Kumae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Zevs-tempel i Kumae
Inngangen til sibyllens grotte

Kumae (italiensk: Cuma, gresk: Κύμη, Kyme) er en gammel gresk bosetning nordvest for Napoli i Campania i Italia, nord for odden Misenum. Den ble trolig grunnlagt ca. 1000–800 f.Kr., og var den første greske koloni på det italienske fastlandet. Stedet er kanskje mest kjent for sin sibylle, besunget av Vergilius. Hennes formodede helligdom – en hule – er i dag en turistattraksjon.

Historie[rediger | rediger kilde]

Cumae ble i følge tradisjonen grunnlagt omkring 1050 f.Kr.,[1] mest synnsynlig av utvandrere fra Kyme på Euboia. Etter at denne byen hadde falt fra foredums storhei, gikk Cumae for åt værr en koloni fra Chalkis på Euboia eller fra Kyme i Lilleasia. Cumae lå først på øya Ischia, men ble senere flyttet til en høyde på det midt i mot liggende fastlandet. Byen kom tidlig til makt og rikdom, og fikk en særskilt havneby i Dikaiarcheia, senere kalt Puteoli. Den hadde også en betydelig flåte.

Cumae var den eldste og mest blomstrende blant de greske kolonier i Italia. Dens største blomstringsperiode var mellom 700 og 500 f.Kr., og da utøvde den stor innflytelse på de omkringboende folkene. Cumensernes kulturelle overlegenhet i forhold til grannene påvirket disses religiøse forestillinger og bruk til å bli mer hellensk; i særdeleshet spredte Apollodyrkingen seg i regionen fra Cumae.

Omkring 524 f.Kr. slo Cumae tilbake et angrep av tallrike skarer av aurunker, daunier og etruskere, og 20 år senere bistod byen latinerne mot de fremtrengende etruskerne.

Cumae ble med tiden svekket av indre splid, men klarte ved hjelp av triremer sendt av Hieron av Syrakusa å beseire etruskerne i et stort sjøslag år 474 f.Kr. I år 421 f.Kr. kom byen i samnitternes vold, og i 334 f.Kr. ble den til romersk municipium med innskrenket borgerrett, som imidlertid ble utvidet senere. Under Augustus ble Cumae en romersk koloni, men nådde aldri sin fordums glans men gikk stadig mer tilbake, til den i 1203 ble ødelagt av neapolitanere. Rester av befestningsmurer og tempelruiner er nå det som gjenstår.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amedeo Maiuri: Die Altertümer der Phlegräischen Felder. Vom Grab des Vergil bis zur Höhle von Cumae (= Führer durch die Museen und Kunstdenkmäler Italiens. Bd 32). Istituto Poligrafico dello Stato, Roma 1968. 5. verb. Aufl. 1983.
  • Paolo Caputo u. a.: Cuma e il suo Parco Archeologico. Un territorio e le sue testimonianze. Bardi, Roma 1996.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cumæ i Nordisk familjebok (2. utgave, 1906)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]