Hopp til innhold

Pythia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pytia ved orakelet i Delfi, maleri av Camillo Miola (Biacca), 1880.

Pythia (gammelgresk: Πυθία, Pȳthía) var navnet eller tittelen på Apollons yppersteprestinnen ved orakelet i Delfi. Hun tjente spesifikt som dets orakel og var således kjent som Delfis orakel. Navnet Pythia er avledet og den kvinnelige varianten fra Pȳthiós,[1] som i myten var det opprinnelige navnet på Delphi. Etymologisk avledet grekerne dette stedsnavnet fra verbet πύθειν (púthein, «å råtne»), som refererer til den syklig søtlukten fra den nedbrytende legemet til den monstrøse Python etter at det ble drept av Apollon.[2]

Pythia ble etablert senest på 800-tallet f.Kr.,[3] (selv om noen estimater daterer helligdommen til så tidlig som 1400 f.Kr.),[4][5][6] og ble mye omtalt for hennes profetier uttalt under guddommelig besittelse (enthusiasmos, ἐνθουσιασμός)[7] av Apollon. Den pytiske prestinnen ble framtredende ved slutten av 600-tallet f.Kr. og fortsatte å bli konsultert fram til slutten av 300-tallet e.Kr.[8] I denne perioden var oraklet i Delfi det mest prestisjetunge og autoritative oraklet blant grekerne, og hun var blant de mektigste kvinnene i den gresk verden. Oraklet er en av de best dokumenterte religiøse institusjonene til antikkens grekerne. Forfattere som nevner oraklet er blant annet Aiskhylos, Aristoteles, Klemens av Alexandria, Diodorus, Diogenes, Evripides, Herodotos, Julianus, Justinus, Livius, Lucanus, Nepos, Ovid, Pausanias, Pindaros, Platon, Plutark, Sofokles, Strabon, Tukydides og Xenofon.

Til tross for de nevnte omtalene i antikken er detaljer om hvordan Pythia faktisk opererte svært knappe, eller bortimot ikke eksisterende. Skribentene i antikken, fra 500- til 300-tallet f.Kr., behandlet prosessen som en vanlig, generell kunnskap som ikke trengte videre forklaring. De som senere diskuterte oraklet i detalj er fra 100-tallet f.Kr. til 300-tallet e.Kr. har gitt motstridende fortellinger.[9] En av hovedhistoriene hevdet at Pythia leverte orakler i en form for vanvittig tilstand indusert av damper som steg opp fra en kløft i fjellet, og at hun snakket vrøvl som prester tolket som de gåtefulle profetiene og framstilte dem i poetiske daktyliske heksametre som er bevart i gresk litteratur.[10] Denne ideen har imidlertid blitt utfordret av forskere som Joseph Fontenrose og Lisa Maurizio, som hevder at de antikke kildene på ensartet måte representerer Pythia som snakker forståelig, og ga profetier i hennes egen stemme.[11] Herodotos på 400-tallet f.Kr. beskrev Pythia som snakker i daktyliske heksametre.[12][13]

Orakelets prestinne og praksis

[rediger | rediger kilde]
Prestinnen i Delfi (1891), framstilt av John Collier, hvor Pythia er inspirert av pneuma som steg opp fra hvor hun satt på en tripod.
Kong Aigevs konsulterer Pythia, som sitter på en et sete formet som skål, støttet opp av en trefot. Attisk rødfigur kylix fra Vulci (Italia), 440-430 f.Kr. av Kodros-maleren.
Lykurgos av Sparta konsulterer Pythia, maleri av Eugène Delacroix (1835/1845).

Drømmer, spådommer, jærtegn, og varsler ble tatt på alvor av antikkens grekere og ble tolket som knyttet til guddommelig forbindelse. Problemet var å forstå hva de betydde og hva gudene ville formidle. Man kunne henvende seg til en mantis, en seer eller spåmann, som synes å ha hatt en viss betydning i samfunnet. Disse opererte i de okkulte og magiske aspektene innenfor og i utkanten av gresk religion, men vekket også skepsis og avsmak.[14] Oraklene hadde derimot langt høyere status, og de mest kjente i den greske verden var i Kumae (Apollon) i sørlige Italia, Dodona (Zevs) i nordvestlige Hellas, Didyma (Apollon) nær Miletos, Klaros (Apollon) nær Kolofon, Olympia (Zevs) vest på Peloponnes, og Delfi (Apollon) i sentrale Hellas.[14]

Det var vanligvis en kvinne som snakket for guden, slik som Pythia i Delfi eller Sibyl ved Kumae. Det har vært mange spekulasjoner og diskusjoner om at disse ble satt i transe ved ulike giftige eller narkotiske damper eller gasser som sivet opp fra bakken, det være eksempelvis etylen eller metan. CO2 og H2, forsaket av revner i berggrunnen som et resultat av seismisk aktivitet (se litteraturlisten). Historikeren Robin Waterfield avviser at slike damper var involvert, og dette er en myte avledet av antikkens grekerne selv i et forsøk på å rasjonalisere og forklare hva som skjedde i Delfi. De sprekker som var i fjellet ble dekket av byggingen av tempelet, og selv om det skulle ha vært noen form for damp, ville den ha blitt oppløst i møte med luft.[15] Av alle kjente orakler rundt Middelhavet gikk prestinnen eller presten ganske enkelt inn i lett transe for å fjerne sin normale tilstand og således komme i kontakt med et annet lag i sinnet.[15]

Selv om lite er kjent om hvordan prestinnen ved Delfi ble valgt, ble Pythia ved hennes forgjengers død sannsynligvis utvalgt blant et laug av prestinner i templet. Disse kvinnene bodde alle i Delfi og ble pålagt å ha hatt et nøkternt liv og være av god karakter.[16][17] Selv om noen av var gifte, opphørte ekteskapene til prestinnene etter å ha overtatt sin rolle som Pythia. Det innebar alt familieansvar, ekteskapelige forhold og selv individuell identitet. I oraklets storhetstid kan Pythia ha vært en kvinne valgt fra en innflytelsesrik familie, godt utdannet innen geografi, politikk, historie, filosofi og kunst. I senere perioder ble imidlertid bondekvinner fra lavere klasser uten utdannelse valgt til rollen, noe som kan forklare hvorfor profetiene formet som poetiske pentameter eller heksameter fra den tidlige perioden senere kun ble fram,stilt i prosa. Men prestinnens svar på spørsmål kunne bli formulert i heksameter av en prest.[18] I henhold til arkeologen John Hale: «Pythia var (av og til) fra en adelig av aristokratisk familie, noen ganger en bonde, noen ganger rik, noen ganger fattig, noen ganger gammel, noen ganger ung, noen ganger en svært lesekyndig og utdannet kvinne som ypperstepresten og filosofen Plutark ville dedikere essayer til, og andre ganger en som ikke kunne skrive sitt eget navn. Så det ser ut til å ha vært begavelse snarere enn noen tilskrev status som gjorde disse kvinnene kvalifisert til å være Pythia for å kunne snakke på vegne av guden.»[19]

Posisjonen og arbeidet som prestinne, spesielt for Pythia, var en respektabel karriere for greske kvinner, som ellers hadde få privilegier eller friheter. Prestinner, i motsetningen til greske kvinner generelt, nøt mange friheter og belønninger for sin sosiale stilling, slik som skattefrihet, rett til å eie eiendom og delta på offentlige arrangementer, lønn og bolig levert av bystaten, et bredt spekter av plikter avhengig av deres tilhørighet, og ofte gullkroner.[20]

Ved Delfi kom spørsmålene til orakelet i to former: de krevde enten et enkelt «ja» eller «nei», eller det krevde et mer komplekst svar. De enkel kunne antagelig bli besvart på en hvilken som helst dag, men de sistnevnte var åpne kun en gang i måneden. Køen til prestinnen var slik at de som ga rike gaver ble flyttet fram.[15] Enkeltpersoner ønsket svar på en rekke personlige spørsmål, mens bystater (polis) oppsøkte orakelet ved bestemte utenrikspolitiske avgjørelser; som å opprette en oversjøisk koloni, om å gå til krig, om å inngå fred, om dyrke en ny guddom eller helt, eller om tørke og avlinger. Det var dog ingen plikt å spørre Pythia, det var også en økonomisk utgift, og for det store flertallet av spørsmål ble orakelet ikke rådført. Det kan være at når orakelet ble rådført var det i de tilfeller hvor den som spurte ønsket ansvaret for sine handlinger overført til en høyere autoritet.[15] På 300-tallet f.Kr. var grekerne og de gresk bystatene knyttet sammen i felles fredsavtaler og allianser, og henvendelsene til Delfi minsket betydelig.[21]

Å henvende seg til orakelet innebar mer eller mindre å akseptere orakelets beslutning. Ved å spørre hadde hadde man forsikringer om at guddommen var på deres side. Det var en måte å håndtere risiko og usikkerhet, og for å kunne avvise motforestillinger. Tidvis kom orakelets svar i form av en gåte, noe som krevde at klientene måtte selv tolke svaret og velge handling. Herodotos nevner en anekdote i opptakten til Perserkrigene,[22] oppsummert av historikeren Robin Waterfield:

«Da athenerne ble fortalt av Pythia i 410 f.Kr. at de ville være trygge fra perserne hvis de holdt seg bak «en vegg av tre», måtte de bestemme hvilken vegg dette var: den gamle muren av tømmer på Akropolis, eller den metaforiske veggen av tømmer til skipsflåten.»[21]

Opprinnelse

[rediger | rediger kilde]
Omphalos, nå i Delfis museum.

Oraklet i Delfi kan ha vært til stede i en eller annen form fra 1400 f.Kr., i den midtre perioden av mykensk Hellas (1750–1050 f.Kr.).[23] Det er hentydninger på at Apollon visstnok tok over helligdommen med ankomsten av prester fra øya Dilos på 800-tallet f.Kr., fra en tidligere dedikasjon til Gaia.[24]

Omformingen fra 800-tallet av oraklet i Delfi til en helligdom for Apollon ser ut til å være forbundet med den økende betydningen av byen Korint og viktigheten av steder ved Korintbukta].[25]

Den eldste beretningen om opprinnelsen til oraklet i Delfi er gitt i den homeriske hymnen til delfiske Apollon,[26] som seneste forskning har dateret innenfor et smalt tidsepoke, ca. 580–570 f.Kr.[27] Den beskriver i detalj hvordan Apollon valgte sine første prester, som han valgte i deres «raske skip»; de var «kretere fra Minos’ by Knossos» som seilte til sandete Pylos. Men Apollon, som hadde Delfinios som et av sine kultepiteter,[28] sprang inn i skipet i form av en delfin (delphys, gen. delphinos). Delfiske Apollon åpenbarte seg for de vettskremte kreterne og ba dem følge ham opp til «stedet hvor dere vil ha rike offer». Kreterne «danset og fulgte med og sang Iē Paiēon, som kreteres paean (sang) i hvis bryster den guddommelige musen har plassert «honningsøte sangstemmer».[28] Paean som navn antas å være første gang attestert på mykensk gresk som et alternativt navn på Apollon; den attesterte formen for navnet, skrevet i Linear B, er pa-ja-wo-ne.[29]

George L. Huxley mente at «Hvis hymnen til (Delfiske) Apollon formidler et historisk budskap, er det framfor alt at det en gang var kretiske prester i Delfi.»[30] Robin Lane Fox slo fast at kretiske bronse er avdekket i Delfi datert fra 700-tallet f.Kr. og framover, og kretiske skulpturer er viet så sent som ca. 620–600 f.Kr.: «Dedikasjoner på stedet kan ikke fastslå identiteten til dets prester, men for en gangs skyld har vi en eksplisitt tekst å sette ved siden av de arkeologiske bevisene.»[31] En tidlig omtale av disse «dalene ved Parnassosfjellet», på slutten av 700-tallet f.Kr., var Hesiod, som henviste til en omphalos (ομφαλός), «navlen», «verdens midtre», en kjegleformet marmorblokk i Apollontempelet i Delphi. Denne gjenstanden fra antikkens Hellas er sannsynligvis en relikvie fra eldre religiøse forestillinger, hostet opp av guden Kronos selv.[32] «Jordens navle» ble forstått å betegne Delfi som jordens sentrum. Bakgrunnen var ideen om at dette var møtestedet mellom de to ørnene som Zevs ifølge en myte sendte samtidig fra det østlige og det vestlige hjørnet av verden. Målet med ørnene var å finne ut hvor jordens sentrum skulle være. Ørnene krysset ved Delfi.[33][34]

Utsikt over Delphi med offerprosesjon, maleri av Claude Lorrain, 1600-tallet.

Selve opphavet til orakelet i Delfi ble forsøkt forklart i flere senere fortellinger, som Diodorus Siculus på slutten av 100-tallet f.Kr. Han fortalte om en geitegjeter ved navn Koretas, som en dag la merke til at en av geitene hans, som hadde falt ned i en sprekk i jorden, oppførte seg merkelig. Da han kom inn i kløften, fant han seg selv fylt med et guddommelig nærvær og evnen til å se utenfor nåtiden, inn i fortiden og framtiden. Begeistret over oppdagelsen delte han den med landsbyboere i nærheten. Mange begynte å besøke stedet og opplevde kramper og inspirerende transer, selv om det ble hevdet at noen forsvant inn i kløften grunnet deres vanvittige tilstand.[35] En helligdom ble reist på stedet, der folk begynte å tilbe i sen bronsealder, innen 1600 f.Kr. Etter en rekke menns død valgte landsbyboerne å la en enkelt ung kvinne være forbindelsesleddet for de guddommelige inspirasjonene. Etter hvert kom hun for å tale på vegne av gudene.[36]

I følge tidligere myter[37] var oraklet opprinnelig besatt av gudinnene Themis og Foibe, og stedet var opprinnelig hellig for Gaia (guddommelig personifisering av Jorden). Deretter ble det antatt å være hellig for Poseidon, jordskjelvguden. I løpet av den såkalte greske mørke tidsalder (overgangen fra bronsealderen til jernalderen), fra 1000- til 800-tallet f.Kr.,[38] ble det sagt at en ny profetisk gud, Apollon, hadde overtatt templet ved Delfi og forvist tvillingslangene til Gaia, hvis kropper han viklet rundt sin caduceus. Senere myter mente at Foibe eller Themis hadde «gitt» stedet til Apollon, og således latt prestene av den nye guden overta stedet, men antagelig måtte beholde prestinnene til det opprinnelige oraklet på grunn av den lange tradisjonen.

Diodorus ga en forklaring på hvordan Pythia i utgangspunktet var en passende påkledd ung jomfru, ettersom det ble lagt stor vekt på at Oraklets kyskhet og renhet skulle være forbeholdt forening med guden Apollon.[39] Han rapporterte følgende historie:[40]

«Etter å ha ankommet helligdommen og sett jomfruen som uttrykte orakelet, ble Echekrates fra Thessalia forelsket i henne på grunn av hennes skjønnhet, bar henne bort og krenket henne; og på grunn av denne beklagelige hendelsen vedtok delfierne en lov om at en jomfru i framtiden ikke lenger skulle profetere, men at en eldre kvinne på femti skulle uttrykke oraklene, men hun skulle kle seg i en jomfrus kostyme, som en påminnelse om profetinnene fra eldre tider.»

Forskeren Martin Litchfield West har skrevet at Pythia viser mange trekk ved sjamanistiske praksiser, sannsynligvis arvet eller påvirket fra sentralasiatisk praksis, selv om det ikke er ikke direkte bevis på denne forbindelsen. Han siterer at Pythia, som satt i en stor gryte på et stativ, uttrykte sine profetier i en ekstatisk transetilstand, som sjamaner, og ytringene hennes uforståelige.[41]

Det ble fortalt at stativet som Pythia satt på var perforert med hull, og etter hvert som hun inhalerte dampene som kom opp, virket det som om figuren hennes ble større, håret reiste seg, fargen hennes endret seg, hjertet peset, barmen hovnet opp og stemmen ble tilsynelatende mer enn menneskelig.[42]

Apollons tempel

[rediger | rediger kilde]
Foto av ruinene av Apollons tempel ved Delfi.

Ruinene av Apollons tempel, Apollonion (Ἀπολλώνιον) ved Delfi som er synlig i dag, og stammer fra 300-tallet f.Kr. Det er og er av en dorisk bygning bestående av en portiko omgitt av søyler. Den ble reist på restene av et tidligere tempel, datert til 600-tallet f.Kr., som selv ble reist på stedet for en eldre konstruksjon fra 700-tallet f.Kr. tilskrevet arkitektene Trofonios og Agamedes.[43]

Templet fra 600-tallet f.Kr. ble kalt «Tempelet til Alkmaionidene» som hyllest til den athenske familien som finansierte gjenoppbyggingen etter en brann som hadde ødelagt den opprinnelige strukturen. Den nye bygningen var et dorisk heksastilt tempel på 6 ganger 15 søyler.[44] Dette tempelet ble ødelagt i 373 f.Kr. av et jordskjelv. Skulpturene på fronton var en hyllest til skulptørene Praxias og Androsthenes i Athen. Av en lignende proporsjon som det andre tempelet beholdt den 6 ganger 15 søylemønsteret rundt stylobaten.[43] Inne var adyton, det hellige sentrum av det oraklet i Delfi og sete for Pythia. Templet hadde teksten «Kjenn deg selv» (Γνῶθι σαυτόν), en av de delfiske maksimene, skåret inn i det (og det skal også ha vært andre utsagn skåret inn), og maksimene ble tilskrevet Apollon og gitt gjennom oraklet og/eller fra de sju vise (οἱ ἑπτὰ σοφοί) i antikkens Hellas. Utsagnene skal ha overlevd fram til romersk tid, og Plinius den eldre hevdet at de var fylt med gull.[45]

Tempelet overlevde til 390 e.Kr., da den romerske keiseren Theodosius den store i kampen mot alt som ikke var kristent, stanset oraklet ved å ødelegge tempelet og de fleste statuene og kunstverkene for å fjerne alle spor av hedenskap.[46]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Pythia», Dictionary.com
  2. ^ Homerisk hymne til Apollon, 363–369.
  3. ^ Morgan, Catherine (1990): Athletes and Oracles: The Transformation of Olympia and Delphi in the Eighth Century BC. Cambridge University Press; s. 148.
  4. ^ «The Greeks - The Oracle at Delphi», Pbs.org
  5. ^ Whipps, Heather (31. oktober 2006): New Theory on What Got the Oracle of Delphi High, Livescience.com
  6. ^ Delphic Oracle's Lips May Have Been Loosened by Gas Vapors, National Geographic Science. 14. august 2001. Arkivert fra originalen 8. mars 2021.
  7. ^ «enthusiasm (n.)», Online Etymology Dictionary
  8. ^ Scott, Michael (2015): Delphi: A History of the Center of the Ancient World. Princeton University Press, ISBN 978-0691169842; s. 30.
  9. ^ Scott (2015), s. 11.
  10. ^ For et eksempel, se Farnell, Lewis (1907): The Cults of the Greek States, bind IV, s. 189. Sitat: «But all this came to be merely considered as an accessory, leading up to the great moment when the Pythoness ascended into the tripod, and, filled with the divine afflatus which at least the latter ages believed to ascend in vapour from a fissure in the ground, burst forth into wild utterance, which was probably some kind of articulate speech, and which the Ὅσιοι [Osioi], 'the holy ones', who, with the prophet, sat around the tripod, knew well how to interpret. ... What was essential to Delphic divination, then, was the frenzy of the Pythoness and the sounds which she uttered in this state which were interpreted by the Ὅσιοι [Osioi] and the 'prophet' according to some conventional code of their own.»
  11. ^ Fontenrose (1978), s. 196–227; Maurizio (2001), s. 38–54.
  12. ^ Mikalson, Jon D. (2003): Herodotus and Religion in the Persian Wars. Univ of North Carolina Press, ISBN 9780807827987; s. 55.
  13. ^ Herodotus (1920): The Histories. Overs. A.D. Godley, Harvard University Press. Bok 1, kapittel 65.
  14. ^ a b Waterfield (2018), s. 128
  15. ^ a b c d Waterfield (2018), s. 129
  16. ^ Broad, W.J. (2007), s. 31-32
  17. ^ Parke, Herbert W. (1939): History of the Delphic Oracle, B. Blackwell; Parke, Herbert W.; Wormell, D.E.W. (1956): The Delphic oracle, bind 1, Oxford, Blackwell. Boken forsøke den kompliserte gjenoppbyggingen av oraklets institusjoner; en nylig sammenligning av utvelgelsesprosessen i Delfi med orakler fra det nære østen er en del av Huffman, Herbert B. (2007): «The Oracular Process: Delphi and the Near East», Vetus Testamentum 57(4), s. 449–460.
  18. ^ Godwin (1876), s. 11.
  19. ^ John Hale i et intervju i radioprogrammet «The Ark», ABC.net.au 9. januar 2005. Avskrift tilgjengelig.
  20. ^ Broad, W.J. (2007), s. 32
  21. ^ a b Waterfield (2018), s. 130
  22. ^ Herodotos: Historier, 7.142-143
  23. ^ Dietrich, Bernard C. (1992): «Divine Madness and Conflict at Delphi», Kernos - Revue internationale et pluridisciplinaire de religion grecque antique (5). doi:10.4000/kernos.1047. ISSN 0776-3824.
  24. ^ Fortenrose, Joseph (1959): Python. A Study of Delphic Myth and Its Origins, University of California Press, DOI:10.2307/jj.8085318.
  25. ^ Forrest, W.G. (1957): "Colonisation and the Rise of Delphi", Historia: Zeitschrift für Alte Geschichte, 6 (2); s. 160–175
  26. ^ Pepper, Timothy, red. (2011): A Californian Hymn to Homer. Hellenic Studies Series 41. Washington, DC: Center for Hellenic Studies.
  27. ^ West, Martin L. (2003): Homeric Hymns. Homeric Apocrypha. Lives of Homer, Loeb Classical Library No. 496; s. 9–12, gir et sammendrag for denne dateringen, ved eller like etter innvielsen av hestestridsvogner ved Pythiske leker, 582 f.Kr.; Chappell, Mike (desember 2006): «Delphi and the Homeric Hymn to Apollo», Classical Quarterly, 56(2), s. 331-348
  28. ^ a b Som Robin Lane Fox (2008) observerer i å diskutere denne opprinnelsen til det delfiske prestedømmet, i Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 341-.
  29. ^ Schofield, Louise (2007): The Mycenaeans. The British Museum Press. ISBN 978-0-89236-867-9; s. 160.
  30. ^ Huxley, George L. (1975): "Cretan Paiawones", Greek, Roman and Byzantine Studies 16, s. 122, sitert hos Fox (2008), s. 343.
  31. ^ Fox (2008), s. 342.
  32. ^ Hesiod: Theogonien (PDF), s. 56, linjene 495-500. Geografen Pausanias (1 0,16) skiller omphalos fra steinen til Kronos, men Pausanias er nesten 900 år senere enn Hesiod.
  33. ^ Winther, Rasmus Grønfeldt (2014): «World Navels», Cartouche 89, s. 15–21
  34. ^ Voegelin E. (2000): Order and History, bind 2. University of Missouri Press. ISBN 9780826263933; s. 31.
  35. ^ Diodorus Siculus, 16.26.1–4.
  36. ^ Broad, W.J. (2007), s.21. Sitat: «It was also said that the young woman was given a tripod on which to be seated, which kept her from falling during her frenzied states.»
  37. ^ Smith, William (1844-1849): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology noterer på dette punktet Ovid: Metamorfoser i. 321, iv. 642; Apollonios Rhodios: Argonautai iv. 800; Servius, kommentarer til Æneiden iv. 246; pseudo-Apollodorus, Bibliotheca i. 4. § 1; Pausanias, x. 5. § 3; Aiskhylos: Eumenidene, åpningslinjene; se utdrag i oversettelse på Theoi Project: Themis.
  38. ^ Robertson, D.S. (september 1941): «The Delphian Succession in the Opening of the Eumenides», The Classical Review 55(2), s. 69, begrunner at i de tre store tildelingene av guddommelige maktene ved orakelet i Delfi, som tilsvarer de tre generasjonene av gudene, «ga Ouranos, som det passet, oraklet til sin kone Gaia og Kronos tildelte det på passende måte til hans søster Themis.» I Zevs’ tur til å gi gaven, kunne Aiskhylos imidlertid ikke rapportere at oraklet ble gitt direkte til Apollon, som ennå ikke var født, har Robertson bemerket, og dermed ble Foibe et mellomledd. Den vanlige moderne rekonstruksjonen av det hellige stedets før-olympiske historie indikerer imidlertid ikke dedikasjoner til disse tidligere gudene.
  39. ^ Broad, W.J. (2007), s. 30-31
  40. ^ Diodorus Siculus, 16.26.6
  41. ^ West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems, s. 147. Sitat: "The Pythia resembles a shamaness at least to the extent that she communicates with her [deity] while in a state of trance, and conveys as much to those present by uttering unintelligible words. [cf. Spirit Language, Mircea Eliade]. It is particularly striking that she sits on a cauldron supported by a tripod, reiterating the triad of the great goddess. This eccentric perch can hardly be explained except as a symbolic boiling, and, as such, it looks very much like a reminiscence of the initiatory boiling of the shaman translated from hallucinatory experience into concrete visual terms. It was in this same cauldron, probably, that the Titans boiled Dionysus in the version of the story known to Callimachus and Euphorion, and his remains were interred close by".
  42. ^ Godwin, William (1876): Lives of the Necromancers. London, F.J. Mason; s. 11.
  43. ^ a b «Temple of Apollo at Delphi», Ancient-Greece.org.
  44. ^ Broby-Johansen (1977): Kunstordbog, Thaning og Appel, s.81
  45. ^ Plinius den eldre: Natural History, 7.32 – via Perseus Digital Library.
  46. ^ Ring, Trudy; Salkin, Robert M.; La Bod, Sharon (1995): International Dictionary of Historic Places: Southern Europe; Taylor & Francis, s. 185.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Antikke kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Herodotos: The Histories, hos Perseus Project
  • Homeric Hymn to Apollo, hos Perseus Project
  • Pausanias: Description of Greece, redigert og oversatt med kommentarer av James Frazer, utgave fra 1913. Cf. v.5
  • Plutark: De defectu oraculorum («Om oraklenes nedgang»), De Pythiae Oraculis («Om oraklene til Pythia»), og De E apud Delphos («Om E ved Delfi») i Moralia, bind 5 (Loeb Library, Harvard University Press)

Moderne kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Bowden, Hugh (2005): Classical Athens and the Delphic Oracle: Divination and Democracy. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-53081-1.
  • Broad, William J. (2007): The Oracle: Ancient Delphi and the Science Behind Its Lost Secrets, New York, Penguin Press, ISBN 978-0-14-303859-7.
  • Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard University Press, ISBN 0-674-36280-2; opprinnelig på tysk i 1977.
  • Connelly, Joan Breton (2007): Portrait of a Priestess: Women and Ritual in Ancient Greece, Princeton University Press, ISBN 0-691-12746-8.
  • Dempsey, T. (1918): The Delphic oracle, its early history, influence and fall, Oxford, B.H. Blackwell.
  • Dodds, E.R. (1963): The Greeks and the Irrational, Berkeley, University of California Press.
  • Fontenrose, Joseph Eddy (1959; 1974): Python; a study of Delphic myth and its origins, New York, Biblio & Tannen, ISBN 0-8196-0285-X.
  • Fontenrose, Joseph Eddy (1978): The Delphic oracle, its responses and operations, with a catalogue of responses, Berkeley : University of California Press, ISBN 0-520-03360-4.
  • Foster J., Lehoux D.R. (2007): «The Delphic Oracle and the ethylene-intoxication hypothesis», Clinical Toxicology, 45, s. 85–89.
  • Goodrich, Norma Lorre (1989): Priestesses, New York : F. Watts, ISBN 0-531-15113-1.
  • Hall, Manly Palmer (1928): The Secret Teachings of All Ages, kapittel 14,
  • Holland, Leicester B. (1933): «The Mantic Mechanism at Delphi», American Journal of Archaeology 37, s. 201–214.
  • Lehoux, D.R. (2007): «Drugs and the Delphic Oracle», Classical World, 101(1), s. 41–56.
  • Maurizio, Lisa (2001): «The Voice at the Centre of the World: The Pythia's Ambiguity and Authority», Lardinois, Andre; McClure, Laura: Making Silence Speak: Women's Voices in Greek Literature and Society, Princeton University Press; s. 46–50.
  • Mikalson, Jon D. (2005): Ancient Greek Religion. Blackwell Ancient Religions. Malden, MA: Blackwell Pub.
  • Morgan, Catherine (1990): Athletes and Oracles: The Transformation of Olympia and Delphi in the Eighth Century BC, Cambridge University Press, ISBN 978-0521374514.
  • Nilsson, Martin P. (1972): Cults, Myths, Oracles, and Politics in Ancient Greece. With Two Appendices: The Ionian Phylae, the Phratries. New York, Cooper Square Publishers.
  • Parke, Herbert William (1939): A History of the Delphic Oracle, Basil Blackwell, Oxford, ASIN B002NZWT0Y.
  • Parke, Herbert William (opptrykk 1992): Sibyls and Sibylline Prophecy in Classical Antiquity, Routledge, London, ISBN 978-0-415-07638-8.
  • Potter, David Stone (1990): Prophecy and history in the crisis of the Roman Empire: a historical commentary on the Thirteenth Sibylline Oracle, Clarendon Press, ISBN 978-0198144830, kapittel 3.
  • Poulson, Frederick (1920): Dephi, Ayer Company Publishers, London.
  • Rohde, Erwin, Psyche: The Cult of Souls and the Belief in Immortality among the Greeks, overs. fra 8. utg. av W.B. Hillis, Routledge & Kegan Paul, London, (1925); opptrykk av Routledge (2000); fullstendig tekst på engelsk.
  • Waterfield. Robin (2018): Creators, Conquerors, and Citizens: A History of Ancient Greece, Oxford University Press, ISBN 978-0190234300.
  • West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems, Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-19-814854-2.

Geologiske, kjemiske etc undersøkelser

[rediger | rediger kilde]
  • de Boer, Jelle Zeilinga, John Rigby Hale & Henry A. Spiller, (2000): «The Delphic Oracle: A Multidisciplinary Defense of the Gaseous Vent Theory», Clinical Toxicology 40(2), s. 189–196.
  • de Boer, Jelle Zeilinga; Chandon, Jeffrey P. & Hale, John Rigby (2001): «New Evidence for the Geological Origins of the Ancient Delphic Oracle», Geology 29(8), s. 707–711.
  • de Boer, Jelle Zeilinga, Chandon, Jeffrey P.; Hale, John Rigby & Spiller, Henry A. (august 2003): «Questioning the Delphic Oracle», Scientific American.
  • Etiope, G., Christodoulou, D.; Geraga, M.; Favali, P. & Papatheodorou, G. (2006): «The geological links of the ancient Delphic Oracle (Greece): a reappraisal of natural gas occurrence and origin», Geology, 34, s. 821–824.
  • Harissis H.V. (2014): «A Bittersweet Story: The True Nature of the Laurel of the Oracle of Delphi», Perspectives in Biology and Medicine. 57(3), s. 295-298.
  • Piccardi, Luigi (2000): «Active faulting at Delphi: seismotectonic remarks and a hypothesis for the geological environment of a myth», Geology, 28, s. 651–654.
  • Piccardi L.; Monti, C.; Tassi, F.; Vaselli, O.; Papanastassiou, D. & Gaki-Papanastassiou, K. (2008): «Scent of a myth: tectonics, geochemistry and geomythology at Delphi (Greece)», Journal of the Geological Society, 165, London, s. 5–18.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]