Ravnkjell Frøysgodes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Handlingen i sagaen kan deles i tre deler: Ravnkjell dreper Einar, Ravnkjell får sin straff, Ravnkjell tar hevn. Hovedpersonen har blitt beskrevet som «i sin kjølige ro, selvsikker indtil det farlige, med ogsaa lærevillig, klok av skade - til syvende og sist den overlegne.» [1]
Ill.: Andreas Bloch, 1898.

Ravnkjell Frøysgòdes saga (norrønt Hrafnkels saga Freysgoða) er en kort islendingesaga som antas å være nedskrevet i andre halvdel av 1200-tallet. Historien foregår i det nordøstlige Island[2] tidlig på 900-tallet, kort tid etter landnåmet og handler om stormannen Ravnkjell som på grunn av sitt eget løfte om å skjerme hesten Frøyfakse som er viet til Frøy føler seg nødt til å drepe en av sine egne tjenestekarer og dømmes fredløs. Ravnkjell lykkes imidlertid med å gjenvinne sin maktposisjon og krever hevn for uretten han mener at han har møtt. Sagaen har blitt beskrevet som «eit av dei finaste kunstverk i norrøn litteratur»[3] og som «en ren perle blandt slægtsagaerne»[4]. Sammen med Gunnlaug Ormstunges saga er det den hyppigst utgitte sagaen.[5]

Selv om sagaen er kort, er det en tvetydighet i dens moral og budskap som har utfordret lesere og litteraturhistorikere i større grad enn noen annen saga.[6]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tidligere var det vanlig å oppfatte sagaen som historisk sann, men dette har endret seg[3]; særlig etter at Sigurður Nordal utga sin studie Hrafnkatla i 1940. Sigurður argumenterte både utfra faktiske uoverensstemmelser mellom sagaen og Landnåmabok, og i forhold til forfatterposisjonen: avvikene i forhold til kjente faktiske begivenheter virker som bevisste valg gjort av en kompetent forfatter. Sigurðurs tolkning ble raskt imøtegått av Knut Liestøl, som hadde en folkloristisk tilnærming til muntlig teksthistorie og overleveringskvalitet.[7] I moderne diskusjon om forståelse av sagaene - folkloristiske tekster eller tekster med individuelle forfatterintensjoner - har Hrafnkels saga etter dette vært et sentralt eksempel og drøftingsmateriale.[3]

Sagaen er uansett «sannhetsgrad» interessant som beretning om middelalderens Island. Handlinga finner sted under landnåmstida; hovedpersonen holder blot og ofrer til guden Frøy, men man kan få inntrykk av at han forandrer seg i løpet av handlinga i retning av en kristen moral. Sagaen gir også innsikt i rettstradisjoner og rettsoppfatning. Deler av handlinga foregår på tingstedet Thingvellir.

Forfatteren av sagaen er ukjent. Den islandske litteraturforskeren Hermann Pálsson har argumentert for at sagaen må være skrevet av Brandur Jónsson, som døde i 1264 og var biskop i Hólar. Dette har imidlertid liten støtte, og må sees i lys av Hermanns teori om at sagaen er en kristen-etisk lærefortelling.[3][8]

Noen mener at Ravnkjell modnes, lutres og utvikler seg til et bedre menneske i løpet av sagaen.[5][9] Hermann Pálsson argumenterer for at det skjer en omdanning i retning av kristen moral, men Fidjestøl mener at dette ikke lar seg forene med skildringene av hevndrapene som Ravnkjell utfører.[3] Andre har pekt på at selv om Ravnkjell ikke utvikler seg i direkte kristeligsinnet retning, så har han tatt lærdom av sin skjebnesvangre ed om å verge Freyfakse med sverd, og at han etterhvert tar avstand fra åsatro og blotingen og utvikler en agnostisk eller «rationalistisk livsåskådning»[10].

Verken Bjarne Fidjestøl eller Heimir Pálsson finner at sagaen viser fram noen etisk omdanning: Ravnkjell «ser ut til å angra seg og bli ein heilt ny mann, men etter kvart kjem det for dagen at dette truleg skuldast større sløgskap og ikkje noka stor endring i sinnelaget»[11]. Fidjestøl peker på at forfatteren lar Ravnkjells temperament og klassebevissthet få overmakten: «Det skin nemleg igjennom eit klårt standsmedvit hjå sagaforfattaren. Kvar mann får kjenne seg sjølv og finne sin rette plass, den som er skapt til hovding får vere hovding, og den som ikkje er det, får late vere. Mykje av dynamikken i soga skriv seg frå brot på denne sosiale orden.»[3]

Handling[rediger | rediger kilde]

Steder i sagaen
Slektskapsforholdet mellom Ravnkjells uvenner
En skjematisk oversikt over de kjente manuskriptene og deres innebyrdes relasjon.
AM156 fra 1600-tallet er et av de viktigste håndskriftene.

Hovedpersonen Ravnkjell Hallfredsson kommer 15 år gammel med foreldrene sine fra Norge til Øst-Island. De tar seg land i Fljótsdalur. Dette skjer på den tida da Harald Hårfagre var konge i Norge. Som ganske ung flytter Ravnkjell ut, bygger seg en gard øverst i en sidedal til Jökuldalur, og kaller garden Aðalból. Dalen har seinere fått navn etter sagapersonen Ravnkjell, og heter stadig Hrafnkelsdalur.

Ravnkjell er en driftig mann, men tåler ikke å ha andre menn over seg, så han slår seg opp som gode over hele Jøkulsdalen. Han steller i stand store blot til ære for guden Frøy, som han setter så høyt at han ofrer halvparten av alt det gildeste han eier til Frøy. Dermed får han tilnavnet «Frøysgode». Han er mild og rettskaffen mot sine egne menn, men hard mot alle andre, og han kommer ofte i strid med folk. Av prinsipp bøter han aldri for skade som han volder. Det mest dyrebare som Ravnkjell eier, er en brunborket hest med svart ryggål; hesten har han gitt navnet Frøyfakse. Han har gitt seg sjøl det løftet at den mannen som rir Frøyfakse uten hans tillatelse, skal bøte med livet.

Vi hører også om brødrene Såm og Øyvind som bor ikke langt fra Ramnkjellsdal. Såm har en stor gard og er en heller storlåten mann. Broren Øyvind er ute i den store verden og reiser så langt som til Miklagard.

En ung gutt som heter Einar tar seg tjeneste som sauegjeter på setra hos Ravnkjell. En dag Einar får vansker med å samle sauene om kvelden, kommer han over en hesteflokk. Han trenger en hest for å få arbeidet gjort, men den eneste hesten som lar seg fange, er Frøyfakse. Enda han kjenner til forbudet, bruker han hesten, og rir han hardt hele dagen før han får inn alle sauene. Med det samme han slipper hesten, springer den rett hjem og står svett og utslitt i tunet på Aðalból om kvelden. Ravnkjell tar hesten inn. Om morgenen rir han opp til setra, treffer Einar og hogger han rett ned etter en kort ordveksling.

Torbjørn, far til Einar, oppsøker Ravnkjell for å kreve bøter for drapet på sønnen. Ravnkjell sier at han aldri bøter noen mann, men at han skal hjelpe Torbjørn og familien hans på alle måter både med mat og utstyr, slik at han aldri kommer i nød. Og når han blir gammel, skal han få bo på Aðalból livet ut. Torbjørn avslår tilbudet, og krever rettmessig bot for sønnen. Ravnkjell mener at det ville bety at Torbjørn ble ansett som hans jamlike, og det kan han ikke akseptere.

Torbjørn går nå til vennen Såm og legger fram saka. Såm synes at han har stelt seg ille, men kan ikke annet enn å ta på seg å føre saka for Torbjørn på tinget. Ravnkjell ler når han hører at Såm vil gå til søksmål. Når tida kommer for det årlige stevnet på Tingvellir, samler Ravnkjell et stort følge på 70 tingmenn og rir til tings. Såm kommer til tinget med atskillig færre menn. Såm går rundt til alle stormennene som han kjenner og ber om hjelp til å føre saka, men ingen vil risikere å legge seg ut med Ravnkjell.

Da det ser som mørkest ut og Såm og Torbjørn er i ferd med å gi opp, får de uventa hjelp av de tre brødrene Torkjell, Torgeir og Tormod, som er kommet til tings med 70 mann fra Vest-Island, og som synes det er rimelig å gi en småkårsmann som Torbjørn sin støtte mot overmakta. Såm fører så saka for Torbjørn med stor veltalenhet, og får støtte fra de fleste vestmennene. Når Ravnkjell får høre at han står i fare for å bli dømt, prøver han å sprenge tinget med makt og jage Såm hjem. Men det er samla så mange folk på tinget som vender seg mot han at han må gi det opp. Ravnkjell blir så dømt til fredløshet, og reiser hjem. Loven er slik at dommen ikke blir virksom før det er holdt ferandsdom, dvs. at den dømte må oppsøkes på hjemstedet og drepes eller fratas eiendom.

Såm, Torkjell og Torgeir kommer med mange mann overraskende på Ravnkjell hjemme på garden hans tidlig en morgen, før noen har stått opp. De bakbinder Ravnkjell og mennene hans, skjærer hull mellom beinet og akillessenen på dem, trer tau igjennom og henger dem opp. Ravnkjell ber for mennene sine, men ikke for sitt eget liv. Såm viser storsinn nok til å spare Ravnkjell, og lar han flytte fra garden med livet i behold.

Såm bosetter seg så på Aðalból. Ravnkjell flytter over Fljótsdalsheia til Fljótsdalur. Her kjøper han en liten gard ved Lagarfljót på borg. Men han er en driftig mann som etter få år bygger opp bruket til en stor gard som han kaller Ramnkjellsstad. Når han får høre at Såm sine menn har drept hesten Frøyfakse ved å tre en sekk over hodet på den og styrte den utfor et berg, og dertil har brent hovet, innser han at det er fåfengt å tro på guder. Han lover seg sjøl at han aldri mer skal tro på guder og aldri blote mer. Han slår seg på nytt opp til å bli en leder i bygda, men denne gangen mer på grunn av den respekten han vinner, og mindre på grunn av hensynsløs maktbruk.

Så går det seks år; Såm og Ravnkjell møtes titt og ofte der folk kommer sammen, men de nevner aldri det forgangne med ett ord. En dag kommer et skip inn til Reyðarfjörður; styrmannen er Øyvind Bjarnesson, bror til Såm, som har vært borte i sju år og kommer hjem med gilde klær og stort utstyr. Øyvind rir opp dalen med fem mann og seksten kløvhester for å besøke broren, og kommer ridende over vollen til Ravnkjell. Her står ei tjenestejente ute og vasker klær. Hun løper inn, og tar til å egge Ravnkjell til å hevne den forsmedelsen Såm har tilført han. Broren Øyvind måtte være så mye til mann at det ville være en passende hevn i han, mener hun. Ravnkjell unndrar seg først, men når hun ikke gir seg, bestemmer han seg brått, får samla menn i en fart og rir etter Øyvind. Oppe på heia blir Øyvind advart av følget sitt om at han har menn etter seg, men han nekter å rømme, ettersom han ikke har noe utestående med noen. Ravnkjell når dem igjen, og Øyvind og alle mennene hans faller i kamp.

Derpå rir Ravnkjell hjem, kunngjør hva som har skjedd, samler 70 mann om seg og rir over til Aðalból. Såm overmannes, og er nå i samme stilling som Ravnkjell var seks år tidligere. Ravnkjell viser Såm bort fra garden; han får ta med seg godset til Øyvind og det han sjøl hadde med seg da han kom til Aðalból og flytte hjem til den gamle garden sin. Og dertil finne seg i å være undermannen til Ravnkjell all sin dag.

Året etter oppsøker Såm sin gamle venn Torkjell på Vest-Island og ber på nytt om støtte til å gå mot Ravnkjell. Men Torkjell sier at Såm nå bare må innse at Ravnkjell er mer til mann enn han sjøl. Noen hjelp får han ikke, og får ikke oppreisning mot Ravnkjell så lenge han lever. Ravnkjell sitter på garden sin til han blir en gammel mann, som en respektert høvding.

Teksthistorie[rediger | rediger kilde]

Med unntak av et enkelt blad fra 1400-tallet er sagaen bare bevart i yngre håndskrifter fra 1600-tallet.[3][10]

Sagaen er oversatt til nynorsk av Torleiv Hannaas i 1907, Bjarne Fidjestøl 1972 og en skoleutgave ved Øyvind Bremer Karlsen 1996[12][13]; og til bokmål av Alexander Bugge 1901, Trygve Knudsen 1954 og en skoleutgave ved Ragnar Haagensen 2002.[14][15] Siste norske oversettelse ved Silje Beite Løken som Ravnkjell Frøysgòdes saga i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.

Per Olof Sundmans roman Berättelsen om Såm (1977, norsk utgave Historien om Såm 1977) bygger på sagaen. Den danske forfatteren Poul Vads Nord for Vatnajøkel (1994) er en reiseskildring i Ravnkjells fotspor.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fredrik Paasche. Norsk litteraturhistorie. Bind 1: Norges og Islands litteratur indtil utgangen av middelalderen. Aschehoug, 1924. Side 327-31
  2. ^ O. D. Macrae-Gibson, «The Topography of Hrafnkels saga», I: the Saga-Book of the Viking Society 19 (1974-77), 239-63
  3. ^ a b c d e f g Bjarne Fidjestøl i forordet til 1972-utgaven av sagaen.
  4. ^ Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  5. ^ a b Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  6. ^ Emily Lethbridge From Eastern Parts I: Hrafnkels saga Freysgoða fra bloggen «The Saga-Steads of Iceland: A 21st-Century Pilgrimage»
  7. ^ Knut Liestøl. «Tradisjonen i Hrafnkels saga Freysgoda» I: Arv; nr 2 (1946)
  8. ^ Hermann Pálsson. Art and Ethics in Hrafnkel's Saga. København 1971. Her sitert etter Fidjestøl 1972
  9. ^ Fornrit 2011, forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene (pdf)
  10. ^ a b Björn Sigfússon. «Hrafnkels saga» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  11. ^ Heimir Pálsson. Nøkkel til islendingenesagaene. Cappelen / LNU, 2000. ISBN 82-02-19664-7
  12. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  13. ^ Soga om Ramnkjell Frøysgode. Omsett av Bjarne Fidjestøl. Samlaget, 1983. (Norrøne bokverk ; 4). Første opplag av denne oversettelsen 1972. ISBN 82-521-0129-1
  14. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  15. ^ Knudsens oversettelse ble sist gjenutgitt i fjerde bind av samleverket Norrøn saga. Aschehoug, 1994. ISBN 82-03-16009-3
Litteratur
  • Kaaren Grimstad and Maria Bonner: Sá er svinnr er sik kann. Persuasion and Image in Hrafnkels saga. Arkiv för nordisk filologi 117, 2002:5-28.
  • Maria Bonner and Kaaren Grimstad: Muni vit ekki at því sættask. A Closer Look at Dialogues in Hrafnkels saga. Arkiv för nordisk filologi 111, 1996:5-26.
  • Bjarne Fidjestøl. «Algirdas Julien Greimas og Ramnkjell Frøysgòde : nokre semiologiske modellar nytta på ei norrøn soge». I Edda; 1977
  • Oskar Vistdal. «Hjå Ramnkjell Frøysgode tusen år etter». I: Ergo; nr 4, 1984
  • Ingvald Aarstein. «Komikk og politikk : soga om Ramnkjell Frøysgode ». I. Norskrift nr 99 (2000)
Eksterne lenker