Portal:Kunst/Aktuelt
|
«Den blå stein» er en steinskulptur i Bergen av Asbjørn Andresen,[1][2] plassert så å si midt på det som i dag heter Kong Olav Vs plass (tidligere midtre del av Ole Bulls plass), området mellom Torgallmenningen og Torggaten. Skulpturen var en gave til byen fra Kavlifondet.[1] Les mer…
| ||||||||||||||||
[[Fil:|75px]] Stian Heimlund Skjæveland (født 19. november 1973 i Stavanger) er en norsk figurativ kunstner og skulptør.
 Heimlund Skjæveland har utdannelse fra Kunstskolen i Bergen (KiB), Merkantilt Institutt (MI) avd. Bergen og Tegne- og maleskolen i Bergen. Han har arbeidet som billedkunstner siden 1995 og driver eget galleri, Galleri Skjæveland i Jørpeland by, der han vokste opp og er bosatt.[3] Stian Heimlund Skjæveland har blant annet laget narrative landskapsmotiver og figurkomposisjoner i olje.[3] Maleriene hans tar utgangspunkt i Goethes farvelære og han vektlegger kontrasten mellom lys og mørke, i såkalt chiaroscuro-teknikk.[3] Han henter blant annet inspirasjon fra naturen i Ryfylke og kunstnere som Leonardo da Vinci, Caravaggio, Rembrandt, Lars Hertervig og Lucian Freud.[4] Solspeilet på Jørpeland[rediger | rediger kilde]I september 2016[5] ble landemerket og kunstverket Solspeilet på Klungholmen[6] i Jørpeland i Strand kommune ferdigstilt etter tre år[7] Solspeilet er produsert i rustfritt stål og er 8 meter høyt og rager 14 moh. Det ligner en egyptisk pyramide og er omkranset av 12 bautaer som har en diameter på 8 meter. Solspeilet er dekorert med historiske symboler, runer og ornamenter fra blant annet Osebergskipet. Verket har møtt mye motstand, spesielt fra Naturvernforbundet.[8] Solspeilet er finansiert av det private næringsliv, Rogaland fylkeskommune, Strand kommune og Ryfylkefondet. Utstillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]
Bibliografi[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| ||||||||||||||||
   _-_Google_Art_Project.jpg)  Figurativ kunst (via fransk figuratif, «billedlig, symbolsk; figurativ», fra senlatin figurativus)[1]er kunst som framstiller naturen, mennesker, dyr eller andre gjenkjennelige gjenstander på en gjenkjennelig måte, med andre ord «det som ligner».[2] Det motsatte er abstrakt kunst/ non-figurativ kunst, som er gjenstandsløs kunst.[3] Figurativ kunst beskriver kunstverk, særskilt malerier og skulpturer, som tydelig er avledet fra virkelige objekter:
Maleri og skulptur kan derfor deles inn i kategoriene figurativ, representativ og abstrakt, selv om abstrakt kunst strengt tatt er avledet (eller abstrahert) fra en figurativ eller annen naturlig kilde. Imidlertid brukes «abstrakt» noen ganger som et synonym for ikke-representativ kunst og ikke-objektiv kunst, det vil si kunst som ikke har noen avledning fra figurer eller gjenstander.[5] Figurativ kunst omfatter en meget stor del av kunsthistoriens billedverden inntil kubismens gjennombrudd, og senere virkelighetsskildrende retninger, uansett hvor symbolsk billedspråket måtte være bak utførelsen av de formene som kan gjenkjennes. Den figurative kunst omfatter skulpturer, historiemaleriet, det religiøse og mytologiske maleri, portrettet, landskapsmaleriet, stilleben- og sjangermaleriet. Formelle elementer[rediger | rediger kilde]De formelle elementene, de estetiske effektene skapt av formgivning, som figurativ kunst er avhengig av, består av linje, form, farge, lys og mørke, masse, volum, tekstur og perspektiv,[6] selv om disse formelementene også kan spille en rolle i å skape andre typer bilder – for eksempel abstrakte, eller ikke-representative eller ikke-objektive todimensjonale kunstverk. Forskjellen er at i figurativ kunst brukes disse elementene for å skape et inntrykk eller en illusjon av form og rom, og vanligvis for å legge vekt på framstillingen av hva som skildres. Utvikling[rediger | rediger kilde]Figurativ kunst er i seg selv basert på en stilltiende forståelse av abstraherte former: figurskulpturen fra den greske antikken var ikke naturalistisk, for dens former var idealiserte og geometriske.[7] Ernst Gombrich refererte til innskrenkningene i dette skjematiske bildet, tilslutningen til det som allerede var kjent, snarere enn det som blir sett på som den «egyptiske metoden», en hentydning til den minnebaserte klarheten til bilder i egyptisk kunst.[8] Til sist ga idealisering plass til observasjon, og en figurativ kunst som balanserte ideell geometri med større realisme ble sett i klassisk skulptur innen 480 f.Kr.[7] Grekerne omtalte avhengigheten av visuell observasjon som mimesis. Fram til impresjonistenes tid var figurativ kunst preget av forsøk på å forene disse motstridende prinsippene.[8] Siden 1500-tallet har farge har blitt brukt til å definere former uten at konturer har blitt streket opp og hvor maleriske virkemidler framhevet den særskilte europeiske oppfatningen om at et malt bilde kunne fungere som et vindu til en virkelig verden. Det var knyttet til utviklingen av lineært perspektiv, til virkelige objekter i rommet sett fra et enkelt synspunkt, av chiaroscuro,[9] manipulering av kontrasten mellom lys og skygge for å modellere form, av luftperspektiv, maleriets romlige virkning,[10] den subtile graderingen av fargetoner for å antyde avstand, og også forfinelsen av skillet mellom de faktiske fargene på objekter og de som oppstår ved refleksjon.[11] Selv om disse enhetene gjør det mulig for en maler å lure tilskuerens øye, ble trompe-l’œil (bokstavelig å bedra øyet)[12] sjelden etterstrebet som et mål i seg selv. De førte imidlertid til etableringen av en unik vestlig kunstform, et maleri på lerret, rammet inn i den hensikt å bli hengt på en vegg og beundret for seg selv. Det vil si malerens ferdighet i å fange inn og gjengi den visuelle verden, men også grunnet fargenes harmonier og kontraster, malerens dyktighet i penselarbeidet, og komposisjonens enkelhet eller kompleksitet.[11] Fra tidlig renessanse, manierisme og barokk til malerier på 1700-, 1800- og 1900-tallet har figurativ kunst stadig utvidet sine parametre. Et viktig landemerke i utviklingen av figurativ kunst er den første kjente liggende nakenakt i vestlig maleri i «Sovende Venus» (1510) av Giorgione (ca 1477–1510).[13] Det introduserte kvinnelig akt som motiv og startet en lang rekke kjente malerier. Nicolas Poussin (1594–1665), en fransk maler i klassisk stil, hvis arbeid hovedsakelig har klarhet, logikk og orden som kjennetegn, og favoriserer linje over farger, tjente som et alternativ til den mer fortellende barokkstilen på 1600-tallet. Han var en stor inspirasjon for klassisk orienterte kunstnere som Jacques-Louis David (1748–1825), Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780–1867) og Paul Cézanne (1839–1906). Framveksten av den nyklassisistiske kunsten til Jacques-Louis David begrenset til slutt de realistiske reaksjonene til Gustave Courbet (1819–1877) og Édouard Manet (1832–1883), noe som førte til den mangefasetterte figurative kunsten på 1900-tallet. I november 2018 rapporterte forskere oppdagelsen av det eldste kjente figurative kunstmaleriet, over 40 000 (kanskje så gammelt som 52 000) år gammelt, av et ukjent dyr, i hulen Lubang Jeriji Saléh på den indonesiske øya Borneo.[14][15] Nyfigurasjon[rediger | rediger kilde]Representasjonen av virkelige objekter er også kjent som figurasjon. Figurativt maleri etter andre verdenskrig blir også referert til som nyfigurasjon, på engelsk som New Figuration, etter tittelen på en vandreutstilling fra 1969.[16] Nyfigurasjon er et overordnet begrep som refererer til fornyelsen av figurativ kunst i Europa og Amerika på 1960-tallet etter en periode dominert av abstraksjon.[17] Kalle Nilsen (1945-2011) er representert i en rekke offentlige og private samlinger, og hans formspråk har blitt knyttet til 1970-tallets nyfigurasjon. Det ble oppfattet som en retning der naturalismen ble overskygget av et strammere og mer forenklet uttrykk som ikke vektla individuelle trekk, men en asketiske formgivingen som eliminerte alt overflødig.[18] Dette møtte også reaksjoner: «Fenomenet nyfigurasjon slik det fremsto på utstillingen «Romantikk» i Oslo Kunstforening i 1970 ble sett på som en konservativ eller rett og slett en reaksjonær bevegelse.»[19] Den nyfigurasjon ble ikke introdusert av noe manifest og ga ikke opphav til noen homogen gruppe.[20] Reaksjoner og motreaksjoner[rediger | rediger kilde]Siden 1970-tallet har figurativt kunst vært et kontroversielt i Norge, og frontene i kunstmiljøet er fortsatt like steile på 2020-tallet. Konservative, det vil si figurative malere har gått hardt ut mot modernistene om hva som er «ekte kunst» og at det norske kunstfeltet, som de mener kontrolleres av modernistene. «Kritikken går ut på at deres egen klassisk figurative malerpraksis har blitt utestengt fra den norske kunstoffentligheten, det være seg i stipendutdelinger eller i utsmykningsoppdrag.»[21] Modernistene betrakter figurativt kunst representert ved blant annet som Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og andre som preget som «gammeldags», «tomt» og «bare skjønnhet og teknisk briljans».[22] Kritikeren Susan Sontag (1933–2004) hevdet i artikkelen «Against Interpretation» (Mot fortolkning) fra 1964 at den nye tilnærmingen til kritikk og estetikk neglisjerer kunstens sanselige innvirkning og nyhet, og tilpasser i stedet verk inn i forhåndsbestemte intellektuelle tolkninger og vektlegging av «innholdet» eller «meningen» til et verk. Mye av samtidens kunst, særlig abstrakt maleri, dekorativt maleri og popkunst, er en flukt fra fortolkning. For Sontag betyr modernitet tap av sanseerfaring, og hun mener at kunstgleden blir redusert av en slik overbelastning av sansene.[23] Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| ||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||
Aksel Waldemar Johannessen (født 26. oktober 1880 i Kristiania, død 25. oktober 1922 i Kristiania) var en norsk maler og grafiker. Han var humanist og malte arbeiderklassen og livets tapere. Johannessens arbeid ble ikke anerkjent før etter at han døde i ung alder, og han blir ofte kalt «den glemte kunstner». Han er regnet som en selvstendig kunstner. Kunsten hans viser innflytelse fra annen norsk kunst i Johannessens samtid, eksempelvis fra Edvard Munch, Henrik Lund og Henrik Sørensen. Det er særlig Haakon Mehren som har satt kunstneren på dagsorden lenge etter kunstnerens død; Mehren sammenligner Johanessen med Goya og Munch. Bildene minner også om Otto Dix eller Käthe Kollwitz.[1] Utdannelse[rediger | rediger kilde]Som ung ville Aksel Waldemar bli billedhugger, og om lag 20 år gammel var han en stund ansatt som treskjærer hos møbelsnekkeren John Borgersen. I tiden 1900–1907 gikk han 7 semestre på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, derav fire i modellérklassen. Liv og virke[rediger | rediger kilde]Fem ganger deltok han på Høstutstillingen med skulpturarbeider, uten å bli lagt merke til. I 1907 laget han en byste av Aasta Hansteen. I 1907 giftet han seg med Anna Gjermine Nilsen (1879–1923). De flyttet til Gjøvik, hvor han fikk arbeid på en møbelfabrikk. Han ble modellmester, hadde eget verksted og skar en rekke møblementer. Han fortsatte senere å skjære i tre, blant annet en rekke særpregede rammer til egne bilder. I 1911 flyttet familien tilbake til Kristiania. Nå ville Johannessen bli maler, mens hans kone drev tekstilverksted i nært samarbeid med Hulda Garborg. Malerkunsten[rediger | rediger kilde]_-_1915.jpeg) Alle bildene hans ble til fra 1912 til han døde i 1922.[1] I perioder hadde Johannessen alkoholproblemer, og fra 1918 til 1921 var han inne i en meget tøff periode. Hans kone fikk kreft i 1921 og med et stadig økende alkoholkonsum ble tobarnsfaren ustabil. Flere av hans arbeider fra denne tiden er antatt å være selvbiografiske arbeider. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Dette var uvanlig i samtiden, men ble mer vanlig med postmodernismen. Tematisk er bildene svært ambisiøse, og spenner fra det groteske til det idylliske; fra skildringer av seksualitet, vold, prostitusjon, alkoholisme og krig til idylliske og intime arbeider. Han har monumentale arbeider i stort format, de største er opptil tre meter høye.
Johannessen hadde lite kontakter med resten av kunstnermiljøene i Norge. Hovedsakelig hadde han kontakt med forfattere og historikere, blant annet Kristofer Uppdal og Hulda og Arne Garborg. Til kretsen hørte også billedhuggeren Trygve Thorsen, som også var modell for flere av Johannessens mest interessante figurer. De dominerende trender i samtiden var lys, former og farger. I Johannessens bilder er det langt mer dramatikk, symbolikk og historiefortelling. Selv om uttrykksformen kunne variere var det hele tiden innholdet som var det essensielle. Sett i et europeisk perspektiv så har han store likhetstrekk med de tyske ekspresjonistene, eksempelvis Max Beckmann. Han har også blitt omtalt som et manglende mellomledd mellom ekspresjonisme og sosialrealistisk kunst. Arbeid med folkedrakter[rediger | rediger kilde]Johannessen var en av ildsjelene som drev frem Heimen Husflid i Oslo. På 1900-tallet utarbeidet han mønstre for bunader ved Heimen. På gudbrandsdalsbunaden tegnet han broderiet etter et gammelt blått skjørt på Norsk Folkemuseum. I 1995 foretok Heimen en bearbeidelse av bunaden, på grunnlag av den Tora Kleiven hadde kjøpt fra den første serien i 1922.[2] Han tegnet valdresbunaden i samarbeid med sin kone og Hulda Garborg, med broderi hentet fra en gammel gråbrun fløyelslue med prydsøm i lin og bomull på Bagn Bygdesamling. Snittet på livstykket ble hentet fra et 1840/50-talls kjoleliv. I 1948 gjorde Valdres kulturnemnd vedtak om å fjerne forkleet, mens stakken i stedet ble brodert.[3] Johannessen var også knyttet til Det norske teatret. Utstillinger[rediger | rediger kilde]Johannessen var lite kjent i samtiden. Hulda Garborg og Fernanda Nissen var blant de få som kjøpte bilder av ham mens kunstneren levde.[1] Johannessens etterlatte arbeider består av oljemalerier, tegninger og tresnitt. Tresnittene var inspirert av Edvard Munch og Gustav Vigeland. Kun et fåtall skulpturer er bevart, blant annet et selvportrett som var utstilt på Høstutstillingen i 1911. Hans bilder ble etter hans død utstilt ved Galleri Blomqvist i januar 1923. Reaksjonene på minneutstillingen var blandet. Blant de nye og fremadstormende var reaksjonene svært positive. Kunstkritikeren Jappe Nilssen likte det han så og det samme gjaldt Edvard Munch og Gustav Vigeland. Da hans kone Anne døde, ble bildene stuet bort og glemt, inntil de dukket opp på en låve under et arveoppgjør i 1990. Haakon Mehren fant 25 bilder i en kasse, stuet vekk, på en gammel låve fra 1800-tallet. Bildene er siden blitt utstilt i Oslo, Bergen, Tønsberg og Stavanger. Ved en utstillingsrunde ble bildene sett av over 200 000 i Italia, Østerrike og Tyskland.[4] Etter dette står de igjen lagret i påvente av et fast utstillingslokale. Nasjonalgalleriet fikk i 1992 tilbud om å få kjøpe sentrale verker, men ønsket ikke å overta seg noen av Johannessens bilder. 10. august august 2017 åpnet Haakon Mehren utstilling med 30 bilder av Aksel Waldemar Johannessen hos Blomqvist Kunsthandel i Tordenskiolds gate i Oslo, under tittelen en «En unik kunstnerskjebne».[1][4] Mehren tilbød Oslo kommune å overta maleriene vederlagsfritt, mot at kommunen forpliktet seg til å la dem inngå i Stenersenmuseets samling, som forvaltes av kommunen. Kommunen avviste tilbudet. Dokumentarfilm[rediger | rediger kilde]Filmregissør Nils Gaup har laget en dokumentarfilm om Aksel Waldemar Johannessen og Haakon Mehrens arbeid for hans kunst. Filmen Bilder fra et nordisk drama hadde premiere på NRK 5. november 2021.[5][6][7] Galleri[rediger | rediger kilde]
En omstridt kunstner[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| ||||||||||||||||
 | ||||||||||||||||
- ^ R. Broby-Johansen: Kunstordbok Tiden 1965