivelsen fikk den nye bevegelsen et skriftlig fundament. Etter dette har det kommet til flere teologer; viktige teoretiske bidragsytere er erkebiskop Oscar Romero i El Salvador, som ble drept og fikk sitt martyrium i 1980, og den brasilianske teologen Leonardo Boff. Boff skrev i 1987: ”Vi er kun på de fattiges side, når vi kjemper med dem mot den fattigdom som urettmessig har blitt skapt og påtvunget dem”. Det teologiske utgangspunktet skriver seg fra Matteus 25,34-41. Helder Camara, Frei Betto og Ernesto Cardenal er andre viktige bidragsytere.

Praksis[rediger | rediger kilde]

Frigjøringsteologiens bærebjelke er det konkrete engasjement, som ble utformet gjennom diskusjon og utvikling i sognerådene, og på grunnplanet blant de fattige og undertrykte. Retningen kan derfor omtales som mer praksisorientert enn teoretisk fundert, og skiller seg på dette område fra den etablerte europeiske kristendommen.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Frigjøringsteologien har gjentatte ganger blitt utsatt for kritikk, blant annet fra Vatikanet. Kritikken har gått ut på at retningen er marxistisk inspirert og altfor revolusjonær.

Politisk motstand[rediger | rediger kilde]

CIA støttet en periode pinsevenner og protestantiske misjonærer i et forsøk på å begrense fremveksten av katolisisme og frigjøringsteologi i latinamerika. [2] Rapporten "NSSM 200" fra 1969 hevdet at befolkningsvekst i fattige land var en sikkerhetstrussel for USA, og motstand mot abort gjorde dermed katolisisime til en trussel. Samtidig hevdet en rekke frigjøringsteologer, også katolske, at marxisme og kristendom hørte sammen, og ble ansett som en enda større trussel. [3] Ronald Reagan iverksatte enkelte av strategiene i NSSM 200-rapporten, og gikk til ideologisk kamp mot frigjøringsteologien ved å støtte anti-marxister inkludert katolikker. [4]

Teologisk motstand[rediger | rediger kilde]

Mange katolske teologer var kritiske til frigjøringsteologi, blant andre biskop Hengsbach, kardinal Rossi og kardinal Ratzinger (senere pave Benedict XVI). Kardinal Ratzinger hevdet at frigjøringsteologi var en trussel mot troen, men at misforståelser ikke overlever uten å inneholde et frø av sannhet. [5]

I 1984 utga kardinal Ratzinger skriftet ”Instruksjon vedrørende noen aspekter ved frigjøringsteologien”, der bevegelsen og særlig den brasilianske fransiskanermunken Leonardo Boff ble klandret for å være marxistisk, med den følge at Boff ble pålagt ett års taushet i 1985. [1]

Vatikanets fordømmelse har likevel ikke vært entydig. Pave Johannes Paul II utnevnte i 1985 en annen frigjøringsteolog, den ecuadorianske biskopen Leonidas Proaño til ”indianerbiskop” for hele Latin-Amerika, og besøkte etter dette Latin-Amerika flere ganger. I slike sammenhenger snakket han varmt om gjeldssanering for de fattigeste landene. Paven skrev i 1986 at frigjøringsteologi var "ikke bare i tide, men nyttig og nødvendig".

500-årsmarkeringen for Columbus' ilandstigning på Bahamas ble markert i 1992 av pave Johannes Paul II utenfor Santo Domingo. Liberale katolikker kritiserte paven for å fokusere på kirkens åndelige rolle, og mindre på sosial urett og frigjøringsteologi enn ved tidligere besøk. [6][7]

I 2018 takket pave Frans Gustavo Gutierrez for hans "utfordring til alles samvittighet" som kom gjennom frigjøringsteologien. [8]

Politisk påvirkning[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1980-årene støttet frigjøringsteologer opp om folkelige opprør i blant annet Mexico og Guatemala. Paralleller til den latinamerikanske frigjøringsteologien finner man også i Asia og Afrika – kanskje særlig i Sør-Afrika, der det under apartheidregimet vokste fram lignende bevegelser med biskop Desmond Tutu i spissen.

Frigjøringsteologi er basert på en fornyet forståelse av det kristne budskapet i lys av den økende sosiale nøden og urettferdigheten i samfunnet[trenger referanse]. Den største utfordringen i frigjøringsteologien var mangelen på menneskeverdige vilkår for menneskene[trenger referanse].

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]